Hva betyr en doktorgrad – egentlig?

Å ta en doktorgrad handler først og fremst om å lære å forske.

Publisert: Publisert:

Veien fram til en doktorgrad er hardt arbeid og full av opp- og nedturer. Og prosessen er viktigere enn resultatet, mener professor Terje Aven. Foto: Scanpix

  • Terje Aven
    Professor i risikoanalyse- og styring, UiS
iconDenne artikkelen er over syv år gammel

Terje_Aven_13_.jpg

Å GJENNOMFØRE et doktorgradsstudium er veldig utfordrende for de fleste. I løpet av de tre årene utdanningen varer skal en lære å bli forsker; lære å skrive vitenskapelige artikler og presentere disse for andre fagfolk på konferanser innenfor fagfeltet. Dette går sjelden helt som planlagt. Nedturene underveis er mange. Og oppgittheten er sterkt rådende i perioder. Studentene føler at de ikke får det til. De kreative forslagene dukker ikke opp, de nye, originale og spennende tankene kommer ikke. Entusiasmen avtar og arbeidet stanser opp. Veilederen forsøker å oppmuntre og inspirere til ny giv, men studentene sliter med motivasjonen og framdriften er lav.

Altfor mange sluker rått det vitenskapen og forskningen kommer med.

Forandringen kommer ofte med erkjennelsen om at doktorgradsarbeidet først og fremst er en lære— og utviklingsprosess, ikke en leveranse av produkter fra kandidaten som skal «revolusjonere verden».

NÅR EN LESER I AVISENE at Ola og Kari har tatt doktorgraden, presenteres et sammendrag av produktet, av det vitenskapelige arbeidet, men det en burde ha fokusert på var hva Ola og Kari har lært som forskere. I ettertid er det den lærdommen som er av størst betydning. Selve avhandlingene endrer fagområdet marginalt, det må en innse.

Med fokus på prosessen vil lysglimtene komme. Små fremskritt blir viktige. Den dagen overskriften og den bærende ideen for en artikkel sitter, blir en jubeldag. Det samme blir dagen en klarer å formulere et elegant avsnitt som får frem hvorfor artikkelen bør skrives. Det er langt frem til det endelige produktet, artikkelen, men det er prosessen doktorgradsstudiet handler om. Å skrive en god vitenskapelig artikkel er å skape et kunstverk. Dette kunstverket er kjennetegnet av blant annet eleganse i form og innhold, av språklig flyt og presisjon; av struktur, logikk og argumentasjon; av en oppbygging som fremmer dens budskap gjennom klarhet i bakgrunn og motivasjon, mål og retning. Når denne form for kunst og anskuelse entrer arenaen, blir arbeidet noe langt mer enn artikkelens resultater. Arbeidsprosessen vil romme dimensjoner som er allmenne og viktige langt utover det spesifikke forskningsarbeidet.

Her finner jeg drivkraften som veileder av doktorgradsarbeider, ikke i at studenten skal finne opp en ny og fantastisk metode eller modell for å forstå, analysere eller styre risiko, pålitelighet og sikkerhet.

DOKTORGRADSUTDANNINGEN gir kandidatene en solid faglig plattform å stå på. De foretar dypdykk på visse områder og får innsikt i hva som må til for å kunne delta i den internasjonale forskningsverdenen; artikkelskriving, foredrag og samarbeid med andre forskere. Jeg er opptatt at studentene får et kritisk perspektiv på vitenskapen og ser hvor skjør den egentlig er. Altfor mange sluker rått det vitenskapen og forskningen kommer med. Ja, noen går så langt som å se på vitenskapen som sin religion: Gjennom vitenskapen får en klare svar på de viktige spørsmålene i livet. Til det sier jeg: Hvor naiv kan en være?

Én bedømmer kan rose ditt arbeid, en annen kan slakte det. Slik er vitenskapen – langt fra objektiv.

Vitenskapen gir oss ikke sannheten. Ja, vi kan få økt kunnskap, det er vi alle enige om. Men vi må være kritiske. Vitenskapen kan ikke sees isolert fra den kontekst eller ramme den er en del av, og det samme gjelder usikkerhetene. Når en hører utsagn av typen «forskning viser», så vær på vakt. Her er det noen som vil ha frem et budskap, og konteksten og usikkerhetene blir neppe fokusert. Det subjektive elementet i forskningen understrekes også av selve metoden vitenskapen bruker for å vurdere hva som er vitenskapelig kvalitet: fagfellevurdering for publisering i vitenskapelige tidsskrifter. Dersom ikke andre fagfolk liker arbeidet ditt, blir det ikke publisert i et anerkjent tidsskrift. Én bedømmer kan rose ditt arbeid, en annen kan slakte det. Slik er vitenskapen – langt fra objektiv.

OLE OG KARI HAR DISPUTERT – de har forsvart sitt arbeid overfor en komité bestående av tre medlemmer. Hva blir de da? Professorer innenfor sine fagfelt? Kanskje. Men det tar tid, kanskje 10 år, for en stilling må være ledig ved et universitet eller høgskole innenfor de aktuelle fagområdene, og nødvendig kompetanse for en slik stilling må oppnås. En doktorgrad kan sees på som starten på utviklingen av denne kompetansen.

Men langt fra alle som har tatt en doktorgrad går inn i stillinger ved våre universiteter og høgskoler. Mange arbeider i industrien, tilsynsorganer eller rådgivings- og konsulentfirmaer. Forskning utgjør kanskje bare en liten del av arbeidet deres, men jeg er overbevist om de allmenne dimensjoner av doktorgradsarbeidet som omtalt ovenfor, kommer til nytte i store deler av deres arbeid.

PÅ ET OVERORDNET NIVÅ kan en si at doktorgradsutdanningen bidrar til økt forskning, og de ulike fagområdene sikres rekruttering og vekst. Innenfor mitt fag, risikostyring og samfunnssikkerhet, har omtrent 25 personer tatt doktorgraden ved Universitetet i Stavanger (og det som før var Høgskolen i Stavanger), og et minst like stort antall studerer i dag mot en slik grad. Denne aktiviteten anser jeg som helt avgjørende for utviklingen av faget. Risikostyring og samfunnssikkerhet er et ungt fag, og vi er helt avhengig av at det vokser frem en ny generasjon av forskere som kan føre det framover ved våre universiteter og høgskoler – og ellers i samfunnet.

Fem siste i Liv og levebrød-serien:

  • Det skal singla i glashuset
  • Rike uten inntekt
  • Folkehelse for unike mennesker
  • Balanseringsbøygen
  • Mørke måneder høsten 1942
Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. To nye smittetilfeller i Stavanger

  2. – Bjerkreim burde sendt nabovarsel

  3. Haaland-scoring!

  4. United-seier i Paris

  5. Om knappe to uker blir bussturen billigere for flere – og flere kan reise på samme billett

  6. De tar mot til seg og ber om hjelp mot familievold. Så får de nei eller må vente i månedsvis