Når «den røde hane» galer: Stavangers gamle brann­historie

HISTORIE: Mellom den første store brannen i 1272 og selve «Storebra’en» i 1860 ble Stavanger gjentatte ganger rammet av bybranner. Jevnt og trutt ble brannberedskapen bygd opp, helt fra den første lovordningen i middelalderen.

I 1841 fikk Stavanger Borgervæpning bevilget to brannpumper, som var et enormt framskritt i Stavangers brannberedskap. Men 19 år senere kunne ingenting stå imot den aller største og verste bybrannen i byens historie.

Debattinnlegg

  • Owe Østberg
    Owe Østberg
    Tidligere overbrannmester
Publisert: Publisert:

Siden tidenes morgen har ilden vært en god tjener for menneskene så lenge den var under kontroll, men en farlig herre når den slippes løs. Så lenge vi bodde i huler, bestod problemet i å bevare den møysommelig frembrakte ild fra dag til dag. I et slikt samfunn var ildens skadevirkninger temmelig begrenset.

Ettersom tiden gikk, begynte menneskene å innrette seg i samfunn med trehusbebyggelse. Dermed øket brannfaren, og resultatene uteble ikke. I brannhistorien kan vi lese om mange byer som helt eller delvis har blitt rasert av brann.

Den spede starten

Stavanger er ikke noe unntak i så måte. Byen ble grunnlagt i 1125, og første gang den ble rammet av brann var i 1272. Brannen la mesteparten av byen i aske, og Domkirken fikk også store brannskader.

Når det gjelder brannvern, var det allerede i senmiddelalderen en form for lovverk. Ifølge Stavanger bylov var det «en Pligt for Legmænd der var friske på Syn og Hørsel, friske til Fods, frie Mænd, fuldvoksne og stridsføre aa deltage i Forsvaret af Byen, baade mod ytre Fiender som Brand, samt vaage over Byens indre Fred».

I byvedtektene for Stavanger av 1594 står det anført at det hver natt skulle «tre myndige Karle vaage». Minst én av dem skulle være «svoren Borger». Det vil si en mann som hadde tatt borgerskap i byen. Vakten måtte ikke la seg finne drukken eller sovende.

Stavanger var med sine trehus, som hadde torvtak, en brannfarlig by. Så det må vel betraktes som et under at det gikk hele 361 år før byen igjen ble herjet av en storbrann. I løpet av tidsrommet fra 1272 til 1633 ble Oslo, Bergen og Trondheim rammet av flere storbranner som la store deler av byene i aske.

Men den 20. september 1633 lød vekterens rop om at ild var løs, og brannen spredte seg med utrolig fart. Her var det ikke spørsmål om et hus eller to. Katastrofen var et faktum. Omtrent halve byen gikk opp i flammer. Nakne skorsteiner og grunnmurer var det eneste igjen av det som en gang hadde vært hus.

Det første Valbergtårnet

I 1659 fikk byen sitt første Valbergtårn. Da ble det bygd et enkelt tretårn for vekterne i håp om at et skjerpet vakthold skulle bidra til å oppdage brann tidligst mulig. I en beretning om tårnet heter det:

«En Vægter holder Vagt hver Natt for at se om nogen Ildebrand skulle paakomme, da man fra dette Vagttaarn kan se over den hele by.»

Vekterne hadde også som oppgave å patruljere i byens gater for å opprettholde ro og trygghet. De skulle hver time rope ut hva klokken var slagen og opplyse om vindens styrke og retning. Dersom det oppstod brann, måtte innbyggerne varsles ved hjelp av klokkeringing.

Sent om kvelden den 4. november 1684 var tjenestegutten til sokneprest Jens Godtzen uforsiktig med ild, og byen som borgerne møysommelig hadde greid å gjenreise etter brannen i 1633, ble nå på ny rammet av en katastrofe. Av de cirka 350 husene som Stavanger den gang hadde, ble 149 av dem flammenes rov. I likhet med brannen i 1272, fikk Domkirken også denne gang brannskader.

En ildebrann i de dager var ikke til å spøke med. Noen forsikring eksisterte ikke, og det som ble ildens rov, var tapt og borte for bestandig. Nå stod vinteren for døren, og de små husene som skulle gi ly mot frost og kulde, var i løpet av en natt forvandlet til rykende branntomter på grunn av «en Stalddrengs Uagtsomhed».

8. juli 1685 fikk Stavanger besøk av kong Christian den 5. Han fikk et dårlig inntrykk av byen, og det med rette. Stavanger lå i aske, og i den kongelige reiseberetning heter at byen er «udi hel slett Tilstand og ikke synderlig gjenoppbygget». Men å bringe byen noe hjelp, var det ikke tale om. Tvertimot gikk kongen til det skritt at han fratok Stavanger kjøpstadsrettighetene og ga dem til Kristiansand. Ved en lovbestemmelse av 14. desember 1685 ble det fastslått at Stavanger ikke lenger skulle være kjøpstad, men ladested.

Men borgerne i Stavanger ga ikke opp håpet for byen. En og annen gikk i gang med å oppføre huset sitt, snart fulgte flere etter, og byen reiste seg langsomt på ny. Etter at noen år var gått, sendte borgerne en «aller underdanigst» søknad til Kongen om at byen måtte få kjøpstadsrettighetene tilbake igjen. Og Kongen ga etter. Den 8. mars 1690 bestemte han at Stavanger skulle få kjøpstadsrettighetene tilbake.

Ildebrannene var likevel byen verste fiende, og i 1716, rett før pinse, oppstod en ny brann som la hele Østervåg i aske, cirka 100 hus til sammen.

Brannordningen av 1735

For å skjerpe bestemmelsene om ildsikkerhet, og for å forebygge storbranner i fremtiden, fikk Stavanger en ny brannordning i 1735. Den fastsatte at ild måtte bæres fra hus til hus i «lukkede Potter». «Ingen maa gaa med andtendet Tobakspibe paa Gaderne Tobak at smøge, for den Fare derved kan være at befrygte.» Det ble forbudt å tekke nye hustak med torv og never. Panner skulle helst også erstatte torven på de gamle hustakene, men få hadde råd til slike utlegg.

I brannordningen fra 1735 ble det også fastslått at en person som oppdaget et branntilløp, først skulle varsle folk i det brennende huset og dets nabolag, før vedkommende anropte vakten i Valbergtårnet. Vekteren i tårnet skulle da henge ut en tent lykt på en stang som samtidig anga retningen for brannen. Deretter skulle det klemtes med brannklokken i tårnet. Ble brannen oppdaget i dagslys, skulle et flagg angi retningen.

Om nødvendig skulle det kimes med klokkene i Domkirken og med Valbergklokken «da Byens Tamburer med deres Trommer straksens møder, i fald de og tillige med Trommeslag at gjøre alarm». Fra begynnelsen av 1840-årene ble det også avfyrt skudd fra brannkanonene på plassen foran tårnet.

Brannordningen av 1735 avsluttes med at hele byen skal være behjelpelig med slokningsarbeidet: «Ingen maa holde sig for god til at arbeide men enhver med Nidkjærhed oprigtelig hjælpe og undsætte sin næstes Hus og Gods.»

Men selv brannordningen av 1735 hindret ikke at byen igjen ble hjemsøkt av brann. Den 31. august 1766 stod Nedre Strandgate for tur, og 40 hus brant ned til grunnen. Neste brann lot heller ikke vente lenge på seg. 18. desember 1768 ble 50 hus lagt i aske, og igjen var det Nedre Strandgate som ble rammet.

I 1793 var det Østervåg som igjen fikk føle ildens herjinger. 16 hus fra Jorenholmen til Bakerbryggen gikk opp i flammer.

Brannene i siste halvdel av 1700-tallet satte byen betraktelig tilbake. Så snart man til en viss grad hadde overvunnet følgende av den ene brannen, var den neste der og slo over ende det strev og arbeid som var lagt ned.

Rundvakten

Det var borgerne som var pålagt til å ta del i den alminnelige byvakt, men mange vegret seg for dette. Derfor ble det innskjerpet, i en lovbestemmelse av 20. juli 1771, at alle innbyggerne i Stavanger skulle være pliktige til å møte opp for å gjøre nattevakt etter stadskapteinens befaling. Fire til seks mann skulle være på vakt hver natt fra klokken 22 til 06 om vinteren, og fra klokken 23 til 05 om sommeren. Den som ikke møtte opp, måtte bøte med en halv daler for hver natts forsømmelse.

Denne borgervakten fikk navnet «Rundvakten», og dens plikter var «at gaae omkring i byen paa alle Gader for at se om nogen Uagdsomhed begaaes med Ild og lys, og at holde Gade og Taarnvægterne i Aktivtet paa deres Poster». Vekternes antall var i knappeste laget. Stillingene ble helst besatt av eldre mennesker, men på grunn av dårlig lønn var vekterne nødt til å ha annet arbeid om dagen. Derfor fikk de ofte for lite søvn, og det sier seg selv at dette måtte gå ut over deres plikter om natten.

Rundvakten eksisterte frem til 23. februar 1872. Da ble det fattet et vedtak om at «den såkalte Rundvagt af 20. juli 1771 tas ud af Kraft».

Stavanger Borgervæbning

I det første organiserte brannvernet var spann av lær eneste hjelpemiddel. Vann måtte en finne der det var å finne.

Stavanger Borgervæbning var, som navnet antyder, av militær art – å forsvare byen i ufredstid. Men Borgervæbningen hadde også plikter i brann. Når brannskuddene vekket byen, møtte hver soldat på alarmplassen på Torget, og marsjerte derfra til brannstedet under ledelse av øverstkommanderende, som hadde tittelen som stadskaptein. Der stod de vakt ved sprøytene og passet på inventar som var reddet ut fra det brennende huset.

Om ettermiddagen 30. juni 1881 var Stavanger Borgervæbning samlet for siste gang. Da møtte den opp på Torget, der en stor mengde mennesker var samlet. I en tale erklærte amtsmannen Borgervæbningen for oppløst. En institusjon som hadde eksistert gjennom et par århundrer, var gått over i historien.

Sildefisket og skipsfart skapte en økonomisk framvekst i Stavanger fra begynnelsene av 1800-årene, og det ble en økning i folketallet. Da en brann på ytre Holmen natt til 7. februar 1833 la 29 våningshus og 12 sjøboder i aske, gikk det hurtig med gjenoppbyggingen. Etter et halvt års forløp var omtrent samtlige hus bygd opp igjen.

Hvorfor fikk disse brannene som hadde rammet byen gjennom flere århundrer sånne katastrofale følger?

Datidens slokkemidler var svært så primitive. De bestod av spann som var laget av lær eller seilduk. Når det oppstod brann, var det å gå mann av huse og søke etter vann der det kunne finnes, i sjøen, i brønner og Breiavatnet. Forsyningen av vann fra kilden til stedet der det brant, forgikk ved at borgerne dannet rekker og langet spannene fulle med vann, som så ble helt over flammene. Greide man ikke å slokke brannen i startfasen, så hadde flammene fritt spillerom. De fant rikelig med næring i de tjærebredte trehusene med torvtak.

Byen hadde heller ikke noen form for boligregulering. Gatene var trange, og husene lå tett i tett. Hadde brannen først begynt å spre seg, spredte den seg fort fra hus til hus.

Et tiltak for å forbedre slokkemidlene skjedde da bystyret på et møte 28. juni 1841 bevilget penger til innkjøp av to nye håndpumper. De hadde hver en pris på 530 speciedaler (snaut 200.000 kroner i dag), og en vannleveranse på 240 potter i minuttet (ca. 231 liter). Ikke all verden, men bedre enn brannspannene som hadde vært benyttet i flere århundrer. Nå var det mulig å få vannstråler som rakk over større arealer av brannen enn de gamle brannspannene, som nå ble benyttet til å fylle vann i karet på siden av pumpen. To mann, en på hver side, betjente pumpestengene i taktfast tempo. Når kreftene tok slutt, kom to nye og overtok jobben.

Mandag kveld 27. desember 1841 i 23-tiden ble det skutt fra kanonene på Valberget så vindusrutene i nabolaget klirret i hundrevis. Rullegardinene for til topps, og fra de stille gater steg ropene: «Brann, brann!» – blandet med: «Kor e det henne, kor e det henne?»

Det var i tettbebyggelsen i Uhrens gate midt i byens sentrum brannen hadde oppstått. Uhrens gate var strekningen fra Domkirkeplassen gjennom Laugmannsgata, Sølvberggata og Bakkekata til Steinkargata. Denne gangen slapp Stavanger-borgerne med skrekken. Hadde brannen fått utviklet seg, kunne det blitt en katastrofe av dimensjoner. Nå brant bare ett hus ned, takket være stille vær, og som det stod i Stavanger Amtstidene og Adresseavis: «Brandfolkenes ufortrødne Anstrengelser, hvilke vi ikke nok kunde paaskjønne, og de gode Brandredskaber vor By efterhånden er kommet i Besiddelse af.»

Det andre Valbergtårnet

Dette byggverket har du kanskje sett. Det andre Valbergtårnet fra 1853 kostet byen enormt mye, men står også støtt nok den dag i dag.

Tretårnet som ble oppført på Valberget i 1659, ble etterhvert tæret av tidens tann. I begynnelsen av 1840-årene var det i så elendig forfatning at vekterne som gikk vakt i tårnet, var redde for at vinden kunne blåse det over ende.

I 1844 utformet branninnspektør Feldthus tegninger og kalkyler for et nytt tårn. Saken ble imidlertid liggende noen år, derfor ble det satt i gang reparasjonsarbeider på det gamle tårnet.

Endelig helt på slutten av 1849, vedtok kommunestyret å reise et åttekantet tårn i gråstein etter tegninger av den kjente arkitekten i Christiania, Christian H. Grosch.

Det var et stort økonomisk løft for byen å ta. De gedigne materialene og den håndverksmessige kvalitet gjorde at Valbergtårnet ble et svært dyrt bygg. Ikke minst ble det problematisk fordi de kalkulerte byggeomkostningene gang på gang ble overskredet, og ny bevilgning måtte gis.

I 1853 sto tårnet ferdig. Istedenfor de opprinnelige bevilgede 3200 speciedaler, gikk det med 9000 (nær 3 millioner kroner i dag). Det var en svimlende sum etter datidens pengeverdi.

Byens andre Valbergtårn beholdt sin funksjon som varslingspost til 1922. Da var vekternes dager omme. Det var ikke lenger tidsmessig med vakt der. Tårnvekterne var blitt overflødige. En epoke i byens liv var over.

«Storebra’en»

Ruinene etter storbrannen – «Storebra’en» – på Holmen i 1860, sett fra ovenfor Villa Blidensol i Gamle Stavanger, i en akvarell av Mons Gabriel Monsen. På Holmen står bare grosserer Søren Berners husklynge, som merkelig nok unngikk ilden. Midt på bildet, ved Børevigen, et sjøhus som også ble reddet.

Når byens borgere i 1860-årene snakket om «Storebra’en», er det brannen i 1860 det siktes til. Den 13. mars brannen brøt det ut brann på Kjerringholmen, som i dag tilsvarer området i den nederste delen av Breigata.

Om denne katastrofen skriver Stavanger Amtstidene og Adresseavis 14. mars 1860: «En forferdelig Ildebrand har igaar herjet vor By og lagt en betydelig Deel deraf i Aske.»

Brannen brøt ut omtrent klokken 03.45 i det såkalte Vassbø-huset på Kjerringholmen, i et av de trangeste og mest uregelmessige bebygde strøkene av byen. Like etter ble det skutt fra brannkanonene på Valberget. Det varte ikke lenge før brannmannskapene kom til stedet, men da stod huset allerede i lys lue. Flammene grep øyeblikkelig om seg og spredte seg til de omliggende hus som nærmest stod vegg i vegg. At ilden fikk så godt tak med det samme, skyldtes for en stor del krutteksplosjoner som kastet brennende stumper rundt omkring. Natten hadde vært vindstille, men så begynte det å blåse fra sydøst. Vinden øket på i styrke, noe som vanskeliggjorde slokningsarbeidet.

Brannen spredte seg fra hus til hus i ulike retninger, dels i den sammenhengende husrekken på Østervåg-siden, dels oppover Bakken og dels mot Holmen. Branninfernoet fortsatte oppover mot nordsiden av Valberget og ned til Vågen. Den sterke vinden førte gnistregn over til Strandsiden, men beboerne slapp heldigvis med skrekken. Stråleheten fra brannen var imidlertid så sterk, at vinduene som vendte mot sjøen på den andre siden av Vågen, var så varme at man knapt kunne ta på dem.

I løpet av cirka ni timer gikk 250 bygninger opp i flammer, og nesten 2000 av byens cirka 14.000 innbyggere ble hjemløse. Som en avslutning på reportasjen skriver Stavanger Amstidene og Adresseavis:

«Under Branden gikk til all Lykke ingen Menneskeliv tabt, medens flere Personer siges at være blevne meer eller mindre beskadige, men igaar Eftermiddag blev en Mand ved Faldet af en Skorsteinspibe saaledes lemlested at han kort efter døde. […] Andgaaende Aarsagen til Ildens Oppkomst berettes forskjelligt. Vi forbeholder oss imdlertid at give nærmere Meddelelse herom naar Udfaldet af Brandforhøret som skulle holdes i Eftermiddag bliver bekjent.»

Området ovenfor den sorte brannlinjen – der Holmen ligger i dag – ble ødelagt av «Storebra’en».

Fra brønner til vannverk

Brannen i 1860 førte til store fremskritt for brannvernets vedkommende. Spørsmålet om et vannverk i byen ble stilt allerede i 1843, men det var brannen på Holmen og faren for nye bybranner som var avgjørende da bystyret 21. mars 1862 enstemmig besluttet at vannverket skulle anlegges. Dette ville bety et enormt fremskritt i kampen mot «den røde hane». I rørene står vannet under konstant trykk, og fra brannkummen kan det tas ut i slanger og føres frem til brannstedet.

Det var Johannes Klingenberg fra Drammen som planla de fleste vannverk i Norge. Dette skaffet ham ry som en fremragende vannverksingeniør, og det var Klingenberg som fikk i oppdrag å planlegge utbyggingen av et vannverk i byen.

Klingenbergs plan gikk ut på å benytte Mosvatnet som «det eneste Sted der kan blive Spørsmaal om at velge Forsyningsbasseng for et Vandverk i Stavanger». Mosvatnet ligger bare 37 meter over havet, men det ble ansett som tilstrekkelig for å dekke behovet for den daværende bebyggelse.

Arbeidet med å legge ned vannrørene ble påbegynt i april 1865. I alt var den samlede rørlengde ca. 10 kilometer, med 83 brannkummer. Anlegget stod klart til å tas i bruk i januar 1866 og kostet 40.000 speciedaler (cirka 11,5 millioner kroner i dag).

Byen får sin første brannstasjon

Otto Waitz, stadsingeniør fra 1866 til 1884.

Nå som byen hadde fått et vannverk, var det neste skrittet en brannstasjon med bemanning og slokkeutstyr i kontinuerlig beredskap.

Otto Waitz, tysk av fødsel, direktør ved Christiania Gassverk i tidsrommet 1859–1865, kom til Stavanger i april 1865 og overtok styringen av gassverket i byen. Høsten samme år fikk Waitz anmodning av formannskapet om å utarbeide et forslag til å opprette en brannstasjon med faste mannskaper på vakt.

Otto Waitz’ forslag fra 27. oktober 1865 gikk ut på at en brannstasjon burde inneholde:

  • «Et Vagtværelse og Contorlokale til Stadsingeniueren
  • Bolig til en Underbrandmester og tolv Mand
  • Staldrum til 3 Hester
  • Et Værksted for Smed og Snedker
  • Rum til 4 Slangekjærrer, 1 Redskabsvogn og 2 frittstaaende Stiger
  • Et Taarn til tørring af Slanger.
  • For at vedligeholde en god Diciplin og bevirke litt Myndighed lige overfor Publicum er det ønskelig at Underbrandmesteren, Formændende og Mandskaberne ere uniformerede.
  • Sluttelig kan bemærkes at en Telegrafforbindelese mellom Valbjergtaarnet og Brandstationen for hurtig Hjælp i Ildebrandstilfelde, vil være af vesentlig Nytte.»
Til høyre i bildet litt av Domkirken, til venstre for Domkirken står det gamle rådhuset, den tidligere Mariakirken – og brannstasjon fra 1866 til 1882.

Den tidligere Mariakirken ble byens første brannstasjon. Den lå like ved Domkirken og var en gotisk steinkirke. Utvendig målte den 20 ganger 6,5 meter. Kirken forfalt etter reformasjonen i 1537. I 1565 ble Mariakirken overlatt til Stavanger borgerskap og gjort om til rådhus og lagtinghus. Men bygningen ble ikke nyttet som rådhus før i 1591.

Ved den store bybrannen 20. september 1633 ble rådhuset skadet og ikke tatt i bruk igjen før i 1639, nå også som fengsel.

Tidlig i 1866 startet ombyggingen av rådhuset til brannstasjon. Det ble da slått et stort hull i østmuren, slik at brannvognene kunne komme inn og stilles opp i det gamle kirkekoret. Tingsalen i andre etasje ble innredet som oppholds- og soverom for brannmannskapet, og i tillegg kontor for stadsingeniøren.

Fra 1. januar 1866 ble Otto Waits ansatt som stadsingeniør. Dette innebar at han stod for ledelsen av brannvesenet. Waits hadde også tittelen branndirektør.

Den tredje april 1866 ble en merkedag i byen. Da stod den nyetablerte brannvakta med fast mannskap i kontinuerlig beredskap klar til utrykning.

Stavangers første brannkorps. Konstablene hadde flotte uniformer, frakker av blått klede, røde render i buksene og frakkekantene. Blanke messingknapper framme fremhevet det flotte utseende. På hodet hadde de blanke, sorte lærhjelmer med messingbeslag og kule på toppen.

Foruten det faste brannkorpset, som bestod av 12 mann, var det også et borgerbrannvern. Medlemmene av borgerbrannvernet var fordelt til sprøytehus som var utstyrt med brannmateriell. Disse sprøytehusene stod plassert på forskjellige steder i byen, og noen av dem var ennå i bruk i 1920-årene.

Byen hadde nå et vannverk og et godt organisert brannvern. I tillegg ble det fra Valbergtårnet opprettet en telegrafisk forbindelse med brannstasjonen, slik at det var mulig å varsle branntilløp på et tidlig tidspunkt. Disse tre faktorene var et stort fremskritt i kampen mot de store ildebrannene som hadde herjet Stavanger gjennom flere århundrer.

Så har da Stavanger også vært forskånet for brannkatastrofer av større art siden «Storebra’en» på Holmen 13. mars 1860.

Publisert:
  1. Brann
  2. Historie
  3. Stavanger

Mest lest akkurat nå

  1. Ny, posi­tiv trend på Jær­strendene

  2. FHI: Koronaviruset kan nå sammenlignes med influensa

  3. Ramponert hytte i Sandnes er til salgs – byantikvaren håper nye kjøpere er årvåkne

  4. Han står fram som het kandidat for Bryne

  5. Begynner du på elektrofag, kan du ende opp som dronepilot

  6. En komplett skan­dale i Sirdal