«Som fri aktør, fri kunstner, har jeg lite å miste og derfor ikke så mye å være redd for»

DEBATT: I et innlegg i Aftenbladet torsdag antyder Martyn Reed og James Finucane at det ligger dårlig skjult misunnelse bak vår kritikk av Nuart.

"Jeg bruker stemmen min til å kritisere, politikere, næringsliv, maktelite, institusjoner, museet, Kunsthall Stavanger, eller Nuart. Kall det gjerne demokrati. Det rare er at de som tåler denne kritikken dårligst, alltid er kulturlivet", skriver billedkunstner Natasja Askelund. Foto: Jarle Aasland

Debattinnlegg

  • Natasja Askelund
    Natasja Askelund
    Billedkunstner
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over fire år gammel

Med uttalelser på Facebook som: «Yeah, she looked like a laugh!», «ughh *facepalm», «Zzzzzzz», «Just same shit - new wrapping, mostly from wannabee-artists & those who don´t quite make it» om meg og Sigrunn Hodne etter et NRK-innslag den 8. september, nærmest kveler Martyn Reed (og meddebattanter) ethvert tilløp til samtale: Kommentarer om folks utseende gir lite rom for den dialog, debatt og ideutveksling Martyn Reed og James Finucane påstår Nuart bidrar med.

Er Nuart demokratisk i sin form?

I et innlegg i Aftenbladet torsdag fortsetter han og James Finucane å antyde at det ligger dårlig skjult misunnelse bak vår kritikk av Nuart. Det lar seg ikke imøtegå, men jeg nytter nå høvet til å stille meg tvilende og spørrende til Reeds ide om at Nuart på noen måte er demokratisk i sin form.

Det er Nuart og huseier som bestemmer hvilke bilder innbyggerne i byen må se i det offentlige rom.

I demokratiet ligger en mulighet for folk til å påvirke. For offentlig kunst i Stavanger er dette formalisert gjennom et offentlig oppnevnt utsmykningsutvalg som både gir brukere, kunstnere, kunsthistorikere og folkevalgte politikere mulighet for å bestemme hvilken kunst som skal være hvor. Nuart omgår alle disse instansene: Det er Nuart og huseier som bestemmer hvilke bilder innbyggerne i byen må se i det offentlige rom.

Er innlemmet i kunsthistorien

Min kritikk handlet likevel ikke om dette, heller ikke om Nuart er edgy, opprørsk eller aktivistisk. Men jeg tror nok jeg er inne på noe når jeg leser Reeds og Finucanes tilsvar i Aftenbladet der de hevder de er den nye vin som ikke bare skal få Stavanger på beina igjen, men også står for den nye kunsten. Det gjør de dels ved å vise til at gatekunst har blitt innlemmet i museumsverdenen, dels med at gatekunstnere ikke mingler med avantgarden eller vil innafor «det hermetisk lukkede kunstestablisjement». De påstår altså at 100 års kunsthistorie utfordres mens de viser til at de faktisk er innlemmet i kunsthistorien.

I neste nå konstruerer Reed og Finucane et fiendebilde i kunstlivet når Nuart allierer seg med flere av byens kunstinstitusjoner, som Kunsthall Stavanger, Prosjektrom Normanns og CAS, for å markere dette nye som «konservatismens krefter» kritiserer. Disse institusjonene har imidlertid sterk tilknytning til politikere og administrasjon og næringsliv. De mottar offentlig støtte, og er blant annet sammen med Nuart etablissementet i denne byen. Folk fra disse institusjonene sitter også i alt fra kulturråd til utsmykningsutvalg, de skriver kritikker, og har sterk påvirkningskraft og makt i kulturlivet, på alle måter en del av den kunstscenen Reed og Finucane kritiserer. (For ordens skyld: Det var ikke dem, verken personene eller institusjonene, jeg kritiserte i innslaget på NRK.)

Hodeløs beundring

Finucane og Reed argumenterer som om det pågår en maktkamp mellom streetarten og det de kaller konservatisme, og argumenterer for at streetarten i sin «dokumenterte gjennomføringsevne» har noen andre kvaliteter. Nå har Nuart snart malt på hver eneste ledig vegg i Stavanger og gjennom 16 år fått store offentlige overføringer for å gjøre det. Jeg opplever at det blant byens næringsliv og politikere er en hodeløs beundring for denne typen kunst og et språk med ord som «global», «multinasjonal» og «teknologi» – i en by invadert av bittesmå menn i oransje refleksvester og store lettfattelige malerier.

Jeg har noe å kjempe for: en åpen offentlighet, plass for det som ikke er populært, den lille stemmen, den andre kunsten, det rare, det nye, det jeg ikke liker.

Reed og Finucane avslutter med å spørre hva vi er redd for: Som fri aktør, fri kunstner, har jeg lite å miste og derfor ikke så mye å være redd for. Jeg har ingen bevilgninger å holde fast på, ingen makt, og ingen status. Men jeg har noe å kjempe for: en åpen offentlighet, plass for det som ikke er populært, den lille stemmen, den andre kunsten, det rare, det nye, det jeg ikke liker. Jeg vil kjempe for at de systemene vi har, gir plass for dette. Da bruker jeg stemmen min til å kritisere, politikere, næringsliv, maktelite, institusjoner, museet, Kunsthall Stavanger, eller Nuart. Kall det gjerne demokrati. Det rare er at de som tåler denne kritikken dårligst, alltid er kulturlivet, og da rekylerer spørsmålet: Hva er dere redd for?

Publisert:
  1. Debatt
  2. NRK
  3. Kunsthall Stavanger
  4. Demokrati
  5. Stavanger

Mest lest akkurat nå

  1. To bilister ble fotgjengere i løpet av én time

  2. Dette er den nye trenden på Storhaug: - Jeg tror folk har savnet et slikt tilbud

  3. Thon vil utvide Amfi Madla inn på Shell-stasjonen

  4. Kjøpe bolig nå eller ha is i magen? Her er ekspertenes råd

  5. Nå vil han stramme inn igjen

  6. Han har fått sekser på sekser – nå trenger han større lokaler