Når dugnaden slår sprekker

KOMMENTAR: Tenk deg de overskriftene: «Koronasmittet fotballspiller får 20.000 kroner i bot». «Jeg trodde jeg var blitt frisk igjen, sier spilleren i en kort kommentar til Aftenbladet.»

Publisert: Publisert:

Onsdag 2. april var Viking tilbake på trening i Jåttåvågen, dagen etter at permitteringsvarselet ble trukket tilbake. Men foreløpig uten sugende taklinger og nærspill, og bare puljevis. Her Viljar Vevatne i aksjon. Foto: Carina Johansen

  • Tor Gunnar Tollaksen
    Journalist
iconDenne artikkelen er 59 dager gammel

Informasjonen i artikkelen kan være utdatert. Gå til vårt direktestudio for siste nytt om korona-utbruddet.

-> Gå til direktestudio

Mens vi hører helseminister Bent Høie og justis- og beredskapsminister Monica Mæland mane til samhold, og de opplyser oss om at smittetoppen trolig ikke er nådd, åpner Stavanger-ordfører Kari Nessa Nordtun idrettsanleggene for organisert trening. Ja, bare smittevernreglene følges, da.

Samtidig hører vi reklamekampanjer i radioen fra dagligvarekjeder som oppfordrer til at bare én fra hver husstand til å gå i butikken. I Tsjekkia er det pliktig å bære munnbind for alle som går ute, mens i Østerrike må alle som handler ha munnbind. I Danmark er det nå mulig å forby forsamlinger på mer enn to personer.

Presset fra toppen vokser

Er innebandy-trening trygt nå? Noen vil kanskje mene det.

Kanskje kjenner du deg igjen fra riggedugnad i skolegården til 17. mai. Dagen før dagen samles foreldre for å stelle i stand. Kjedelig som bare det, for aller helst skulle vi vært på 16. mai-kamp på Stadion eller til nøds sett kampen på tv. Litt ut i dugnaden melder den første at han må gå. Han har bare barnevakt til klokken seks – ikke overraskende samme tid som fotballkampen starter. Vi humrer litt inni oss selv, for vi visste bare at den måtte komme. Men vi jobber videre og setter ut stoler, henger opp små flagg og lager prislister til kioskmenyen.

Denne gangen var det kanskje toppfotballens press som gjorde utslaget som fikk ballen til å rulle fram til åpning for organisert idrett. For når Viking og andre topplag samler seg til trening, kan vel også lagene på nivå fire, fem og seks i norsk fotball trene? Ja, bare de er i grupper på fem og holder avstand på et par meter mellom hver spiller i femmergruppen og ikke header, og så videre.

Men hva med juniorlagene? Noen satser hardt og skal blomstre i Dana Cup eller på andre arenaer, kan ikke de trene? Eller 13-årsjentene som skal til Lyngdal Cup? Og 6-åringene? Selvsagt slipper vi også dem til. Bare ordne rekkene, fem og fem sammen, to meter avstand. Ikke headinger og ta med egen ball.

Håndball? Volleyball? Badminton? Fekting? Innebandy kan vel heller ikke være så farlig med kølle og egen ball i bladet. Det kan vel la seg gjøre. Kanskje kan skolekoret komme i gang igjen. Og korpset. Grupper på fem og to meter avstand mellom hver. Hva med barneteateret? Bare vi er nøye med Antibacen mellom hvert klesskift og ikke møter opp forkjølet.

Det vil helst gå godt.

Les også

Se bildene: Her er Viking-spillerne tilbake på trening

Når det begynner å rakne

Kanskje det. Men som idrettspappa og trener i ulike idretter føles det utrygt og usikkert å sende ungene til organisert trening. Og framfor alt kjennes det usolidarisk. For når idrettsanleggene åpner for organisert aktivitet, er det ikke bare Viking eller de mer eller mindre ambisiøse lagene i lokalfotballen som vil trene. Det baller på seg, det skapes et press. Hvem skal si nei til de andre? Ender vi opp som Hviterussland. Landet alle lo av?

Og det er akkurat det som er problemet når dugnaden i skolegården slår sprekker. Det er ikke bare han som måtte hjem for å se fotball på tv som går. Da kan du være sikker på at også hun som bareta en joggetur før ungene kommer hjem fra vennebesøk, også forsvinner. Hun som egentlig hadde sagt nei, men som bare stakk innom for å hjelpe til litt, går også. For nå haster det å få ting på plass til morgendagens sjampanjefrokost.

Les også

22. mars: Slik bidrar idretten i koronadugnaden: – Rørende å se samholdet vi har fått nå

Adjø, solidaritet

Åpning av idrettsanleggene burde ikke dreie seg om populistisk rettferdighetssans begrunnet med at det er bedre at vi samles på et idrettsanlegg enn at folk stimler sammen på turstier eller renner ned IVAR på Forus med søppeltilhengere. Først og fremst dreide idrett-stoppen seg om den organiserte idrettens bidrag til fellesskapet i en vanskelig tid. Den handlet om våre mødre og besteforeldre. Om naboen i risikogruppen. Noe som var viktigere og større enn oss selv.

I lys av idrettens holdning om «én for alle, alle for én», framstår det umusikalsk at det for noen hastet med å åpne idrettsanleggene for organisert trening. Også før skoler og barnehager åpner, og før neste løypemelding fra myndighetene kommer – myndigheter som i skrivende stund har som mål å slå tilbake smitten. Det er overraskende at i det som kan tolkes som fellesskapets tid, er et av våre største problem at fotballspillere ikke får trene fem og fem sammen.

For hvem gidder å stå igjen på dugnaden når andre forsvinner?

Publisert:
  1. Studie av mulig koronamedisin trekkes tilbake

  2. Kontantstøtten ble ikke så dyr likevel

  3. Ingen nattog på Sørlandsbanen i sommer

  4. Under 15 prosent bruker Smittestopp-appen

  5. Flere tusen antirasister vil demonstrere i Oslo – politiet griper ikke inn før det blir ekstremt

  6. Høie gir håp til Sverige-hungrige nordmenn

  1. Korona-viruset
  2. Idrett
  3. Viking