Vestkantopprøret

KRONIKK: Staten prioriterer alltid seg selv, og staten ligger i hovedstaden.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

20. mars lanseres det såkalte «Vestlandsopprøret» med brask og bram i Atlanterhavsparken i Ålesund. Bak dette nye folkeopprøret står et knippe næringslivsledere, med oppdrettsmilliardær Roger Hofseth som primus motor. Opprørerne har, ikke overraskende, fått støtte i sin kritikk av regjeringen fra både Høyre, Frp og Venstre.

Men de får ikke støtte fra meg. Jeg føler meg tvert imot misbrukt som vestlending av kyniske, sunnmørske kapitaleiere som først og fremst bryr seg om egen skatteregning.

Mer om det seinere. For la det ikke være noen tvil: Vi trenger et Vestlandsopprør, ikke bare mot denne regjeringen, men mot det som har vært en årelang årelating av kysten til fordel for det sentrale Østlandet.

Naturressurser

Det er kysten, og særlig «gullkysten» fra Møre og Romsdal til Rogaland som er motoren i norsk verdiskaping. I et regneark kan Aker Brygge framstå som den mest lønnsomme bryggen i Norge. Men verdiene som «skapes» i finansnæringen der, er bygget på naturressursene ute i landet. På havet, fisken, landbruket, kraften og ikke minst på olje- og gass. Det er disse naturressursene som har gjort Norge i stand til å hevde seg som moderne industrinasjon.

Havet ga oss verftene. På Aibel, Rosenberg og Aker Solutions i Egersund har de drevet omstilling i over hundre år. De har bygget skip og oljeinstallasjoner, og nå bygger de til havvind og oppdrett.

Vannkraften ga oss verdens mest avanserte og grønneste prosessindustri. I Rogaland har vi smelteverk i Sauda og på Karmøy. I Oslo er Smelteverket en bar, den ligger 70 meter fra der vi stortingsrepresentanter har pendlerbolig.

Oljenæringen har skapt en ekstrem lønnsom leverandørindustri, som i tur har bidratt til nye industrieventyr. Stavanger hadde aldri blitt Europas hovedstad for produksjon av elbilladere uten kompetansen som ble skapt i og rundt oljå.

Bak i køen

Vestlandet er storleverandør av inntekter til statskassen. Likevel føler vi som bor her, at vi stiller bak i køen når verdiene skal fordeles. Suldal kommune produserer 13 prosent av all kraft i Norge. Likevel har de landets høyeste strømpriser. Mens staten skal bruke 3,1 milliarder kroner på 381 meter (!) tunnel i det nye regjeringskvartalet, får suldølene nei når de vil rassikre hovedveien inn til Sand.

Stavanger har, i likhet med Suldal, vært en ekstremt lønnsom kommune for staten. Men der det ikke er noe problem å finne 50 milliarder til å bygge nytt regjeringskvartal, finnes det tydeligvis ikke nok penger til å fullføre byggingen av nye Stavanger universitetssjukehus. I landets tredje største byregion, olje- og energihovedstaden Stavanger, må vi klare oss med halvbygd sykehus i lang tid framover (noe som paradoksalt nok også kan ramme Oslos befolkning om få år). Staten prioriterer alltid seg selv, og staten ligger i hovedstaden.

Det kan av og til virke som om alt som ikke er i Oslo i dette landet, er på avveie. Da den forrige regjeringen skulle finne ny lokasjon for statens eksportsatsing, valgte de Groruddalen framfor Stavanger eller Ålesund. Det var visst viktig å tilføre kompetanseplasser på Oslos østkant for å unngå forslumming. Noe som selvfølgelig er viktig. Men det er likevel ikke godt å forstå at Groruddalen bør være sentrum for landets eksport, når dalen står uten både smelteverk, fiskemerder, verft eller oljeinstallasjoner.

Formuesskatten

Lista over klagemål kan gjøres langt som et vondt år. Men verken strømpriser, rassikring eller sykehustilbud står i sentrum for det nye Vestlandsopprøret fra Ålesund. Det næringslivslederne der er mest opptatt av, er sin egen skatteregning.

Hensikten med det nye «Vestlandsopprøret» er, ifølge initiativtaker Roger Hofseth, tvert imot å «opplyse om urettferdige utslag av den særnorske formuesskatten».

I en debatt mot Hadia Tajik på NRKs Politisk kvarter bekreftet Hofseth at hovedsaken for ham og resten av gjengen bak «Vestlandsopprøret» er å kutte i formuesskatten. Seinere har han avvist at det er aktuelt å la andre saker få en mer fremtredende plass enn skattekutt til folk med store formuer.

Lavere formuesskatt er utvilsomt viktig for Roger Hofseth, som ifølge Kapital var god for 1,1 milliarder i 2021. Men det er ikke så veldig viktig for Vestlandet. Til tross for at det er her vestpå verdiene skapes, så er det ikke her de store formuene er. Det er jo egentlig selve hovedpoenget i kritikken av at verdier flyttes østover (eller sørover til Sveits).

Under falskt flagg

Tallenes tale er klar: Innbyggerne i de tre kommunene Oslo, Asker og Bærum betalte i 2021 hele 7,21 milliarder kroner i formuesskatt. Innbyggerne i de tre fylkene Møre og Romsdal, Vestland og Rogaland betalte 3,95 milliarder kroner samme år. De betaler med andre ord nærmere dobbelt så mye formuesskatt i tre kommuner på Vestkanten enn i tre fylker på Vestlandet.

Dersom Hofseth og hans «Vestlandsopprør» får gjennomslag for sitt krav om å kutte i formuesskatten, blir resultatet med andre ord store skattekutt til formuende folk på Østlandet. Man må gjerne være for lavere skatt for de rike, men å knytte det til Vestlandet i stort, gir lite mening. Da er det helt andre saker, som for eksempel en lav og stabil strømpris, som betyr mye mer for næringsutviklingen.

Vi trenger sårt et Vestlandsopprør. Det vi ikke trenger er et «Vestkantopprør» som seiler under vestlandsk flagg.