Vår eksistensielle kamp i våre liv

KRONIKK: Hvem og hva vil vi være – en del av «All godhets skaperkraft» eller av «Den onde, destruktive kraft»?

Publisert: Publisert:

Ønsker du å være et godt menneske? I så fall kan det opprinnelige innholdet i den klassiske namaste-hilsenen fra Asia være et godt holdepunkt. Foto: NTB scanpix

Debattinnlegg

  • Georg Abelsnes
    Pensjonert prest, Stavanger
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Disse to totalt ulike og motstridende kreftene er kraftfelt vi kan være i – og som også er i oss. Å velge hvilket vi vil være i – og gi energi til i våre liv – er vårt grunnleggende eksistensielle valg. Jeg tror også at denne valgmuligheten er både vår menneskelige og guddommelige identitet, og den drivkraft som styrer store deler av våre livsvalg. Dette er for meg et stort mysterium.

I februar satt jeg og lyttet til en tv-konsert fra kirken i Røros, i forbindelse Vinterfestivalen. Så mye varierende og vakker musikk! Da kom det opp i meg denne formuleringen: «All godhets skaperkraft.»

«De elendige»

Vi har mange uttrykksfulle og rike kilder for det samme, både innen litteratur og bildende kunst. Jeg vil her trekke frem «De elendige» («Les Misérables») av Victor Hugo, utgitt som bok i 1862 (og nylig sendt som drama i seks episoder på NRK; red.mrk.). Musikalversjonen er vakker og uttrykksfull.

Det dette litterære verket for min del handler om, er ikke bare om fattigdom og forsøket på det mislykkede studentopprøret i Paris i 1848 som fikk navnet «Juniopprøret». Det handler om livsfortellingen til hovedpersonen Jean Valjean. Han opplevde et grusomt trelleliv med slag og nedverdigelse. Etter frigivelsen fra denne straffen, som skyldtes tyveri av et stykke brød, ble han tatt hånd om av biskopen av Digne. Her møter han en godhet og en omsorg som er et sterkt vitnesbyrd om denne godhetens kraft. Han får mat og en god seng å sove i, men han er fortsatt i sine onde opplevelser og sitt onde kraftfelt. Han stikker i løpet av natten av med sølvtøyet, men blir tatt og ført tilbake til biskopen. Her møter han igjen denne forunderlige sterke godheten. Presten forklarer for politiet at dette ikke er et tyveri, men en gave.

I den britiske filmen, som kom i 1912, med regissør Tom Hopper, ser vi hos Jean Valjean en sterk reaksjon på dette. Det er en blanding av frykt, redsel og sinne. Her møter han noe helt nytt, en kraft som er noe nytt , ukjent og fryktinngytende.

Hele sitt liv er han forfulgt av politiinspektøren Javert, som er besatt etter å finne ham for å få satt ham i fengsel igjen.

For å gjøre en lang og dramatisk historie kort, så ender det med at Jean får omsorg for lille Cosette, som etter sin mors død blir adoptert av ham. Her viser han en rørende omsorg som etter hvert fører ham inn i denne godhetens kraft. Denne er så sterk at i møte med hans livsfiende, Javert, så opplever denne at han møter sin overmakt, føler seg fullstendig fallitt og mislykket og ender med å ta livet sitt. Dette er ett av mange litterære verk som kan fortelle om det samme, men for meg, et av de sterkeste.

Edvard Munch maler sin livshistorie slik at vi ser lidelse, sykdom, fortvilelse, på en slik måte at det øker vår forståelse av menneskelig nød og empati. Vi kan også ta med de maleriske uttrykkene av vidunderlig natur og skaperverk fra de mange store kunstmalere. I møte med stor kunst opplever vi å stå overfor noe som er større enn oss selv.

Umiskjennelig Edvard Munch. «Melankoli» fra 1893. Foto: Wikipedia Commons

Det onde

På den politiske arena ser vi i dag først og fremst eksempler på dette onde maktspillet. Både hos ledende politikere, med deres destruktive politikk og holdninger, men ikke minst ser vi dette i de ekstreme religiøse bevegelsene, med de som sprenger seg selv for å drepe flokker av uskyldige mennesker. Hvor finner vi i dag motkreftene?

Vi har FN, Amnesty International og alle institusjonene som virker innenfor dette gode kraftfeltet. Det er godt å tenke på at de også finnes. Det som er skremmende, er den politiske vind som blåser ikke bare over USA, men i hele Europa. Jeg tenker på den høyrepopulistiske bevegelsen som har som agenda først og fremst vårt eget folk, vårt eget land, vår egen velstand. Alle de fortvilte flyktninger oppleves som trussel mot vår egen trygghet.

Tilbake til disse to kraftfeltene: «All godhets skaperkraft» og «Den onde, destruktive kraft». Jeg foretrekker å betegne det «guddommelige» som «all godhets skaperkraft», fordi betegnelsen «guddommelig» for meg er et ganske belastet begrep. Kampen mellom disse kreftene kan vi vel også ta med oss inn i Mesterens kamp i påsken.

Namaste!

Vi har en hilsen som er svært gammel, og som stammer fra hinduistisk religion. I møte med andre hilser man hverandre med bøyet hode med ordet «namaste». Det betyr: Jeg bøyer meg for det guddommelige i deg.

La dette stå som en avslutning, og som et håp om at denne holdningen kan være noe å strekke oss mot.

Namaste!

Publisert:

Les også

  1. Når livet går i knas – «kintsukuroi!»

Mest lest akkurat nå

  1. Ryfast-bommen: - Fortsatt en utfordrende sak

  2. Nedslående beskjed fra Raja til idretten

  3. En oase av de sjeldne. Hageentusiaster valfarter til Tor Gundersens hage.

  4. Tre styrepils i 60 knop

  5. Saudabu blir ny toppsjef i Equinor: - Det blir bra med en ingeniør

  6. Nå har Bryne-karen valgt å legge opp. – Blytungt valg

  1. Påske
  2. Livssyn