Gjør gode karakterer deg til en bedre kandidat?

DEBATT: Jeg hadde ikke tenkt noe særlig over i hvilken grad norske utdanningsinstitusjoner og arbeidsliv er karakterorienterte før jeg begynte på et fransk universitet.

– Jeg ble tatt inn til intervju på statsvitenskap ved et fransk universitet på grunnlag av motivasjon, erfaringer og delvis karakterer. Hadde det vært Norge derimot, hadde jeg nok ikke blitt vurdert, skriver Ingrid Ø. Ravnanger.
  • Ingrid Ø. Ravnanger
    Ingrid Ø. Ravnanger
    Stavanger
Publisert: Publisert:
icon
Denne artikkelen er over fire år gammel
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Sjokket kom da mine medstudenter var forbauset over at norske arbeidsgivere ønsket å se karakterutskriftene mine. Er det egentlig gunstig med et slikt søkelys på karakterene? Tenker en gjennom det, er det få måter utenom karakter vi måler kandidater på i Norge. Da jeg søkte videregående skole, var karaktersnittet det eneste som avgjorde om jeg kom inn. Det samme ville vært tilfelle på universitetsnivå, dersom jeg hadde søkt gjennom samordna opptak. Istedenfor ble jeg tatt inn til intervju på statsvitenskap ved et fransk universitet på grunnlag av motivasjon, erfaringer og delvis karakterer. Hadde det vært Norge derimot, hadde jeg nok ikke blitt vurdert.

Likeverdige bare på papiret

Det virker som karakterer er det som opptar norske arbeidsgivere mest i en søknad. Inntrykket mitt er at med under B i snitt, kan man ikke komme lenger enn til den automatiske «vi takker deg for søknaden», i hvert fall ved de mest populære bedriftene. Dette overdrevne søkelyset på karakterer gjør at en ikke tar i betraktning at flere utdanningsinstitusjoner vurderer ulikt. Allerede på videregående merket jeg hvordan 5 i snitt fra en sentrumsnær ungdomsskole var annerledes enn 5 fra skoler i distriktene. På papiret var de likeverdige.

På universitetsnivå er det tilsvarende ulikhet mellom institusjoner både i Norge og i utlandet. At bedrifter er mest oppatt av karakterer, blir dermed feil. For å ta et eksempel er min franske utdanningsinstitusjon, Sciences Po Paris, beryktet for å være strenge med vurderingene. Dermed kan en ikke sammenlikne en karakter C fra Sciences Po med en karakter C fra et annet fransk eller norsk universitet, så hvorfor gjør vi det?

I tillegg gjør søkelyset på karakterer at vi vektlegger andre egenskaper og erfaringer som ikke kan måles ut fra et tall. Hvordan skal en for eksempel måle arbeidskapasitet, omgjengelighet eller kreativitet? Derfor lurer jeg på om vi har begynt å betrakte det som ikke gir penger, karakterer eller studiepoeng som lite verdifullt. Det hele gjenspeiler seg i holdninger jeg opplever, hvor nordmenn ofte spør meg om hvorfor jeg på fritiden tar meg tid til å jobbe frivillig.

Forventer initiativ og engasjement

Slik jeg ser det, tar utdanningsinstitusjoner og arbeidsgivere dermed bort verdien fra erfaringer og egenskaper som ikke kan måles i karakterer. Til sammenligning forventer amerikanske og franske universiteter, så vel som arbeidsgivere, å se initiativ og engasjement utenom skole og studier. Burde ikke vi begynne å gjøre det snart vi også?

Publisert: