Jeg kan velge å ta imot dem som flykter fra krigen, med et åpent sinn

DEBATT: Hva vet jeg om deres liv og reise, hva de har sett og opplevd? Veldig lite. Men jeg kan være vennlig og imøtekommende, og gi et annet menneske muligheten til å fortelle sin historie.

Les også

Bystyret i Stavanger gir 1 million kroner til Aleppo

Denne artikkelen er over seks år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Mediene er fulle av bilder fra Aleppo. Bilder av barn, kvinner og menn. Bilder av skadde og døde mennesker. Bilder av gråtende fedre med døde barn i armene, av blodige barn som forsøker å trøste hverandre. Det er så meningsløst, det gjør så vondt å se. Verden fremstår som kald, fiendtlig og full av hat.

Les også

Asylsøkere trenger fortsatt klær og utstyr

Hva kan jeg gjøre?

Det fyller meg med maktesløshet. Hva kan jeg gjøre? Jeg er jo bare én person! Jeg vil så gjerne hjelpe, bidra til at verden blir et bedre sted. Det er fort gjort å sende en donasjon via SMS eller putte noen mynter i en bøsse merket Røde Kors, og det føles godt å gjøre noe konkret for å hjelpe. De veldedige organisasjonene gjør en viktig jobb, og trenger støtte. Jeg har selv gått fra dør til dør under tv-aksjonen, og har alltid blitt møtt med smil og generøsitet.

Det norske folk er gode på dugnad, og har stor giverglede. Men hva hjelper det med donasjoner hvis vi i neste omgang er med på å spre hat og fremmedfrykt? Hvordan kan verden være et godt sted for alle, om vi ikke respekterer hverandre? Det nytter ikke å «kaste penger på problemet», hvis vi selv er en del av det!

Et menneske er et menneske

Det viktigste bidraget er ikke økonomisk, det ligger i valgene vi tar. Hvordan vi velger å se på hverandre, å snakke til og om hverandre. Hva vi velger å lære våre barn. Mer enn en gang har jeg hørt «hvorfor skal vi bruke masse penger på å hjelpe dem, når vi ikke en gang har penger til våre egne?». Hvem velger vi å se som «våre egne»? Familien, nordmenn, europeere? Kristne, humanetikere, ateister, muslimer? Det kommer vel an på øyet som ser. Men vi kan ikke skille mellom «oss» og «dem». Kjønn, alder, geografisk tilhørighet, religion, seksuell legning; alt det er likegyldig! Et menneske er et menneske, uansett. Vi kan ikke trekke skillelinjer mellom oss for å gjøre verden enklere å forholde seg til.

Bildene fra Aleppo gjør vondt. Noen ganger så vondt at jeg nesten ikke får puste. Jeg får lyst å gå opp på rommet der barna mine sover, legge meg ned i sengen og bare høre på pusten deres. Kjenne at de små hjertene slår. Hvorfor kjenner jeg på en slik smerte når jeg vet at mine egne barn er trygge? Det er medmenneskelighet. Det er sorg på andres vegne. Det betyr ikke noe at han er milevis unna, faren med det døde barnet i armene. Barnet hans var like mye verdt som mine er. Hans tap, sorg og fortvilelse er like store som min ville vært.

Les også

Aleppo er vår felles skyld

Som ringer i vannet

Jeg kan ikke gjøre noe for denne faren og barnet hans, selv om jeg gjerne vil. Men jeg kan gjøre mye for mange andre. Jeg kan velge å ta imot dem som flykter fra krigen, med et åpent sinn. Hva vet jeg om deres liv og reise, hva de har sett og opplevd? Veldig lite. Men jeg kan være vennlig og imøtekommende, og gi et annet menneske muligheten til å fortelle sin historie. Og jeg kan velge å lære barna mine å behandle sine medmennesker med respekt, vennlighet og omsorg. Det kan du også gjøre, og sammen kan vi gjøre verden til et bedre sted, litt etter litt. Som ringer i vannet.