For de vet hva de gjør

Israel følger sin Dahiya-doktrine og bryter bevisst og i full åpenhet folkeretten med sine massakrer av uskyldige sivile i Gaza. Verdenssamfunnet – Norge inkludert – lar det skje.

Publisert: Publisert:

Natt til i går drepte Israel tre høytstående militære Hamas-ledere i Gaza i et bombeangrep. De var ikke de eneste. Denne bestefaren mistet tre barnebarn. Foto: Suhaib Salem, Reuters/Scanpix

  • Pål Hadler
    Advokat
iconDenne artikkelen er over fem år gammel

Natt til 22. juli 2002 brølte et israelsk F16-fly inn over Gaza, medbringende en bombe på ett tonn. Israelsk etterretning hadde lenge jaktet på Hamas-lederen Salah Shehadeh, og man visste at han denne natten befant seg sammen med sin familie. Det ble kort prosess. 15 lik lå igjen i ruinene, Salah Shehadeh og 14 sivile, derav åtte barn i alderen ett til 14 år. Et hundretalls sivile ble såret, og 39 hus ble mer eller mindre ødelagt.Før kommunikasjonsrådgiverne rakk å gripe inn, hadde en begeistret statsminister Ariel Sharon betegnet operasjonen som «one of our greatest successes» (en av vår største suksesser). Dan Halutz, øverstkommanderende for Israels luftforsvar, kunne betro omverdenen at det eneste man føler når man utløser en slik bombe, er at flyet blir noe lettere.

Men kommunikasjonsrådgivere vet at døde barn gir dårlig omdømme. I ettertid fant man det derfor opportunt å dempe den euforiske tonen og heller iføre seg en kappe av uskyld og uvitenhet.

Ruinene til huset til Hamas-lederen Saleg Shehadeh dagen etter at han ble drept i et israelsk bombeangrep natt til 22. juli 2002. I tillegg ble 14 sivile drept. Foto: Vadim Ghirda, AP/Scanpix

Men Israel visste. Israel var vel kjent med at palestinske familier er meget barnerike, at de lever tett sammen og at de befinner seg hjemme ved nattestid. Israel visste også meget godt hvilke skader en ett tonns bombe kunne forvolde i et tett befolket boligområde.I tråd med israelske rettstradisjoner, ble ingen straffeforfulgt for ugjerningen.

Kan ikke kjøpe seg fri

Israel visste det den gangen, og de vet det i dag: Massive og vedvarende angrep fra sjø, land og luft mot en innestengt og ubeskyttet palestinske befolkning vil med meget stor sannsynlighet medføre massakrer på sivile. Israel kan ikke kjøpe seg fri ved å påberope seg flygeblader og telefonvekking. De senere ukers tapstall i Gaza sier sitt.

Israel visste og Israel vet at sivile liv og sivil eiendom etter folkeretten skal spares, og at man derfor er pålagt å skille mellom militære og sivile mål. Israel vet at angrep på sykehus, ambulanser, helsepersonell og barneskoler strider mot Genève-konvensjonen, og Israel er heller ikke ukjent med at krigens lover forbyr uproporsjonale angrep og kollektive avstraffelser.

Liten risiko

Alt dette vet Israel men Israel vet også noe annet. Israel vet av lang erfaring at risikoen for å bli stilt til ansvar overfor verdenssamfunnet, så langt, har vært meget liten. Dertil vet også Israels soldater at Israel selv ikke har for vane å straffeforfølge egne krigsforbrytere. I Israels mellomregnskap med Hamas synes sivile palestinere derfor å fremstå mer som salderingsposter.

Israel har konsekvent motsatt seg internasjonal granskning av egne krigshandlinger.

Der er ingen grunn til å bagatellisere den palestinske rakettbeskytning mot sivile mål i Israel. Militært sett er disse rakettene uten betydning, og de forvolder begrenset fysisk skade. Men den frykt og terror som de skaper i Israel, innebærer like fullt en krigsforbrytelse. Sammen med en håndfull yrkesbrødre har jeg for øvrig påpekt dette i samtaler med Gazas politiske ledelse, inkludert statsminister Ismail Hanie.

Dahiya-doktrinen

Palestinernes lovbrudd fritar likevel ikke Israel fra å følge krigens lover og ingen raketter fra Gaza kan forsvare den djevelskap som Israel jevnlig slipper løs hver gang landet skal «rette et hardt slag mot folket i Gaza», som president Shimon Peres så treffende sa det i 2009, idet dødstallene passerte ett tusen (legg merke til ordet «folket»). Eller, for å bruke generalenes ord, hver gang Israel skal «bombe Gaza tilbake til middelalderen» og «påføre skader og utmåle straff i et omfang som vil innebære en lang og kostbar gjenoppbyggingsprosess».

Les også

Ved veis ende

Les også

Desperat Hamas søker en åpning

Dette er holdninger som jevnlig slår ut i forbryterske handlinger, for Israel lever etter Dahiya-doktrinen. Den innebærer at Israel vil «anvende uforholdsmessig styrke og bevirke enorme og skader og ødeleggelser» mot enhver landsby hvorfra Israel blir beskutt. Doktrinen bærer sitt navn etter en bydel i Beirut som Israel utraderte i 2006, og den ble proklamert av general Gadi Eisenkot i 2008. Fredsprisvinner Shimon Peres er åpenbart tilhenger av denne form for statsterrorisme.

Egne «undersøkelser»

Israel har konsekvent motsatt seg internasjonal granskning av egne krigshandlinger. Stort sett overlater man all granskning til gjerningsmennene selv. Den internasjonalt anerkjent amerikanske juristen Mary McGowan har karakterisert den israelske hærens (IDF) egne undersøkelser som til dels sendrektige, ufullstendige, feilaktige, partiske, obskure, nedlatende i forhold til ofrene og dertil stort sett resultatløse. Hun sier rett ut at IDFs justisvesen er uegnet til å granske IDFs egne krigsoperasjoner, dertil er justisvesenet alt for involvert både i forberedelsene til og i gjennomføringen av de samme operasjonene.

Verdenssamfunnet står ikke uten rettsmidler mot Israels fremferd.

Vi bør legge oss dommer McGowans ord på minne. For nå forbereder IDF på nytt en hvitvasking av sine ugjerninger, for å bevare klisjeen om «verdens mest moralske soldater». Igjen vil Israel undra seg en uhyggelig regning. Mandag kunne FN rapportere at nær 2000 palestinere er drept, minst 85 prosent sivile, blant dem 459 barn og over 239 kvinner, nær 10.000 er såret. I alt er 900 boliger og minst 12 sykehus ødelagt, og 95 FN-bygninger er truffet, herunder flere skoler.

Rettsforfølgelse blokkeres

Verdenssamfunnet står ikke uten rettsmidler mot Israels fremferd. De folkerettslige regler om universell jurisdiksjon innebærer at en stat kan straffedømme personer for visse kriminelle handlinger uavhengig av hvor handlingen er begått og uavhengig av gjerningsmannens og offerets nasjonalitet. Blant disse kriminelle handlinger hører krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Det følger også av den fjerde Genève-konvensjonens artikkel 146 at signatarstatene både har en rett og en plikt til å straffeforfølge krigsforbrytere. Så langt har ingen stater anvendt disse bestemmelsene mot Israel, heller ikke Norge, som har inkorporert deler av Genève-konvensjonen i sin nasjonale straffelov.

Den internasjonale straffedomstolen (ICC) har så langt vært hemmet fra å gripe inn overfor Israel på grunn av USAs vetorett i Sikkerhetsrådet. Resultatet av verdens unnfallenhet er at Israel fortsatt vil være en frihavn for krigsforbrytere, og gjennom denne straffrihet beredes grunnen for nye krigsforbrytelser.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Stor leteaksjon på sjøen etter mann i natt - hadde svømt i land

  2. Gjestene vil aldri i si levetid gløyma bryllaupet til Kjersti og Stian Sletten frå Sandnes

  3. Her har hytte­salget doblet seg i sommer

  4. Leter etter John Olav med full styrke

  5. Steinar var veldig ensom. Løsningen han valgte, fikk mye større konsekvenser enn han hadde ant.

  6. Publikum lå strekk ut på hver sin matte