Kunsten å ta feil (og la være å hovere over andres feil)

Det er jo feilene vi lærer av, så hvorfor er vi så himle redde for å vise dem?

Publisert: Publisert:
icon
Denne artikkelen er over fire år gammel

Denne er litt flau. Jeg burde bitt den i meg. Ikke svart. Jeg laget en utregning fra Jesus og bakover i tid. Samtidig skulle jeg framover i tid, noe som ble i overkant vanskelig for en stakkars journalist. Regnestykket ble feil. Det hele endte noen tusen år pluss minus. Den slags bommerter kommer vi aldri unna med i Aftenbladet. Det finnes lektorer og ingeniører som leser avisen med rødblyant bak øret. En lokal ingeniør grep tastaturet og gjøv løs på meg.

Etter å ha gitt meg fortjent stryk, la han til at journalister burde holde seg unna regnestykker og heller overlate dem til folk som kan sånt, nemlig ingeniører. Jeg burde gitt ham rett, men akkurat der og da behersket jeg ikke kunsten å ta feil. Jeg tok igjen. Jeg takket for korreksjonen, men la til at vi journalister har svært mye å takke ingeniørene for. Uten deres regnestykker hadde vi hatt langt færre skandaler å skrive om.

Jeg gremmes, som Dolly liker å si det i Donald. Hvorfor skal det være så himla vanskelig å innrømme en feil? Det finnes knapt noe mer menneskelig enn å gjøre feil. I tillegg er det jo feilene vi lærer av. Evolusjonen har på ingen måte hengt med fra vi vandret ut av hulene og inn på datarommet. Vi er fortsatt feilbarlige.

Dagens «provinsen» ble til etter at jeg kom over en sak i arkivet. På slutten av forrige århundre ble turistsjef i Stavanger, Borghild Eldøen, intervjuet. Hun hadde ingen tro på at Stavanger kunne bli cruisehavn. «Det er lite realistisk å tro at Stavanger kan oppnå en slik status».

Det er noe herlig befriende med slike brølere av noen feilslutninger. Eldøen gremmes sikkert i dag, men slike brølere viser bare at synsing fort kan ende langt fra den fremtidige fasiten. Samtidig er det interessant at brølere ofte er som spådommen til Eldøen. Den motsatte spådommen ville aldri blitt sett på som en brøler. Havnesjefen mente motsatt. Han mente Stavanger kunne bli en stor cruisehavn, men det ville aldri blitt sett på som en brøler hvis han tok feil.

Gleden ved å gni det inn når man har rett, er en lei egenskap hos oss mennesker. Jeg guidet nylig en gruppe i buss fra Egersund til Haua. Da vi passerte kirken til Samfundet, fortalte jeg om egersunderen Bernt Lomeland, mannen som stiftet Samfundet og at medlemmene i Kristiansand kalles for lomelendinger. En kristiansander i bussen protesterte. Bernt Lomeland var fra Kristiansand, hevdet han. Først protesterte jeg, men så påla jeg meg selv taushet. Det spiller jo ingen rolle. La kristiansanderen leve i troen på at Bernt Lomeland kom fra Kristiansand. Det var verken Napoleon, Jesus eller Alexander Kielland vi snakket om. Det var Bernt Lomeland, som ble født på Helleland i 1836, konfirmert på Helleland i 1850 og døde i Egersund 1. mars 1900.

Det lot jeg være å si for å unngå å gni det inn. Derfor hoverer jeg heller ikke med å skrive sånt i avisen. Den slags holder jeg meg for god til.

Publisert: