Min kropp, mitt valg!

KRONIKK: Å kriminalisere og straffe rusbruk gir like mye mening som å kriminalisere depresjon.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Alle mennesker vil innimellom ha utfordringer med sine liv. Vi kan alle sammen kjenne på frykt, angst, og forskjellige former for lidelse, og da utvikler vi forskjellige mekanismer for å håndtere det.

Noen må jogge eller trenger sport for å fungere. Andre kompenserer med å spise. Mange elsker seriefråtsing foran tv-en. Flere av oss vil bla i timevis på telefonen, og noen foretrekker å dykke ned i en bok. Andre drikker og/eller tyr til promiskuøs atferd.

For enkelte er selvskading en metode for å regulere følelser som tristhet, opplevelse av tomhet, redsel eller sinne. Mens noen velger å selvmedisinere med forbudte rusmidler.

Noen av disse aktivitetene er sunne, men de fleste av de eksemplene jeg ramser opp her, medfører en viss risiko. Flere av dem kan ende med døden.

Kronbeviset

For å ta alkohol som et eksempel: Vi store utfordringer med helserelaterte plager på grunn av drikking, og det anslås at denne nervegiften koster oss 22 milliarder kroner årlig og tar flere liv enn all narkotika til sammen (i 2021 var 83 prosent av narkotikadødsfallene knyttet til bruk av opioider).

For å ta et annet eksempel: Røyking er det rusmiddelet som tar desidert flest liv i Norge (ca. 6000 årlig). Heldigvis blir det færre og færre som røyker – kronbeviset på at det går an å drive fornuftig forebygging uten tvangsmidler og straff.

Men, vi har allikevel valgt å fortsatt straffe de som inntar forbudte rusmidler.
Selv om det er en offerløs handling å innta en rusgivede substans i sin egen kropp.

Det gjelder enten det er lovlige rusmiddel som løsemidler, tobakk og alkohol, eller langt mindre farlige rusmiddel som sopp, cannabis og ketamin.

Bred enighet

Måten vi forskjellsbehandler rusmidler på er absurd fordi det ikke henger sammen med skadepotensialet. Lovene er innført for å redusere skade, men det viser seg at repressive tiltak er kontraproduktivt og bare fører til mer lidelse.

Det ikke finnes en god begrunnelse for hvorfor vi bør fortsette med å straffe dem som bruker andre rusmidler enn alkohol, nikotin og koffein. Både FN, WHO, Fellesorganisasjonen, Norsk sykepleierforbund, Psykologforeningen, Riksadvokaten, Landsforeningen for oppsøkende sosialt arbeid og mange flere, blant andre nesten samtlige ungdomspartier, anbefaler at vi skal slutte med å straffe. Vi har en 400 siders offenrtlig utredning som har gått gjennom forskningen på feltet, og som ikke finner bevis for at tvang og straff har en preventiv effekt.

Og det er jeg et eksempel på.

Stigmaet på vei vekk

Jeg har selv brukt, og bruker fremdeles, ulovlige rusmidler når jeg føler for det. Rulleblad har jeg også.

Jeg nekter å slutte. Min kropp er mitt valg, og det er ikke oppe til diskusjon for meg. Rusmidlene har gitt meg utrolig mange fine opplevelser og langt mer glede enn smerte.

Det som har vært smertefullt, er mine møter med helsevesenet og politiet.
Min rusbruk har diskvalifisert meg fra psykisk helsehjelp, fra å få helseforsikring og har nå medført at jeg ikke har tillit til systemet som skal hjelpe meg.

Heldigvis er stigmaet på vei til å forsvinne. Flere og flere snakker ut om sine opplevelser.

Før har det kun vært akseptabelt å si at man har ruset seg først når man er ferdig med rus. Man måtte være «nykter» eller «ren» (som om man er «skitten» av å ruse seg).

Men rusreformen som ble nedstemt, og diskusjonen rundt den har gjort at vi endelig har fått et ytringsklima som tillater oss å si at man er en rusbruker.

Vi vet jo at folk ruser seg i Stortinget, i Forsvaret, i politiet og i alle andre deler av samfunnet. Til og med generalsekretæren i Nato har en fortid som bruker. Rusbruk er overalt. Problemet er at vi ikke snakker om dette fordi vi frykter for konsekvensene.

Jeg håper at flere og flere åpner seg og forteller om sitt forhold til illegal rus.

Vi har dessverre stigmatisert brukere av rusmidler i prosessen med å stigmatisere rusmidler. Etter min mening må vi normalisere bruk av illegale midler for å normalisere brukere. Altså våre medmennesker. Våre søstre, brødre, mødre og fedre.

Mer enn 1 av 4 nordmenn har brutt loven og ruset seg på «narkotika».

Straff øker skaden

Narkotika er for øvrig et elendig sekkebegrep på tusenvis av substanser med vidt forskjellige egenskaper, som kun har til felles at de ulovlige, og jeg anbefaler at vi slutter med å bruke begrepet.

Å kriminalisere og straffe rusbruk gir like mye mening som å kriminalisere depresjon.
Eller alkohol, homoseksualitet, skihopp for kvinner, rullebrett og dans i påsken, for å nevne noe av det som har vært forbudt i Norge, uten at noen i dag egentlig skjønner hvorfor. Man visste vel ikke bedre.

Å straffe noen som trenger hjelp og støtte, vil bare øke skade. Det er en uforståelig invadering av privatlivet når man vet at det ikke virker. Jeg oppfordrer alle til å slutte om å bry seg om hva andre mennesker gjør med sin egen kropp.