SV tar debatten om fattigdom når som helst!

DEBATT: Tallenes tale er klar. Økningen i antall barn i lavinntektsfamilier er størst blant de med innvandrerbakgrunn, selv om flere barn med foreldre født i Norge også blir fattige.

Denne artikkelen er over fire år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

I en kommentar i Aftenbladet 4. januar kommer debattredaktør Solveig G. Sandelson med et nyttårsønske, som det er en glede å oppfylle. Ønsket er nemlig «at venstresida, også SV, brettar opp armene og tar eit tak for debatten om fattigdom og innvandring». Den debatten tar vi i SV så ofte vi får mulighet.

Ulikheten i Norge øker. At det blir flere fattige familier er en årsak, at de rikeste drar i fra på grunn av regjeringens skattelette og økt forskjeller i arbeidslivet er to andre.

Flere forklaringer

Økningen i antall fattige familier har flere forklaringer. Barnetrygden har stått på stedet hvil siden 1996. Regjeringen har kuttet i flere støtteordninger til de som har minst, blant annet bostøtte og barnetillegget til uføre. Og selvfølgelig, at det kommer flyktninger og innvandrere til Norge.

SV har lenge vært en pådriver i integreringspolitikken, nettopp for å sikre de som kommer til landet en inntekt å leve av. For tallenes tale er klar. Økningen i antall barn i lavinntektsfamilier er størst blant de med innvandrerbakgrunn, selv om flere barn med foreldre født i Norge også blir fattige.

Løsningen er ikke å stenge grensene

Vårt poeng er at løsningen ikke er å stenge grensene for folk på flukt eller arbeidsinnvandrere fra Europa. Løsningen er en politikk som gjør at de som bor eller kommer til landet, ikke ender opp i fattigdomsstatistikken. Uavhengig av om de er norske, arbeidsinnvandrere eller flyktninger.

Da må vi gjøre tre ting. Vi må hjelpe folk i arbeid. Vi må sørge for at færre barn må leve i fattigdom inntil foreldrene kommer i arbeid. Og de som ikke kan arbeide, som uføre, må har nok å leve av.

For å få folk i arbeid fremmet SV i forrige stortingsperiode en rekke konkrete forslag for integrering, blant annet mer norskopplæring og økt innsats for å få kvinner i arbeid. Og ja, vi foreslo å avvikle kontantstøtten.

I vårt alternative statsbudsjett for 2019 satt vi blant annet av midler til Jobbsjansen som får kvinner i jobb, flere minoritetsrådgivere og områdesatsninger i flere byer. For å sikre en inntekt folk kan leve av har vi i tillegg foreslått økt innsats mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet, tiltak for å øke organisering i arbeidslivet, og økt rett til hele og faste stillinger.

Men det tar tid å få folk i arbeid. Da må disse ha nok å leve av i mellomtiden. Det må vi gjør på en lur måte, slik at det ikke blir fattigdomsfeller som hindrer folk å komme i jobb. Regjeringens gratis kjernetid i barnehage til fattige familier er et eksempel på det siste. Kontantstøtten er et annet.

Vinninga går opp i spinninga

Årsaken er at man mister kontantstøtten, og mest sannsynlig den gratis barnehageplassen, om man får jobb. Da går «vinninga opp i spinninga» for mange, og bidrar til det stikk motsatte av den såkalte arbeidslinja. Jo flere behovsprøvde ordninger vi har, jo sterkere blir effekten.

Derfor må vi ha ordninger som man ikke mister om man får jobb eller tjener litt mer. Barnetrygden er en slik universell ordning. Gratis skole en annen. Statistisk Sentralbyrå (SBB) har beregnet at 20.000 færre barn må vokse opp i fattige familier om vi hever barnetrygden tilbake dit den var for over 20 år siden. Derfor har SV i en årrekke foreslått nettopp det.

Vi er derfor glade for at KrF i budsjettet for 2019 fikk på plass en avtale om å øke barnetrygden. Men dette er bare en start. Ja, det vil koste. Men det er mye viktigere å sikre barn en god oppvekst og mulighet til å lykkes i livet, enn å gi virkningsløse skattelettelser til folk med store formuer. Det er et veldig enkelt valg.

Hjelper lite med kake

Så spør Sandelson om hva vi mener om regjeringens «tiltak mot fattigdom», som i bunn og grunn handler om å gjøre det litt enklere å være fattig. Det er greit nok. Men vi må også ha en politikk som faktisk løfter folk ut av fattigdom. For å trekke en parallell, det hjelper lite å få kake på jobben om lønna er lav.