Vi må ikke få en «plikt» til å dø

Livet kan av og til oppleves som meningsløst. Men svaret er ikke aktiv dødshjelp. Sats heller mer på en styrket aktiv livshjelp.

Publisert:

Mangelfull smertebehandling er ikke et argument for å tillate aktiv dødshjelp, mener Rolf Østbø i Handikapforbundet. Foto: Scanpix

Rolf Østbø
Handikapforbundet Sørvest

TANKER OM LIV OG DØD og om menneskers forhold til å ta sitt eller andres liv, med eller uten barmhjertighet, har opptatt mennesket helt tilbake til de greske filosofene, og vel så det. Kanskje ikke så rart; livets ukrenkelighet angår oss alle, og én av vår tids største etiske utfordringer er om en skal legalisere aktiv dødshjelp.

Norges Handikapforbund er prinsipiell motstander av aktiv dødshjelp og ser med bekymring på et samfunn som kan gå i retning av å fraskrive seg ansvaret for en gruppe mennesker ved å tillate dette. Vår mening er at medisinsk teknologi må benyttes til å forbygge og lege, ikke til å sortere ut menneskeliv!

Samfunnet kan ikke gi leger rollen som bødler.

JEG BÅDE FORSTÅR OG ER ENIG i at Norges Handikapforbund som organisasjon prinsipielt er motstander av aktiv dødshjelp. Som privatperson er jeg imidlertid langt mer i tvil, og det hender jeg tenker at den dagen jeg ikke lenger er i stand til å utføre selv de enkleste oppgaver, er det sannsynligvis vanskelig å være prinsipiell. Dette er et etisk dilemma, verken mer eller mindre!

JEG VIL TRO AT DETTE ER ET VANSKELIG TEMA først og fremst fordi det berører vår kulturs mest sårbare punkt, døden. I tillegg er det ofte forbundet med forvirring i forhold til nyansene i de forskjellige begrepene. Min forståelse av dette er følgende:

  • Aktiv dødshjelp betyr bruk av dødbringende medisiner for å avslutte liv.
  • Ikke-aktiv dødshjelp innebærer å stanse næringstilførselen.
  • Passiv dødshjelp betyr å unnlate å gi behandling.

I den amerikanske delstaten Oregon har man i tillegg innført en variant av aktiv dødshjelp, dødshjelp med assistanse.

LEGEN STEIN HUSEBØ har bedre innsikt enn de fleste på dette området, og han har ved en anledning uttalt at å lindre smerte, gi håp, nærhet, støtte og trøst, er viktige stikkord i behandlingen av uhelbredelig syke og døende mennesker.

Mange er de som har sørget over et familiemedlem, eller venn, som etter alvorlige ulykker må leve et uverdig liv, kanskje i mange år, før døden kommer som en befrielse. For noen kan det føles som å miste dem to ganger. I den forbindelse tenker jeg at sorg er en av de største utfordringene vi kan møte i livet, og det er kanskje slik at ubearbeidet sorg er en av årsakene til at noen sliter med tilværelsen.

Respekt er det første og det siste jeg tenker på når det gjelder å gi mennesker i sluttfasen av livet verdig behandling. Respekt, slik at alle som kommer i en situasjon der en føler at verdigheten er i ferd med å smuldre bort, blir behandlet som et helt menneske og ikke som et kasus, en sykdom eller en kroppsdel.

DE FLESTE KAN SIKKERT ENES OM at alvorlig syke og døende mennesker må sikres trygghet for at de får all den hjelp, omsorg og behandling de har behov for i livets siste fase. Ved en legalisering av aktiv dødshjelp kan «retten til å dø», bli oppfattet som en «plikt til å dø». Det er ikke en utvikling vårt velferdssamfunn verdig. Samfunnet kan ikke gi leger rollen som bødler. Vårt medisinske fagpersonells viktigste oppgave er, hevet over all tvil, å redde liv!

Noen må ha fortalt Siv Jensen at dette sannsynligvis ikke ville være en stemmesanker for partiet.

Hvis et ønske om aktiv dødshjelp blir gitt ut fra en begrunnelse av uutholdelige smerter hos dødssyke pasienter, kan en stille spørsmål ved om det er gjort for dårlig arbeid i smertebehandlingen pasienten får. Da må det gjøres noe med det, og ikke innføre dødshjelp fordi smertebehandlingen har vært mangelfullt utført!

MIN NÅ AVDØDE VENN Vidar Linga uttalte ved en anledning: "Mitt liv har vært et eneste helvete med sykdom og handikap. Jeg har vært nærmere døden enn de fleste av dere. Men jeg gjentar, gang på gang, på vegne av meg selv og andre med alvorlig sykdom: Det vi trenger er ikke hjelp til å dø, men hjelp til å leve. Aktiv livshjelp!"

Kanskje det er Ole Paus som har vært mest presis i dette vanskelige spørsmålet; i sin sang «Som en storm» sier han blant annet: "Livet var et spørsmål, døden et svar."

I NEDERLAND BLE DET I 2002 innført en lov som sier at mennesker over 12 år med uhelbredelige, smertefulle sykdommer kan få hjelp til å dø. I Norge er det bare Fremskrittspartiet som støtter aktiv dødshjelp i bestemte situasjoner, regulert av et strengt lovverk. Dette vedtok partiets landsmøte i 2009, fire måneder før stortingsvalget samme år. I kjølvannet av det oppsiktsvekkende vedtaket ble det imidlertid avslørt hull i Frp-politikernes kunnskaper, både om hva vedtaket ville innebære hvis det ble satt ut i livet, og om hva det ville bety for pasienter i livets siste fase. Frp hevdet at det var legene som skulle sikre hvilke pasienter som skulle få tilbud om aktiv dødshjelp. Tilbakemeldinger fra legehold var imidlertid at dette var nærmest umulig å gjennomføre.

Det er muligens en av årsakene til at landsmøtevedtaket ble mindre viktig for partiet etter hvert som valget nærmet seg. Noen må ha fortalt Siv Jensen at dette sannsynligvis ikke ville være en stemmesanker for partiet, og jubelen fra landsmøtet forstummet helt da partiformannen noen uker før valgdagen sa at partiet ikke følte seg forpliktet til å gå på valg på dette, all den tid det bare var et prinsippvedtak som var fattet!

Fremskrittspartiets viktigste bidrag til denne debatten, som i høyeste grad angår alle, er at den nå kanskje er gjort til en sak for folk flest, for å bruke partiets egen terminologi.

Publisert: