Med forbud skal landet bygges

DEBATT: Stavanger-regionen skriker etter arbeidskraft, kronekursen stuper, rentene stiger og det samme gjør skattene. På toppen av dette strammer regjeringen inn bedriftenes mulighet til å leie inn arbeidskraft – betydelig.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Dette var hovedtema da Rogalandstinget møtte oss stortingsrepresentanter nylig «Nye innleieregler struper industrien,» var det klare budskapet fra Næringsforeningen. Arild Tjensvold i JobZoneTech AS stilte det betimelige spørsmålet: «Var vi virkelig så useriøse, eller ble dere bare revet med?» Tjensvold fortalte om en bransje som nå må si opp store deler av sine ansatte. Han viste til at små og mellomstore bedrifter opplever uforutsigbarhet og svekket konkurranseevne.

Fast jobb er hovedregelen

Det er ingen tvil om at innstrammingene i innleiereglene gjør det vanskelig for bedrifter over hele landet. Når regjeringen tar så dramatiske grep måtte vi utfordre arbeidsminister, Marte Mjøs Persen på hva som er faktagrunnlaget bak de dramatiske innstrammingene i innleieregelverket. Svaret er skremmende.

«Lovendringene er begrunnet i at de skal bygge opp under et arbeidsliv med hele og faste stillinger i et topartsforhold mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Innleie fra bemanningsforetak innebærer en trepartsrelasjon som er dårlig i samsvar med sentrale reguleringer i vårt arbeidsliv.» Dette var første del av svaret fra ministeren. Dette finner vi noe oppsiktsvekkende med tanke på at fast ansettelse allerede er hovedregelen i norsk arbeidsliv og at innleie har ligget stabilt lavt på mellom 1–2 prosent gjennom flere år.

Spesielt oppsiktsvekkende er det at arbeidsministeren videre svarer: «Det har vært vedvarende høyt omfang av innleie i deler av arbeidslivet, særlig gjelder dette byggenæringen i Oslofjord-området. I lovproposisjonen uttaler departementet at det er grunn til å anta at innleie begrunnet i at arbeidet er av midlertidig karakter er blitt benyttet i større omfang enn det arbeidsmiljøloven ga grunnlag for, og at flere virksomheter har dekket et permanent bemanningsbehov med innleie.»

Oslofjorden er ikke Vestlandet

Vi har nå en regjering som eksporterer et problem i byggenæringen i Oslofjord-området til hele industrien på Vestlandet. Når vi videre har utfordret næringsministeren på samme tema i Stortingets spørretime gjentar han ideologiske floskler og sier blant annet dette: «Undersøkelser viser at det generelt har vært en betydelig økning i andelen innleie siden 2004» og «Så viser jo statistikken at det har vært en økt bruk av innleie, og det er også det tillitsvalgte og andre forteller oss.» Dette er derimot stikk i strid med det Institutt for samfunnsforskning og Fafo har lagt frem i sine rapporter.

I fjor ble det gjennomført nesten 1000 tilsyn med bemanningsforetak og virksomheter som leier inn arbeidskraft av Arbeidstilsynet. Det fant få grove brudd på regelverket. Utviklingen i bemanningsbransjen har vært positiv siden 2019, da regjeringen Solberg endret regelverket for bruk av innleid arbeidskraft. Endringene sikret lønn mellom oppdrag for ansatte i bemanningsbyrå og satte begrensninger på hvor stor andel av arbeidsstokken som kunne være innleid.

Kreativ tallbruk

Likevel argumenterer både arbeidsministeren og næringsministeren med antagelser, anekdoter og kreativ bruk av tall. Det gjør de samtidig som arbeidskraftbehovet er stort og norske bedrifter er i sterk konkurranse med utlandet. I Sverige brukes bemanningsbyråene aktivt for å koble tilbud og etterspørsel med kompetanse og arbeidskraft. Tenk om regjeringen hadde sett potensialet som ligger der, og forholdt seg til fakta når en regulerer norsk arbeidsliv. Det kunne vært kjærkomment, både for dem som står utenfor arbeidslivet og de som har arbeidsplassene.

Med forbud skal landet bygges. Konsekvensene er at faste ansatte i bemanningsbyråer nå sies opp, samtidig som flere bedrifter skal ansette midlertidig og drive utstrakt permittering. Spørsmålet er om det skaper forutsigbarhet for arbeidstakere og arbeidsgivere.