#Metoo: Moral, men ikke panikk

Når kulturskolen skifter tema for Dansefest 2019, handler det ikke om panikk. Det handler om å reflektere og ta konsekvensene av at vi har kommet videre som samfunn.

«Vi har mer eller mindre bevisst gått med på at hvis det talentet skaper er av høy kvalitet, har det nullet ut alt annet,» skriver Elisabeth E. S. Rongved.

Debattinnlegg

  • Elisabeth E. S. Rongved
    Stavanger
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over to år gammel

Jan Zahl skriver i Aftenbladet 6. mars at når Stavanger kulturskole går bort fra Michael Jackson-tema for Dansefest 2019, er det tegn på at vi lever i den moralske panikkens tidsalder. Han skriver om sensur og hysteri, om å skille person og kunstverk, om bødler og at vi ikke evner å stå i det vanskelige.

Les også

Kulturskolen i Stavanger stanset Michael Jackson-show

Zahl lister opp håndteringen av både aktuelle metoo-saker og Michael Jackson-dokumentaren Finding Neverland i samme åndedrag. Dette er litt problematisk, fordi disse sakene på mange måter er ulike. Men han stiller like fullt ett krav: At talentene må bli hyllet. De må få stå på scener, forbli toppolitikere, bli hedret av norske danseelever. Ukritisk. At andre mennesker står frem med at de har vært ofre for maktmisbruk og overgrep av dem, er underordnet. Det er jo snakk om store talenter!

Når talentet overgår alt

«Skulle ein fjerna kunsten til alle kunstnarar som opp gjennom historia har hatt eitt eller anna svin på skogen - målt med 2019s moralske panikkbriller - ville me site igjen med svært lite,» skriver Zahl. Det virker som han mener at det å ikke gi uforbeholden hyllest til et talent er det samme som sensur. Det er det ikke.

Male entitlement er et begrep som egentlig er irriterende å måtte benytte av alle som omgås et stort flertall anstendige menn. «Ikke alle menn!» blir et nærmest automatisk ekko. Men begrepet forklarer mye om metoo: Det handler om menn som krever positiv oppmerksomhet i kraft av sin blotte eksistens. Det er et kjent fenomen for de fleste kvinner og observante menn.

En forlengelse av fenomenet er når menn i alle bransjer får dure på med maktmisbruk og overgrep, uten å møte på hindringer, fordi de jo er så talentfulle. Men metoo har belyst at dette ikke bare fører til enkeltstående negative opplevelser for dem som blir dårlig behandlet, men at det også er med på å undertrykke andre begavelser – fordi mindre kraftfulle personer trekker seg bort. Vi har hørt hundrevis av slike historier nå. Det skjer i kunstlivet, i akademia og i næringslivet. Slik kan disse kravstore mennene ødelegge for at hele bransjer kan utvikle seg, uten å møte motstand. De er jo så talentfulle!

Publikum forandrer seg

Men selv om vi lenge har trodd det, er det ingen naturlov som sier at et talent gir deg krav på ukritisk positiv oppmerksomhet. Det er publikum som avgjør hvilken mottakelse en kunstner skal få. Det er mange momenter som former et publikum og som avgjør om noe slår an. Å forholde seg til både verk og skaper har vi alltid gjort. Personer som lever av offentlig anerkjennelse, kan ikke annet enn å leve med at publikum stiller andre krav for å gi sin hyllest nå enn før.

Inntil i fjor har vi lukket øynene og ørene for dem som har varslet om overgrep av talentfulle, mektige personer. Vi har mer eller mindre bevisst gått med på at hvis det talentet skaper er av høy kvalitet, har det nullet ut alt annet. En konsekvens av metoo er at denne gamle ryggmargsrefleksen ikke lenger virker. Dette er et viktig skifte.

At fanskarer endrer seg og begynner å gi motstand; at talentets blotte eksistens og sjarmerende offentlige opptreden ikke lenger nøytraliserer drittsekkadferd, er selvsagt kjipt for alle som har nytt fordeler av maktmisbruk. Men vi kan håpe at dette tegn på en kulturendring som vil føre til at vi ser mindre av slikt misbruk.

Nye spilleregler etter metoo

Det er selvsagt alltid enklest å la være å problematisere. Alle som har sett en helt falle fra en pidestall, vet at det ikke finnes en fasit for hvordan man skal forholde seg til det. Men Jan Zahl eller andre autoriteter innen et kunstfelt, kan ikke forlange at alle vi andre ukritisk skal bli med på hyllester på samme bakgrunn som de selv. For å utvikle oss, som mennesker og som samfunn, må vi aktivt ta inn over oss utfordrende tanker og nye innsikter, med konsekvensene det medfører. Noen panikk er det imidlertid ikke snakk om. Er det ikke egentlig mer panisk å rope høyt om at ingenting må endre seg etter metoo?

Vi må anerkjenne at vi er i en brytningstid, med nye spilleregler. Med unntak av noen velkjente enkeltepisoder, har det vært lite faktisk endring etter metoo. De fleste virksomheter har nøyd seg med å oppdatere noen etiske retningslinjer og håpe alt går bra. Stavanger kulturskole bør berømmes for at de gjør noe aktivt. Når de endrer forestillingen sin i lys av en vanskelig dagsorden, gir de elevene en åpning for å nettopp diskutere forholdet mellom kunst, makt og ansvar. Og uansett hva den endelige konklusjonen blir om hva som skjedde i Neverland: Man kan vanskelig se for seg at det hadde vært noe enklere og mindre kontroversielt å la barn stå på scenen i uforbeholden hyllest til Michael Jackson i mai 2019.

Les også

  1. Michael Jackson-dokumentaren er sterkt problematisk

  2. Nazister, overgripere og voldsmenn: Skal kunsten deres boikottes?

Publisert:
  1. Seksuell trakassering
  2. Michael Jackson
  3. Metoo
  4. Overvåking

Mest lest akkurat nå

  1. Det blir gjenåpningsfest både i Stavanger og Sandnes

  2. Da Haaland kom, så verdens­mesteren hans store svakhet

  3. Nå er huset og fasaden total­endret: – Folk kjører sakte forbi for å se

  4. Fra mandag av må flere hurtig­teste seg selv i Stavanger

  5. – JESSSSS! Endelig slutt på å være politi

  6. – Nå blir det fest på Tou Scene