Nei, alle må ikke gå i Pride-tog, men det er et godt sted å starte

DEBATT: Tidligere sokneprest Stig Frafjord Syvertsen stiller spørsmålet i Aftenbladet 16. august, og kobler det til terroren i Oslo. Svaret er at alle ikke trenger å gå i Pride-tog, men det kan være et godt sted å starte.

Hvordan skal skeive føle seg trygge i menighetene så lenge det er noen som ikke anerkjenner og støtter? Dette bør ikke minst alle som mener at ekteskapet kun er for mann og kvinne, være opptatt av hvordan vi skal få til.
  • Thor Magne Seland
    Nestleder i Stavanger bispedømmeråd for Åpen folkekirke
  • Gard Sandaker-Nielsen
    Leder i Åpen folkekirke og Oslo bispedømmeråd
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

La oss slå en ting fast med en gang: Pride er ikke en ideologi, selv om noen forsøker å gjøre det til det. Nei, Pride er kampen for frihet, rettigheter og solidaritet. Og kirkens prideengasjement er livsviktig. Pride er viktig for kirken og kirken er viktig for Pride. Masseskytingen og drapene under Oslo Pride natt til lørdag 25. juni viser hvor utsatt lesbiske, homofile, bifile, transpersoner og andre skeive (LHBT+) er, selv i et Oslo kledd i regnbuens farger. Vold mot LHBT-befolkningen er ikke nytt, og mange legger store begrensninger på seg selv for å ikke vekke uønsket og ubehagelig oppmerksomhet om hvem de er.

Et trygt sted i kirken

Fraværet av trygge rom for LHBT+, var en av grunnene til at Åpen kirkegruppe ble startet i 1976. Der var gudstjenesten i sentrum. Kristne LHBT trengte et fellesskap, hvor de ble bekreftet som skapt av Gud, med evnen til å elske. Og det var viktig å vise tydelig overfor LHBT-befolkningen at man ikke måtte velge mellom å tro, å være seg selv og elske.

LHBT har kjempet, ropt og fortalt livshistoriene sine – og våget å vise hvem vi er, på tross av at det ikke har vært trygt. Og sakte, men sikkert har det endret folks holdninger og etter hvert kirkens ordninger. Men vi er langt fra mål.
Gjennom behandlingen av LHBT+ har kirken skygget for evangeliet, skygget for Kristus. Det er alvorlig – og noe som bør føre til en større selvransakelse enn det vi har sett fram til nå. Det har ført til at LHBT har funnet seg hjemme i andre og tryggere rom enn kirkerommet. Samtidig er det mange i kirken som har jobbet for at disse kirkerommene også skulle være åpne og trygge for LHBT. Et viktig eksempel er det som kan kalles undergrunnskirken i Åpen kirkegruppe, hvor evangeliet har blitt forkynt og nattverden innstiftet helt siden 1976.

I starten var det noen få modige «ikke-skeive» i miljøet rundt Åpen kirkegruppe. For de fleste var det ikke spesielt karrierefremmende å bli assosiert med Åpen kirkegruppe og engasjementet fikk ofte konsekvenser. Heldigvis har stadig flere kommet på banen og bidratt til endring. Og nå opplever mange at «Pride-toget går» og vil være med, slik som rektor ved VID Bård Mæland så godt skriver.

Hvordan leve med uenighet?

Men hva nå? Hva skal til for å skape mer trygghet?

Under et innspillsmøte i Åpen folkekirke i april kom det tydelig frem at det blant LHBT+ er uro rundt at det er to syn på likekjønnet vigsel i Den norske kirke. Hvordan kan menighetene være trygge så lenge det er noen som ikke anerkjenner og støtter?

Dette bør hele kirken, ikke minst alle som mener at ekteskapet kun er for mann og kvinne, være opptatt av hvordan skal gjøres i praksis. Vi har alle et ansvar for å finne ut av hvordan vi lever med uenighet i slike spørsmål i kirken. På innspillsmøtet ble kirken utfordret til å i større grad ta til motmæle i debatten. Det ble også påpekt at det er stort behov for kunnskapsbygging og kompetanseheving, ikke minst når det gjelder kjønnsidentitet. Og at det er nødvendig å vise aktiv støtte til transpersoner, ikke minst utfordre flere kirkeledere til å være synlige støttespillere og medmennesker. Det må fortsatt jobbes for å bedre LHBT+-personers sin plass i kirken og sikre at menighetene faktisk er trygge og gode fellesskap for alle. Eksempler på tiltak for å vise det er Pride-gudstjenester, LHBT-seminarer og -samtaler i menighetene og gudstjenester på transminnedagen 20. november og aidsdagen 1. desember.

Nok berøringsangst nå

Åpen folkekirke har siden etableringen i 2014 gått i front for LHBT+. Vi har blant annet sikret at alle kan gifte seg i sin lokale kirke og at det er blitt etablert et LHBT-utvalg. Nå har vi meldt inn sak til Kirkemøtet hvor vi ønsker at kirken ikke lenger skal kunne benytte seg av unntakene i diskrimineringslovverket, slik at LHBT+ blir likebehandlet med andre arbeidstakere. Men vi ble også utfordret til å gjøre mer, blant annet til å være en pådriver i prosessen for en unnskyldning og sørge for at kirken viser større støtte til LHBT-personer i Russland og østeuropeiske land mot den diskriminering og forfølgelse de utsettes for.

Tiden for stillhet og berøringsangst overfor LHBT+ må nå være over. Nå er tiden for å gjøre fellesskapene trygge og i praksis vise at absolutt alle kan finne sin plass i kirkens mange rom. Kirkens behandling av LHBT+ må vise og forkynne evangeliet i praksis. Vi i Åpen folkekirke skal gjøre vår del av jobben, og ser fram til at veldig mange vil være med. Og som vi innledet med: Nei, alle må ikke gå i Pride-tog. Men for mange vil det være et godt sted å starte.

Pride er kampen for frihet, rettigheter og solidaritet. Og kirkens prideengasjement er livsviktig. Pride er viktig for kirken og kirken er viktig for Pride.
Publisert: