Paradokset Franz Halder

KRONIKK: Franz Halder, tyske generalstabsjef fra 1938 til 1942, var ved flere flere anledninger med på kupplaner mot Hitler. Han tok også med seg en pistol til møter med «der Führer». Men motet sviktet, og han vendte seg etter hvert også mot konspiratørene. I 1961 fikk han USAs høyeste sivile heder av president John F. Kennedy.

Generalstabsjef Franz Halder (t.h.) var strategen bak den tyske lynkrigen i Polen – og sterk motstander av og konspiratør mot Hitler. Her sammen med Hitler og sin overordnede, hærsjef Walther von Brauchitsch. Til flere av deisse møtene bar Halder en skjult pistol med tanke på å drepe Hitler.
  • Håkon C. Pedersen
    Håkon C. Pedersen
    Forfatter, Randaberg
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over syv år gammel

FRANZ HALDER (1884–1972) var den tyske hærens generalstabssjef fra 31. august 1938 til han ble sparket av Hitler 24. september 1942, etter det fatale nederlaget ved Stalingrad. Halder overtok stillingen etter general Ludwig Beck, som søkte avskjed i protest mot Hitlers planer om å besette det tysk-ættede Sudetland. Halder hadde aktivt opponert mot Hitlers skruppelløst brutale regime helt siden tidlig på 1930-tallet, og han påtok seg oppgaven som generalstabssjef etter Beck «bare for å få anledning til å kjempe mot Hitler og hans system». Han gjorde alvor av sitt forsett i et vel organisert forsøk på statskupp i 1938. Det kollapset etter det beryktede forliket i München mellom Hitler, Chamberlain og den franske regjeringssjefen Daladier 29. september dette året.

MEN HALDER ga ikke opp sin opposisjonelle, undergravende politikk. 3. april 1939 ga Hitler ordre om å forberede krigen mot Polen, og samme måned underrettet Halder den amerikanske chargé d’affaires samt Frankrikes og Englands ambassadører i Berlin om at Hitler ville krig, og at den bare kunne avverges ved en fast holdning fra deres side. Han besvor, ifølge Helge Knudsen, sir Neville Henderson om så snart som mulig å la Hitler få klar beskjed om at et angrep på Polen ville bety storkrig, og han tilføyde at «man må hugge mannen i hånden med en øks». Sir Neville lovte Halder støtte, og resultatet ble et brev fra Chamberlain til Hitler, som imidlertid ikke gjorde noe innrykk på mottakeren.

Les også

Verdenskrigen som akkurat ikke ble avverget

Halder skulle komme til å delta i nok et kuppforsøk, nemlig i oktober 1939, måneden etter Tysklands overfall på Polen 1. september – som han paradoksalt nok selv, som generalstabssjef, hadde utarbeidet de strategiske planene for (den offisielle krigserklæringen fra Storbritannia og Frankrike kom to dager senere). Den vestlige frontlinje lå ennå «fredelig som en skigard», med bare spredt patruljevirksomhet, og den skulle gjøre det helt til 10. mai 1940. Halders forgjenger som generalstabssjef, generaloberst Ludwig Beck, Abwehr-sjefen Wilhelm Canaris og hans stabssjef generalmajor Hans Oster planla da sammen med Halder et nytt statskupp. Halder var på dette tidspunkt fortsatt sterkt imot en vest-offensiv. Han kunne utbryte: «Bringt dochendlich den Hund um» («Kan ikke noen få tatt livet av denne hunden [Hitler]».) Han beordret således kupplanene fra 1938 hentet ut fra hovedkvarteret i Zossen hvor de i hemmelighet hadde vært lagret, gjennomleste og oppdaterte dem, mens Oster igjen overtok planleggingen. Major Wilhelm Heinz tok fornyet kontakt med de seksti kommandosoldatene fra 1938 og ba dem ruste seg for et nytt raid.

5. NOVEMBER har imidlertid hærsjefen – og Halders overordnede – Walter von Brauchitsch et voldsomt sammenstøt med Hitler, der han forsøker å anføre argumenter mot angrepsplanene vestover, ikke politisk, men relatert til motvillige tilstander og dårlig disiplin i hæren. Halder siterer i et dagboknotat for 4. oktober hva Jodl skal ha sagt: «En krise av verste sort trekker opp [...] Mistillit [hos Hitler. Han er] forbitret over at soldatene [offiserene] ikke følger ham.» Rasende river Hitler manuskriptet Brauchitch leser fra ut av hendene hans, flenger det i stykker og slenger bitene for føttene på ham, før Brauchitch kommer skjelvende ut til Halder (som sitter utenfor og venter) hvit i ansiktet og altfor oppskaket til å kunne snakke.

Selv hevdet han etter krigen at han – som et kristent menneske – ikke kunne få seg til å skyte ned en ubevæpnet mann (Hitler).

Mens blodet ennå koker i årene på Hitler gir han samme kveld ordre til angrepet i vest – 12. november skulle troppene storme over vestgrensen; det skulle bli utsatt i alt 27 ganger. Brauchitsch forteller så Halder hva Hitler blant annet hadde sagt, at han vil «ødelegge ånden fra Zossen». Halder tolker dette som at Hitler kjenner til de foreliggende kupplanene, og han ser for seg SS komme stormende inn og likvidere hele generalstaben. I panikk beordrer han alle planer og prosjekter skrinlagt og brent. Halder refererer lakonisk i sin krigsdagbok: «Hærens øverstkommanderende og jeg [hos Hitler]. Ånden fra Zossen. (Krisedag).»

Den ukueligste av Hitler-fiendene, Erwin von Witzleben, som var beredt til å besette både Hitlers og SS’ hovedkvarter når hans soldater skulle passere Berlin på vei til en ny garnison, skrinla planen etter at Halder hadde flyttet de divisjonene vestpå som han etter det polske felttoget hadde beholdt i øst i Tyskland for å ha dem til rådighet ved kuppet i Berlin.

ETTER DET DRAMATISKE MØTET begynte det som ennå var igjen av den opposisjonelle Halder, å bære med seg en liten automatpistol inn til møtene med Hitler, med en halvhjertet intensjon om å myrde diktatoren. Men motet sviktet. Selv hevdet han etter krigen at han – som et kristent menneske – ikke kunne få seg til å skyte ned en ubevæpnet mann. Han hevdet også – i et intervju historikeren Berry A. Leatch hadde med Halder i 1969 – at han ved flere anledninger i de påfølgende tre årene hadde vært like ved å bruke pistolen mot Hitler. Avdelingsleder i Abwehr, Oberstløytnant Helmuth Groscurth – beordret av Canaris til tjeneste i generalstaben – er den første Halder, med tårer i øynene, betror dette til, ifølge Groscurths dagbok (se nedenfor).

Den første krigsvinteren 1939–40 førte opposisjonen forhandlinger med vestmaktene via Vatikanet med sikte på å få avsatt Hitler.

Men det skulle vise seg at det først og fremst var motiver relatert til hæren som gjorde Halder parat til opprør, mens politiske og etiske argumenter og overveielser nok kunne oppta ham intellektuelt, men uten at de hadde mer enn en begrenset innflytelse på hans vilje, slik Helge Knudsen åpenbart vurderte ham etter det fem timer lange intervjuet med ham i 1947. Mot slutten av november 1939, etter blitz-krigens usannsynlige triumf i Polen, kommer det således til å foregå en ganske dramatisk politisk nyorientering hos Halder. Først ved at de konspiratoriske Helmuth Groscurth og Karl-Heinrich von Stülpnagel – sistnevnte generalen som i revolt-forsøket 20. juli 1944 paralyserte SS og Gestapo i det okkuperte Frankrike – blir skjøvet ut av generalstaben. Og en bikkjekald vintermorgen 16. januar 1940 har Halder et hemmelig møte med Beck – det skulle bli siste gang Beck og Halder møttes. Vandrende gjennom folketomme gater i Dahlem i det vestlige Berlin sier Halder til Beck hva han også senere, i februar 1940, meddeler Canaris, at noe nytt kupp, nå eller i nærmeste framtid, ikke kan komme på tale, på grunn av Hitlers stigende popularitet hos det tyske folk og blant de militære.

1. Konspirative kapitulasjonsforhandlinger forut for 9. april

Den første krigsvinteren 1939–40 førte opposisjonen forhandlinger med vestmaktene via Vatikanet med sikte på å få avsatt Hitler. Pave Pius XII var mellommann mellom den britiske minister ved Vatikanet, Sir Francis D’Arcy Osborne, som forhandlet på vegne av Lord Halifax, den britiske utenriksministeren. Canaris’ nære medarbeider dr. Josef Müller spilte en sentral rolle i de forhandlingene som foregikk.

Goerdeler går hardt inn på Halder og minner ham om naziveldets kriminelle terror, og om hans antinazistiske fortid, inntil Halder bryter sammen i gråt.

Når Hitler-styret var styrtet, ville paven appellere til de krigførende parter om en avtale om våpenhvile. Den britiske regjering ville så svare bekreftende på dette, og søke å få Frankrike med. Ifølge Josef Müller (etter krigen stedfortredende ministerpresident og justisminister i Bayern) var britene parat til å foreta villedende militære aksjoner hvis det kunne hjelpe opposisjonen under et kupp. Den britiske regjering erklærte seg beredt til å akseptere Tysklands grenser fra 1937, og til at Østerrike skulle forbli tysk etter en folkeavstemning. Böhmen og Mähren skulle avløses av en tsjekkisk stat, og Polen måtte gjenopprettes. Danzig og andre polsk-tyske grenseområders status skulle likeledes fastslås ved folkeavstemninger. Konspiratørene på sin side skulle overgi regjeringen til Beck, som ville opprette et militærdiktatur i et års tid inntil et demokratisk styre kunne bli organisert. Forhandlingene mellom Müller og Osborne, henholdsvis mellom Beck og det britiske utenriksdepartement, begynte i oktober eller de første dagene i november. De ble meddelt i et memorandum fra Beck til Halder, som Halder mottok 4. november 1939, dagen før kollisjonen mellom Brauchitsch og Hitler 5. november, som altså skremte vettet av Halder.

Les også

− Norge provoserte Hitler før angrepet 9. april 1940

FORHANDLINGENE ble avsluttet i slutten av januar 1940. Resultatet av disse forhandlingene, sammenfattet i den såkalte X-beretningen, ble forelagt Halder meget senere, nemlig 4. april, fire dager før overfallet på Danmark og Norge. Men Halder hadde allerede vendt en kald skulder til både Beck og Oster, og han avviste kategorisk videre forhandlinger med britene, som han under en samtale med Groscurth 13. januar karakteriserte som «britisk bløff». Halder uttalte under en de-nazifiseringsprosess 16. september 1948 at Brauchitch, som fikk seg forelagt X-beretningen, skal ha uttalt at det var rent landsforræderi det som nå foregikk, og at han forlangte overbringeren av dokumentet, sjefen for økonomiavdelingen i krigsministeriet, general George Thomas, arrestert. Hvortil Halder skal ha replisert at hvis noen skulle arresteres, måtte det bli ham selv. Så bittert endte da disse våpenhvileforhandlingene for Beck og Oster. Mot slutten av april måtte Müller sendes til Vatikanet for siste gang med en meddelelse om at Hitler likevel ikke ville bli styrtet, og at angrepet på vestfronten var nært forestående – det kom 10. mai.

2. Halders «omvendelse»

Halder hadde mislyktes i å fraråde eller fjerne Hitler; nå besto hans håp i at han selv og generalstaben skulle vinne krigen for Tyskland, og slik sette seg varige merker i militærhistorien. Mange konspiratører er naturligvis forferdet over at Halder nå synes å være mer opptatt av egne ambisjoner enn å frigjøre Tyskland fra Hitler og hans imperiegalskap. Goerdeler går hardt inn på Halder og minner ham om naziveldets kriminelle terror, og om hans antinazistiske fortid, inntil Halder bryter sammen i gråt. Men Halder er nå etterhånden begynt å se konspiratørene som «reaksjonære», som vil «snu historiens hjul», og han prøver å overbevise seg selv om at Tysklands invasjon av Polen, som han selv delvis hadde ledet, «virkelig ikke var så ille» og at den «snart ville bli glemt», ifølge historikeren Barry A. Leach.

En tysk invasjon av de britiske øyer kunne ha lykkes, eller britene kunne ha blitt tvunget til å inngå separatfred med nazi-Tyskland.

Slik kom han med sitt strategiske talent til også å bidra sterkt til Hitlers sjokkartede lynseier i mai 1940, ved et sterkt motorisert og mobilt panserfelttog gjennom Sedan-området og de tilsynelatende utilgjengelige skog— og fjellområdene i Ardennene, over elven Meuse, St. Quentin og Arras, vest og nordvestover, inn i Frankrike mot kanalkysten; en strategisk triumf både Hitler og Halder tok æren for, men som feltmarskalk von Manstein og general Heinz Guderian var de opprinnelige initiativtakerne til, men ikke minst med Halder som ambisiøs administrator. Denne lynkrigsoperasjonen kom som kjent til å ende med et ydmykende nederlag for britene, da nær 220.00 britiske, i tillegg til 118.00 franske og belgiske soldater, ble fanget i en felle ved Dunkerque, og måtte reddes over Kanalen med alt tilgjengelig av store og små fartøyer.

MEN DET KUNNE ha gått helt galt. Den hurtig framrykkende, seierrike tyske panseravdelingen under Guderians kommando fikk 24. mai plutselig stoppordre av Hitler selv, via general Gerd von Rundstedt, mens armégruppe A på dette tidspunktet faktisk var nærmere Dunkerque enn britene. Først 27. mai fortsatt framrykkingen, men da var det for sent. Historikeren Øystein Sørensen beskriver i sin bok «Historien om det som ikke skjedde – kontrafaktisk historie»,hvilken militær og psykologisk katastrofe det kunne ha blitt for britene, og for utfallet av andre verdenskrig, om general Guderian her hadde ignorert Hitlers stoppordre og fortsatt framrykkingen. Mesteparten av den britiske ekspedisjonsstyrken ville ha blitt satt ut av spill, og britene ville ha hatt lite å forsvare seg med i slutten av mai 1940. En tysk invasjon av de britiske øyer kunne ha lykkes, eller britene kunne ha blitt tvunget til å inngå separatfred med nazi-Tyskland. Vi kan idag prise oss lykkelige over Hitlers strategiske dilettanteri som her berget oss, på tvers av Halders råd. 17. mai om ettermiddagen noterer Halder således i sin krigsdagbok: «Åpenbart lite felles forståelse. Der Führer insisterer på at hovedtrusselen kommer sydfra. (Jeg ser for øyeblikket i det hele tatt ikke noen trussel!).» Senere på dagen noterer han: «En ubehagelig dag. Der Führer er fryktelig nervøs. Han frykter sin egen suksess, han er redd for å ta noen som helst sjanser som kan slå tilbake på oss.»

Les også

Hvem var mannen som ville drepe Hitler?

HALDER KOM VIDERE til å bistå Hitler med invasjonen av Sovjetunionen 22. juni 1941, riktignok i kontinuerlig strategisk opposisjon til den egenrådige der Führer, mens han likevel motstrebende støttet dennes fatale ikke-retrett-strategi «i lojalitet med de tyske troppene». Halder ble sparket av Hitler 24. september 1942, midt under Stalingrad-krisen, som en av de mange Hitler utpekte som syndebukk for katastrofene. Denne æreløse avskjedigelsen var et tungt slag for Halder, som tårevåt måtte trøstes av en av Hitlers sjefadjutant Schmundts offiserer etter stabsmøtet som felte ham. Han hadde ingen som helst befatning med Stauffenbergs attentatplaner, men ble, som tusenvis av andre mistenkte og mer eller mindre skyldige, arrestert like etter 20. juli 1944. Han unngikk galgen fordi Gestapo ikke klarte å finne fellende bevis mot ham.5. mai 1945 ble Halder, som hadde sittet i ulike konsentrasjonsleirer etter attentatet mot Hitler 20. juli 1944, overlevert de allierte, og løslatt i juni 1947. Han ble stilt for en de-nazifiseringsdomstol anklaget for å ha forlenget krigen, men ble frikjent i 1948. I 1949 utga han boken «Hitler als Feldherr» («Hitler som feltherre»), og i årene 1962–64 sin «Kriegstagebuch» («Krigsdagbok»). Fra 1948 til 1961 var Halder knyttet til US Army Historical Division, og i november 1961 mottok han av president John F. Kennedy den høyeste amerikanske sivile utmerkelse, The Meritorious Civilian Service Award.

Noen kilder:

  • Helge Knudsen: «Advarselen om 9. april – forutsetninger og motiver», 1964. * Berry A. Leach: «German Strategy Against Russia, 1939–1941», 1973. * Harold C. Deutsch: «The Conspiracy agaist Hitler in the Twilght War», 1968. * Captain Daniel T. Kuehl: «Halder in retrospect», 1980
  • Helmuth Groscurth (1898–1943): «Tagebücher eines Abwehsoffiziers 1938–40»

Håkon C. Pedersen er pensjonert ingeniør fra Rosenberg Verft, forfatter og skribent. Han har skrevet den svært godt mottatte «Eksistensfilosofi, religion og humanisme» (Commentum Forlag, 2011) og «Opprørerne i Hitlers borg» (Commentum, 2006), samt flere kronikker i Aftenbladet om ulike emner. Red.mrk.

Publisert:
  1. Håkon C. Pedersen
  2. Andre verdenskrig
  3. Historie

Mest lest akkurat nå

  1. Varsler styrtregn i Roga­land: Anbefaler folk å holde seg unna bratte skrå­ninger

  2. Henter tidligere Viking-spiller

  3. Politiet fant 31 stjålne sykler hjemme hos Sola-kvinne

  4. Fikk pris for formidling om Kielland-ulykken

  5. Togene går som nor­malt etter stans mellom Stav­anger og Gand­dal

  6. Jakob Ingebrigtsen overraska etter VM-løpa: – Det som er sjarmen med å vere i form