Usannheter fra Norsk PEN – som ikke lytter til hva jeg skriver eller sier

DEBATT: I to måneder har ledelsen i Norsk PEN spredt usanne anklager mot meg. Slik saboteres debatten om hvordan barneboken «Sitronlimonaden» brukes overfor elever på barneskolen.

Publisert: Publisert:

«Jeg kan ikke forstå hva formålet til Norsk PEN lenger er i denne debatten [om barneboken «Sitronlimonaden»]. Å lytte til den de har gått til angrep på – er det helt klart ikke», skriver Mina Adampour. Hun mener at passasjer i «Sitronlimonaden» er rasistisk og ba derfor Likestillings- og diskrimineringsombudet om å vurdere om den er det. Foto: Magikon Forlag

Debattinnlegg

  • Mina Adampour
    Lege og samfunnsdebattant
  • Illustrasjonen øverst er blitt oppdatert. I en tidligere versjon ble en side fra «Sitronlimonaden» dessverre gjengitt feil. Red.mrk.

Lederen i Stavanger Aftenblad 28. oktober, «Enøyd fra Norsk PEN», er forbilledlig klar. Avisen står nemlig opp for ytringsfriheten og det frie ordskiftet. Avisen gir både meg og andre med minoritetsbakgrunn rett til å kritisere bøker som brukes i den statlige voksenopplæringen eller som utdrag i 2. og 4. klasse på barneskolen.

I samarbeid med forlaget Magikon har Norsk PEN imidlertid gjort sitt beste for å sabotere ordskiftet om hva norske skolebarn får i utdrag fra barneboken «Sitronlimonaden» (2010). Men som Stavanger Aftenblad påpeker: «At minoritetsgrupper i Norge tar i bruk vårt frie ordskifte og våre eksisterende ordninger som nettopp skal ivareta like retter for alle, uavhengig av kjønn og bakgrunn, burde norske PEN være de første til å applaudere.»

Som avislederen påpekte, skrev jeg 10. september en e-post til Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO). Men det var ingen «klage», siden LDO jo ikke har klagemyndighet. Dette ombudet gir snarere råd og veiledning til oss minoriteter som utsettes for diskriminering.

«Trollkrittet»

Barneboken «Trollkrittet» og forfatteren Zinken Hopp i 1984. Foto: Forlaget Vigmostad Bjørke og NTB scanpix

En analog til denne debatten (før den sporet av) er et utdrag av boken «Trollkrittet» av Zinken Hopp (1905–1987), som jeg vokste opp med på skolen. Utdraget stod i barnas skolebøker i 1996. Boken står selvsagt ennå i norske bibliotek og bokhandlere. Konteksten er viktig, ikke for hele teksten, men for deler av den. Utdraget lød: «Så kom negeren. Han hadde en N på magen. Han kunne bare snakke negerspråk så det forstod de ikke noe av. Han hadde svart sjokoladeglasur over hele kroppen så de kunne godt se at det var en neger, selv uten bokstav. Han sa forresten noe om namnam men resten var for vanskelig».

I en annen passasje kunne vi lese om den late inderen, som jeg lar være her.

Norsk PENs utsagn fremstår både irrasjonelle og merkverdige.

Straffeloven?

Ifølge Norsk PEN, ved Dag Larsen på Dagsnytt atten 23.09.19, skal denne typen tekst i barnebøker involvere politiet […]. Programleder Sigrid Sollund konfronterer i innslaget Norsk PEN og spør om Larsen ville ment at minoriteter fortsatt ikke skal bruke LDO dersom en tekst ifølge ham selv klart var rasistisk. Norsk PEN svarte absurd nok: «Da blir den omfattet av rasistparagrafen i straffeloven, og det er noe helt annet.»

Ifølge Norsk PEN ved Kjersti Løken Stavrum skal slikt ikke meldes inn til LDO. Og hadde det vært klart rasistisk, ifølge Norsk PEN selv, vel da skulle politiet heller vært involvert. Norsk PENs utsagn fremstår både irrasjonelle og merkverdige.

Det er altså den nevnte passus jeg omtaler, ikke hele boken.

Klart rasistisk

I barneboken «Sitronlimonaden» står det om en mor fra Syria som beskrives som «dumme mamma» – og det står om «den dumme hijaben til Mamma». Sønnen vil bare at moren skal være «norsk». Barnebøkene i skolen (4. trinn) fremstiller dette som sanne beretninger fra Syria. Barna får spørsmål om Syria basert på utdragene fra boken – slik norsk-syriske Rahaf Allawi forbilledlig har vist i Transit Magasin. Så ja, jeg forbeholder meg retten til å mene at jeg anser disse enkeltskildringene som «klart rasistiske», slik jeg skrev til LDO.

Norsk PEN liker imidlertid ikke meningene mine. De har allerede konkludert med at hele boken og alle utdrag fra den i skolebøkene er uproblematisk. Selv om saken ikke er belyst. Og selv om en slik lesning står i kontrast til studien «Litterær friksjon» av Lene Anundsen.

Verre er det når Hege Newth og Kjersti Løken Stavrum i Norsk PEN tilsynelatende bevisst feilfremstiller meg i sitt innlegg i Aftenbladet 4. november. De skriver: «Stavanger Aftenblad hevder i sin leder at det er klaget inn passasjer som benyttes i undervisning, men det er ikke riktig.» Men her er det Norsk PEN som påstår noe uriktig. Jeg skriver i begynnelsen av min e-post til LDO at «flere foreldre med minoritetsbakgrunn» har reagert på boken, og så kommer det: «[…] grunnet følgende passus:».

Det er altså den nevnte passus jeg omtaler, ikke hele boken.

Newth og Løken Stavrum feilgjengir meg, slik jeg har påpekt for eksempel i innlegget «Vi lar oss ikke kneble» i Dagbladet. En beklagelse får jeg ikke. Snarere fortsetter usannhetene.

Norsk PEN taler nå altså mot bedre vitende.

Offentliggjorde intern epost

I bildene jeg legger ved i en intern epost til forlaget og LDO, kommer det frem at utdrag fra «Sitronlimonaden» er «pensum» for barn på barneskolen. Jeg skriver: «Da jeg tidligere har arbeidet med rasisme frivillig og nasjonalt, er jeg fra flere foreldre blitt mottaker av deres møte med disse passasjene». Jeg ber så om å få vite hvilke skoler boken er blitt distribuert i for å forstå omfanget.

Dette var bare en intern e-post til forlaget og LDO. Forlaget gir så min e-post til NRK Dagsrevyen. Norsk PEN unnskylder seg nå ved å vise til NRK Dagsrevyens dekning, men heller ikke der påstås det at hele boken innklages. Norsk PEN har selv mottatt en e-post hvor det fremkommer hva NRKs vaktsjef Joakim Reigstad skriver: «Som du jo ser i innslaget, så presiseres det at det spesielt er ett avsnitt […]».

Norsk PEN taler nå altså mot bedre vitende.

Norsk PEN valgte i september å legge ut et bilde av e-posten min på sine Facebook-sider, med min jobbadresse. Dette til tross for at de vet jeg er truet. De fjerner min e-post til slutt, men uten å beklage den urett de gjorde.

Ombudets rolle

Newth og Løken Stavrum ønsker seg ingen åpen debatt. De lytter ikke til hva jeg skriver eller sier. De ønsker seg en debatt uten «å bringe inn staten som overdommer for innholdet». Men dette er en skremmende feil forståelse av den norske ombudsordningen. Det å få råd fra et ombud er ikke å «bringe staten inn som overdommer».

Helt siden 17. september har Norsk PEN kalt min kritikk for «sensur». Men som leder for Litteraturhuset i Oslo Susanne Kaluza påpeker: «Å spørre om en tekst er rasistisk, er ikke sensur.»

Å bli eldre og bli slått ned, har gjort at jeg bare på gode dager ikke våkner med ryggsmerter.

Det koster mye

Etter denne absurde opplevelsen med bevisste usannheter fra Norsk PEN, vil jeg takke Stavanger Aftenblad for deres støtte. Det betyr mye etter å ha vært en deltaker i norsk offentlighet 16 år. For jeg kommer fra et land, Iran, der det ikke finnes ytringsfrihet. Jeg kommer fra et land hvor vondt har gått til verre.

I Norge, tenkte jeg, skal jeg aldri la noe slikt skje. Jeg må engasjere meg. For her har jeg muligheten. Mine foreldre sa: «Stå på Mina. Vi er stolte. Men husk å ikke snakke om hjemlandet ditt!»

Jeg har respektert dem i dette. Jeg vet hva de frykter. Og jeg forstod allerede som 16-åring hvorfor jeg kunne snakke om alt, men bare nesten alt.

Det jeg derimot ikke forutså, var at ord kunne ha en kraft som vekket sinne. En harme. Et raseri. Som jeg skulle få erfare:

  • Å være i tenårene og få høre at du liknet en heks etter hver TV-opptreden, gjorde at jeg begynte å spørre de som filmet om de kunne unngå å gjøre det fra profil.
  • Å bli eldre og bli slått ned, har gjort at jeg bare på gode dager ikke våkner med ryggsmerter.
  • Å være engasjert samtidig som jeg jobber med yrket jeg elsker, har gjort at sykehuset mitt fikk bombetrusler.

Men jeg har likevel vært klar på en ting under alle disse hendelsene: Hendelsene definerer ikke landet jeg er vokst opp i. Vi har ytringsfrihet. Vi har trygghet. Vi har en politimyndighet vi kan stole på.

En sannhet jeg gjentar og gjentar, uten at Norsk PEN respekterer mitt ord.

Å fastsette verdien av noe

I høst ble jeg så for første gang anklaget av en institusjon for å ville «sensurere». At jeg ville «innskrenke ytringsrommet». Etter disse uriktige anklagene fra Norsk PEN, gikk jeg på jobb og skammet meg. Var redd for at kolleger virkelig trodde på at jeg var en som ville sensurere barnebøker. At de trodde jeg var en som ville innføre sensur, slik landet jeg er ifra praktiserer.

Ingenting kan være lenger unna sannheten. En sannhet jeg gjentar og gjentar, uten at Norsk PEN respekterer mitt ord. Newth og Løken Stavrum påstår jeg har involvert «staten». Det vil si et ombud.

Jeg har «klaget», sier Norsk PEN. Til tross for at jeg selv ikke engang, ikke en eneste gang, bruker ordet klage i min e-post til LDO. I emnefeltet i e-posten står det: «Meldes inn til vurdering.»

Ordet vurdere er en omdannelse av eldre dansk «vurde», egentlig etter lavtysk «werderen», som betyr å «fastsette verdien av noe».

Ordet klage, derimot, er å gi uttrykk for misnøye, sutre eller syte. Min rolle i norsk offentlig debatt i 16 år ser kanskje slik ut for Norsk PEN: En som er misfornøyd, sutrer eller syter.

Men min rolle for de jeg representerer, er alt annet enn dette. Jeg kan fortsatt gå opp trappen til den kommunale bygården der jeg vokste opp, hvor mine foreldre ennå bor, og bli stanset av en norsk-somalisk, eldre mann som sier: «Du være på den TV-debatt i går? Du fortsette snakke for oss!»

Jeg tar det med meg som noe av det aller sterkeste jeg har opplevd.

Uenighet og debatt – ikke sensur

Newth og Løken Stavrum skriver følgende: «Hvis man tar utgangspunkt i klagen og Dagsrevyen – slik vi i Norsk PEN har gjort – er det selve barneboken vi diskuterer.» Norsk PEN tar av en eller annen grunn ikke utgangspunkt i det jeg selv skriver og sier. Én ting er å misforstå. En annen ting er å ikke lytte til meg, og å fortsette og både vranglese og vranghøre meg.

Jeg kan ikke forstå hva formålet til Norsk PEN lenger er i denne debatten. Å lytte til den de har gått til angrep på – er det helt klart ikke.

Men jeg takker like fullt for støtten fra Aftenbladet. Jeg tar det med meg som noe av det aller sterkeste jeg har opplevd. Noe som gjør at jeg fortsatt tror på at vi minoriteter har en rolle i det offentlige ordskiftet – selv for de av oss minoritetsrepresentanter som har for vane å sparke oppover.

Majoritetsrepresentantene i Norsk PEN mener det ikke finnes rasisme i utdragene som ble meldt inn til vurdering. Minoritetsforeldrene som meldte inn utdragene til meg, mente at det var det. Dette kalles uenighet og debatt på godt norsk, Norsk PEN. Ikke forsøk på sensur.

For jeg vet hva sensur er.

Publisert:

Les også

  1. «Mina Adampour har vår fulle støtte i måten hun bringer kritikken til torgs på.»

  2. Newth og Løken Stavrum: «Norsk PENs vidsyn – pluss et løfte til Stavanger Aftenblad»

  1. Skole
  2. Rasisme
  3. Ytringsfrihet
  4. Barnebok
  5. Stavanger Aftenblad