Evig eies ingenting

Det mures og støpes i norske mediehus. Snart står redaktøren i porten i den nye betalingsmuren og krever avgift av alle som vil lese. Det finnes en annen og bedre løsning.

Publisert: Publisert:

Spotify gir meg all musikken, Pressreader er et forsøk på å gjøre det samme for avisene. Men mange norske avishus er tregere enn selv det forsiktigste plateselskap.

Sven Egil Omdal
Journalist

Noen buddhist ble jeg ikke av å gi vekk alle cd-platene, vi eide fremdeles betydelig mer enn sju ting. Men i de tre årene som er gått siden jeg kjørte eske på eske til korpsets loppemarked, har jeg ikke angret på annet enn at prosjektet ikke ble avklart med hun som formelt eide halvparten av samlingen. Hun er ikke en like stor digital entusiast.Siden den gang har jeg leid musikken — og vært en lykkelig leietaker. Denne uken ble gleden dobbelt forsterket. Det begynte med at Bjørn Tore Ødegården skapte fin 1. maistemning hjemme hos oss. Jeg kjenner ikke Ødegården annet enn at jeg vet at han er fylkesleder i Buskerud Ap. Men på Facebook la han ut en lenke til en spilleliste på Spotify med sanger som høvet for dagen. Slik har vi det i den digitale leieboerforeningen, vi deler musikk vi ikke eier, med alle som har lyst til å høre.

Dagen etter lanserte svenske Spotify sin nye Ipad-applikasjon. Den gjør det enda enklere å oppdage ny musikk, gjenoppdage gammel og organisere det hele i hendige spillelister. Fado for seg og Coltrane et annet sted. For 99 kroner måneden har jeg all musikk jeg trenger, nær sagt uansett hvor jeg er.

Det vi trenger, er et Spotify for aviser og magasiner

Under tv-skjermen ligger noe som likner en litt stor hockeypuck. Den lille godklumpen er Apple TV, en boks som gjør det mulig trådløst å overføre all video jeg ser på telefon, pc eller Ipad til den store skjermen. NRKs nye nett-tv er som skapt for en slik løsning, og når jeg bare finner ut hvordan jeg lurer boksen til å tro at jeg er amerikaner, kan jeg også leie filmer fra det enorme biblioteket til Netflix for en neve dollar i måneden. Hyllene med dvd-er er det neste som kan gå til loppemarkedet - forutsatt at Hun Som Må Adlydes gir sin aksept.

Nå nærmer vi oss den virkelig truende tanken: Hva med bøkene? De fyller hver krok hvor det har vært mulig å lirke på plass en hylle, de gjør hver tanke på å flytte fra huset til et praktisk mareritt, og det er ikke sant at jeg stadig vekk henter dem fram og leser dem på ny. De fleste hviler i evig fred på den plass hvor jeg engang dyttet dem inn. På den lille leseplaten fra Amazon ligger det også et par hundre titler som jeg har kjøpt. Det virker enda mer absurd. Hvorfor skal jeg eie en datafil? Hvis noen, Amazon eller Gyldendal, Microsoft eller Haugen Bok, tilbyr en Spotify eller Netflix for bøker, kommer jeg til å stå først i køen. Jeg betaler gjerne en anstendig årlig sum for retten til å leie de bøker jeg vil lese, når jeg vil, og til den leseplaten jeg foretrekker. Når jeg ikke leser, er det meg revnende likegyldig om filen ligger i maskinens interne hukommelse eller i det store biblioteket i den digitale skyen. Den amerikanske underholdningsindustrien har nylig introdusert Ultraviolet, som er et slags Kindle for filmer og tv-program. Du kjøper en film og får med rettigheten til å se den hvordan du vil, via kabel eller nett, på pc eller telefon. Filen lagres i skyen, og du får en kode for nedlasting. Men hvorfor skal vi eie denne imaginære kopien, holder det ikke med en rett til å se den?

Nå nærmer vi oss min egen bransje, og avishusenes fortvilte forsøk på å få noen til å betale for digitale nyheter. Vi kommer sent, men vi kommer dumt. I løpet av dette året vil en lang rekke norske og utenlandske aviser forlange abonnement for å slippe fra seg det stoffet som ikke er allemannseie. Jeg abonnerer allerede på både Aftenposten, The Guardian, Economist og Der Spiegel på Ipad og synes det er pengene verdt. Men verken jeg eller andre kommer til å abonnere på en avis vi i beste fall leser to ganger i måneden, eller kjøpe en utgave til 17 kroner for å lese én enkelt artikkel.

Magasinbransjen er i samme knipa. De forsøker å kompensere fallende papiropplag med flotte digitale utgaver, som koster nesten det samme og låser deg til å kjøpe hele bladet. Mange prøver også å komme utenom Apples provisjon på 30 prosent ved å etablere egne betalingsløsninger. Men terskelen for å legge inn kredittkortet og huske nok et passord og brukernavn, er høy.

Det vi trenger, er et Spotify for aviser og magasiner. En månedlig avgift for å lese hva vi vil, når vi vil og hvordan vi vil. Så kan inntektene fordeles etter fortjeneste. Leser vi Aftenposten dobbelt så mye som Bergens Tidende, er det bare rett og rimelig at Aftenposten får tilsvarende del av vår månedsleie. Det finnes tilløp i et produkt som heter Pressreader, som er glimrende for blant annet svenske aviser, men hvor bare Edda-gruppen er tilgjengelig av de norske. 130 kroner i måneden gir tilgang til 2000 aviser og magasiner. Inntil fem av dem kan legges inn med automatisk nedlasting.

Hvorfor har ikke norsk avisbransje gått sammen om å utvikle noe slikt? Ikke én betalingsmur rundt hver avis eller hvert aviskonsern, men én stor mur rundt hele norsk presse, med én inngang og én betalingsautomat.

Spotify er i ferd med å bli en global utleier av musikk. Det er ingenting i veien for at en avis— eller magasintjeneste kan bli det samme. Følger vi tanken helt ut, og det kan jo innimellom være morsomt å se hvor den ender, går det an å forestille seg en månedlig eller årlig medieavgift som gir oss tilgang til all musikk, alle filmer, alle tv-program, alle bøker, tidsskrift og aviser - tilpasset enhver teknologisk plattform. Vi eier ingenting, og det gjør heller ingenting.

Publisert: