Bølgeskvulp i hovedstaden

Vi vet jo hvem som har skapt ransbølgen i Oslo. Det er <i>the usual suspects</i>. De er hvite, tilhører middelklassen og mener ikke noe vondt med det.

Publisert: Publisert:

En ung mann er ranet i Oslo. Slikt skjer. Det kan være ekstremt ubehagelig for offeret, men en del av en ransbølge er det ikke, konstaterer Sven Egil Omdal. Foto: Scanpix

  • Sven Egil Omdal
    Journalist
iconDenne artikkelen er over seks år gammel

Sven Egil Omdal 562532.jpg

USKYLDIGE MENNESKER blir overfalt og ranet på åpen gate. Tyver og kjeltringer herjer. Gamle damer blir slått ned. Ordføreren lover tiltak og krever flere politifolk i gatene. Politimesteren stiller i krisemøter og bedyrer at byen skal bli sikker igjen. Velkommen til New York 1976.Ransbølgen i Oslo har det til felles med andre krimbølger at den er en fiksjon, eller i verste fall en tilfeldig og forbigående opphopning av sterkt uønsket atferd. Men mest sannsynlig er den en fiksjon, skapt av de tre P-er som vanligvis får slike bølger til å rulle: Presse, politi og politikere.

I NOVEMBER 1976 opplevde New York en bølge av overfall på eldre. I hvert fall var det slik ikke bare byen, men hele USA, opplevde tilstanden. Alle medier var fulle av reportasjer om eldre som ble frastjålet penger, slått ned, voldtatt eller drept. Sosiologen Mark Fishman nøyde seg ikke med å lese avisene og bolte dørene. Han satte seg fore å finne ut hvordan en slik krimbølge kunne oppstå. Resultatet ble en klassiker, ikke bare for kriminologene, men også for alle som vil forstå hvordan journalistikk fungerer.

Slik stolthet stimulerer til intensivert jakt på nye hendelser som kan styrke narrativen. Bølgen reiser seg.

Fishman beskriver nyhetsredaktørenes evige jakt etter mønster i nyhetsstrømmen. Enkelthendelser blir identifisert og sortert etter mulige temaer. Sjansen for at en hendelse skal nå fram til spaltene, øker dramatisk i det øyeblikk den kan knyttes til et aktuelt tema. Med andre ord: Så snart mediene har bestemt seg for at det finnes en ransbølge, vil hver eneste lille veskenapping, lommetyveri eller bøllete oppførsel brukes som bekreftelse på at bølgen er reell.

Når andre redaksjoner oppdager at en avis eller en tv-stasjon har identifisert en bølge, vil de sette sine egne meldinger inn i samme ramme. Krimnotisene løftes og blir store oppslag. Dermed får den første redaksjonen bekreftet at ikke bare hadde de rett, de er nyhetsledende. Slik stolthet stimulerer til intensivert jakt på nye hendelser som kan styrke narrativen. Bølgen reiser seg.

KILDEN FOR OPPLYSNINGENE er nesten uten unntak politiet. Politiet har, som Fishman skriver, autoritet til å stanse eller fremme medienes konstruksjon av krimbølger. Om de gjør det ene eller det andre, avhenger av hva som tjener deres egne interesser. Har landet for eksempel fått en ny justisminister fra et lov-og-orden-parti, kan deler av politiet godt se seg tjent med å la bølgen rulle en stund.

KRIMNYHETER HAR ALLTID hatt stor plass i mediene. De er enkle å samle inn, kilden (stort sett politiet) har autoritet, og innholdet skaper en dramatikk som kulturreportasjene og kommunaljournalistikken mangler. Men i den daglige kontakten med ordensmakten får journalistene vanligvis bare tilgang til en brøkdel av kriminaliteten. Mye vold i nære forhold er usynlig, økonomiske forbrytelser registreres oftest andre steder. Derfor hører vi sjelden om skattesvikbølger eller momsunndragelsesbølger, gatekriminaliteten blir den egentlige kriminaliteten. Ordføreren innkaller ikke til krisemøte, med direkte overføring på P4 og nett-tv, for å kreve strakstiltak mot grove brudd på arbeidsmiljøloven.

Krimbølger er sjeldne fenomen i virkeligheten, men ganske vanlige i mediene.

Tirsdag skrev VG at «halvparten av innbyggerne i Oslo føler seg utrygge når de beveger seg utendørs etter at den kraftige ransbølgen slo inn over hovedstaden». Tallene har de fra en InFact-undersøkelse utført på oppdrag fra VG. Slik fungerer returinformasjon: Skrem opp leserne, mål hvor skremte de er blitt, og lag en ny sak som gjør også den resterende halvparten litt mer urolig. Etter seks uker med heftig dekning av krimbølgen i New York, var også annenhver amerikaner blitt reddere for å gå ut, uansett hvor de bodde i landet.

ETTER AT JULESTEMNINGEN roet ned livet på Manhattan og de omliggende boroughs, undersøkte Mark Fishman statistikken. Der var det ingen bølge. Forbrytelsens hav lå uten krusninger. Det hele hadde vært en konstruksjon i media, næret av politikere som ville vise handlekraft og politisjefer som gjerne tok imot litt større bevilgninger. Andre undersøkelser har vist det samme: Krimbølger er sjeldne fenomen i virkeligheten, men ganske vanlige i mediene.

MIDT I VÅR PÅGÅENDE nasjonale opphisselse, mens borgervernene samler seg og kommentatorene henter fram dramatiske anekdoter fra egne liv (Jeg er blitt ranet, jeg også. Tre ganger bare i Barcelona, faktisk), valgte NRK – velsigne dem – å ringe til kriminolog Nicolay B. Johansen og Oslos politimester, Hans Sverre Sjøvold. De skulle vise seg å være et par skikkelige bølgebrytere.

Sannsynligvis vil vi være nede på nivået fra 2010 og 2011, som var lavere enn årene før.

«Hvis man ser på ransstatistikken over lang tid, så ser det ut som om nivået vi har i dag er det samme som vi har hatt de 12-13 siste åra», sa Johansen, «man kan ikke si statistisk at vi er inne i en ransbølge». Han har antakelig lest sin Fishman og vet at når pressen først har bestemt seg for at vi overskylles av en ransbølge, så vil flere hendelser bli registrert som ran. Flere tyverier vil bli anmeldt fordi det plutselig virker som om politiet bryr seg om en stjålet iPhone. Når pressen slutter å skrive om bølgen, synker også antallet anmeldelser igjen.

POLITIMESTEREN ER ENIG med Johansen. Sjøvold spår at «årsstatistikken ikke kommer til å vise noen stor økning». Sannsynligvis vil vi være nede på nivået fra 2010 og 2011, som var lavere enn årene før. Barne— og ungdomskriminaliteten i Oslo har vært fallende fra 2009 til 2012. Skulle denne opplysningen komme overraskende på dere som har lest aviser eller sett fjernsyn de siste ukene, er dere unnskyldt.

Følg på Twitter.com/svelle

Fem siste Fripenn-kommentarer fra Omdal:

Publisert:

Fripenn

  1. – Jo, jeg er optimist, men ikke på autopilot

  2. Årets beste bøker

  3. Melgaard + Munch = sant

  4. – Jo, jeg er optimist, men ikke på autopilot

  5. Flaskemødre blir ignorert

  6. Tongue Nose Fire

Les også

  1. Tyttebærkrigen

  2. Fremad, Kristi korsmenn!

  3. Tatt av vinden

  • Engelen på det nederste trinn
  • Ingen plass for antifakta
  1. Fripenn