Det nytter ikke med nok et utvalg

DEBATT: Vi setter ned et utvalg. Og utvalgets arbeid resulterer som regel i en anbefaling, en veileder, nye faglige råd og retningslinjer. Noen ganger resulterer det sågar i en lovendring. Men blir ting bedre?

«Dessverre er virkeligheten den at mange pårørende må ta på seg flere oppgaver enn de i utgangspunktet makter», skriver Arnhild Gjelberg Ottesen.
  • Arnhild Gjelberg Ottesen
    Arnhild Gjelberg Ottesen
    Landsforeningen for pårørende innen psykisk helse (LPP) Rogaland
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Alle ønsker vi oss et bedre psykisk helsevern. Vi ønsker raskere behandling, bedre behandling, bedre oppfølging, flere som kan leve godt med sin psykiske lidelse, og færre som blir psykisk syke – til minst mulig kostnader. Det gjør også dagens helseminister – på lik linje med helseministeren før henne, og helseministeren før han igjen, osv., osv. Og svaret er som regel: Vi setter ned et utvalg.

Dagens helseminister vil at hennes ekspertutvalg skal svare på følgende:

  • Hvilke pasientgrupper/tilstander kan nyttiggjøre seg mer spesialisert organisering?
  • Hvordan legge til rette for at kunnskap og forskning ligger til grunn for behandlingen?
  • Hvordan organisere dette slik at tjenestene blir koordinerte, helhetlige og av god kvalitet for pasienter og pårørende?
  • Hvordan organisere dette slik at tjenestene blir best mulig i stand til å samarbeide med kriminalomsorgen og andre tjenester med ansvar for grupper hvor psykiske lidelser er utbredt og slik at innsatsen overfor disse gruppene blir styrket?

Noen av disse spørsmålene har andre utvalg/eksperter svart på før, om enn i en annen kontekst. Det mest nærliggende å nevne er «Forskrift om individuell plan ved ytelse av velferdstjenester». Å ha en individuell plan, er en lovfestet rettighet. Og den individuelle planen skal sørge for at pasienten/brukeren får koordinerte og helhetlige tjenester av god kvalitet, ut fra pasientens/brukerens behov – altså, med «pasienten i sentrum», som vår forrige helseminister var flink til å påpeke nødvendigheten av.

Samhandlingsverktøy

En individuell plan er også ment å være et samhandlingsverktøy helsetjenesten skal nyttiggjøre seg, for å samarbeide om å yte best mulig helsetjeneste – ut fra den enkeltes behov.

Helsetjenesten burde derfor i stor grad kunne oppfylle helseministerens kulepunkt tre og fire, ved systematisk å utarbeide, ta i bruk, evaluere og revurdere mål og tiltak i den enkeltes individuelle plan, uten å måtte omorganisere tjenesten.

Men akk ..., hvor mange alvorlig psykisk syke mennesker har en levende individuell plan? For ikke å nevne alvorlig syke ROP-pasienter? Min erfaring etter åtte år i en kontrollkommisjonsgruppe samt like mange, og vel så det, år som lokallagsleder i LPP – ikke mange, til tross for lovpålegget.

Manglende implementering av utallige faglige råd og veiledere kunne vært nevnt, men skal nøye meg med én: Pårørendeveilederen der én uttalt målsetting er å bedre samspillet mellom den offentlige og den uformelle omsorgen, og styrke kvaliteten på det samlede tjenestetilbudet.

Tviler på utvalget

Dessverre er virkeligheten den at mange pårørende må ta på seg flere oppgaver enn de i utgangspunktet makter, som f.eks. renholder og koordinator. Og vi er nok flere pårørende som tviler på at utvalget til dagens helseminister vil gjøre en forskjell i så måte.

Til slutt: Hvor mange mennesker med en kjent psykisk lidelse blir jevnlig kalt inn til kontroll hos spesialist for vurdering av virkning og bivirkning av eksisterende behandling for sin lidelse? Min erfaring, ingen – med mindre man har vedtak om tvungen behandling.

Gode intensjoner

Jeg tviler ikke på helseministerens gode intensjoner og ønske om et bedre psykisk helsevern, men tviler både på hennes og helsebyråkratenes evne til å iverksette tiltak ut fra allerede eksisterende faglige råd og veiledere – når selv ikke en lovpålagt tjeneste, som individuell plan, tas systematisk i bruk – i tilstrekkelig grad. Da nytter det ikke med nok et utvalg.

Men akk ..., hvor mange alvorlig psykisk syke mennesker har en levende individuell plan?
Publisert: