Vitenskap er ikke tro

Det er vanskelig å oppfatte psykolog og Pluss-spaltist Torfinn Espedal på annen måte enn at han tar avstand fra den vitenskapen som er selve fundamentet for hans egen tittel.

Publisert: Publisert:

Psykologspesialist Torfinn Espedals spalte i Pluss 8. februar provoserer. Les Espedals tekst under innlegget fra psykologene Kolbjørn Selvåg Brønnick og Egon Hagen og psykiater Tor K. Larsen.

  • Tor K. Larsen
    Professor dr. med., spesialist i psykiatri
  • Egon Hagen
  • Kolbjørn Selvåg Brønnick
iconDenne artikkelen er over syv år gammel
  1. Kolbjørn Selvåg Brønnick, professor i psykologi, UiS/SUS.

  2. Egon Hagen, psykolog/ stipendiat, SUS.

Tor K. Larsen, professor dr. med. i psykiatri, SUS.

Les teksten fra Torfinn Espedals spalte i Pluss nederst. I SIN SPALTE i Aftenbladet Pluss fredag 8. februar formidlet psykolog og spesialist i klinisk psykologi Torfinn Espedal kritiske betraktninger rundt vitenskapen. Han tok utgangspunkt i R. Sheldrakes bok «Vitenskapens vrangforestillinger». Sheldrake fremhever f.eks. parapsykologi som et fagfelt som viser at sentrale vitenskapelige dogmer om materialisme angivelig er gale. Espedal gjør seg til talsmann for det syn at vitenskapen representerer «vrangforestillinger», og at den forvaltes av et «akademisk presteskap» og av «institusjoner som folk flest ikke har noen mulighet til å kontrollere».

Ifølge Espedal foregår det en systematisk undertrykkelse av kunnskap som ikke passer med vitenskapens dogmer. Skeptikere og NRKs program Folkeopplysningen bedriver angivelig latterliggjøring og dogmatisme. Espedal viser til eksempler som at hukommelsesspor ikke lagres i hjernen, men i «resonans i feltet omkring oss».

Mer problematisk blir det hele når Espedal bidrar til uro i befolkningen omkring behandling av psykiske lidelser. Han beskriver psykiatrien som en disiplin som har «vrangforestillinger» om at «menneskelige problemer» er biologiske forstyrrelser.

ESPEDAL ER PSYKOLOG. Psykolog er en av flere beskyttede titler innen helseprofesjonene. Det vil si at man må ha en offentlig godkjenning for å kalle seg psykolog. Denne offentlige godkjenningen gis på bakgrunn av en utdanning som er tuftet på vitenskapelig fundamentert kunnskap. Godkjente psykologer forplikter seg til å drive sin praksis med pasienter i henhold til vitenskapelige prinsipper. I etiske retningslinjer for nordiske psykologer, punkt II.2 står det bl.a.: «Psykologen arbeider i overensstemmelse med vitenskapelige prinsipper og underbygget erfaring og ivaretar en kontinuerlig profesjonell utvikling. Psykologen skaffer seg kunnskap om den vitenskapelige og yrkesmessige utviklingen innenfor sitt arbeidsområde.»

DET ER VANSKELIG å oppfatte Espedals kronikk som noe annet enn at han tar avstand fra vitenskapen som faktisk er selve fundamentet for hans egen tittel, som han signerer med i Aftenbladet. Hvis Espedal ikke støtter sin praksis på vitenskap, hva baserer han den da på?

Espedal legger til grunn et vitenskapelig perspektiv når det støtter hans syn, og i neste øyeblikk beskriver han vitenskapen som et utrykk for et «akademisk presteskap» når den ikke passer ham.

Fagetisk er det også meget betenkelig at Espedal sprer feilinformasjon om psykiatrien som kan bidra til at mange kanskje ikke oppsøker hjelp fordi han skaper et inntrykk av at man ganske sikkert vil bli feilbehandlet av en offentlig psykiatri som har «vrangforestillinger». La oss med en gang slå fast at man i psykiatrien har en mye mer nyansert forståelse av utredning og behandling av psykiske problemer enn det Espedal hevder. Psykiske lidelser er svært mange ulike ting, og det lar seg ikke gjøre å diskutere dette så overforenklet som Espedal legger opp til med sine premisser.

ESPEDAL HAR OGSÅ rotet seg inn i et paradoks. Når han påstår at det ikke lar seg gjøre å vise hvor i hjernen minnespor lagres, når han beskriver rotters læring, hva er det da han støtter seg på? Jo, han bygger selvsagt på vitenskapelige funn. Espedal legger til grunn et vitenskapelig perspektiv når det støtter hans syn, og i neste øyeblikk beskriver han vitenskapen som et utrykk for et «akademisk presteskap» når den ikke passer ham. Kanskje er problemet for Espedal at parapsykologien har hatt sin storhetstid, med svært mange publikasjoner på 1970-tallet. Flere av de beste amerikanske universitetene, som Duke, Stanford og Princeton, hadde parapsykologilaboratorier. Princetons PEAR-prosjekt ble lagt ned i 2007 etter et langvarig samarbeid med amerikanske forsvarsmyndigheter om psykokinese. Konklusjonen fra forsvarshold var at intet av praktisk verdi ble funnet.

Espedals påstand om at vitenskapelig dogmatisme undertrykker f.eks. parapsykologi, faller derfor på sin egen urimelighet. Det har vært stor vitenskapelig aktivitet på temaet parapsykologi, men det har ikke frembrakt reproduserbare, robuste funn.

VI ØNSKER Å UTFORDRE Espedal på hvordan han har tenkt å vurdere sannhetsgehalten i diverse påstander om overnaturlige fenomener. Har han tenkt å stole blindt på enhver som påberoper seg klarsynthet, helbredende varme hender, evne til å finne vannårer osv.? Eller er det kanskje ok å teste slike påstander systematisk, f.eks. ved hjelp av blindede tester etter vitenskapelige prinsipper? Vi synes dette er legitimt. Hvis ikke, kan enhver behandler, med og uten autorisasjon, utnytte mennesker med påstander om evner og kurer som ikke har effekt. Er det å be om slik dokumentasjon det samme som latterliggjøring? Det er for oss en komplett uforståelig påstand.

Den vitenskapelige metode bygger på skepsis og reformulering av ideer etter hvert som undersøkelser viser nye resultater.

VITENSKAPEN er den beste medisin mot presteskap, autoritetstro og svindel. Vitenskapen er ikke tro eller et sett av meninger og dogmer, den er et sett prinsipper for fremskaffing av kunnskap, formidling av kunnskap og vurdering av kunnskap. Den vitenskapelige metode bygger på skepsis og reformulering av ideer etter hvert som undersøkelser viser nye resultater. Ett av de viktigste prinsippene handler om at man i sine publikasjoner skal beskrive sin metodikk slik at andre skal kunne reprodusere det man som forsker har gjort. Dette er det motsatte av presteskap, det er demokratisk og åpent, og vi har ikke funnet noen bedre måte å skaffe etterrettelig kunnskap på. Til forskjell fra religiøse dogmer er en vitenskapelig teori ikke evig sann fordi den ble formulert av opphøyde personer.

SELVFØLGELIG er det slik at man også innen vitenskapen får kamp om midler, posisjoner og makt – allerede Karl Popper påviste dette, men alle kan delta i vitenskapelige prosesser, Espedal også.

Teksten fra Torfinn Espedals spalte i Pluss 8.2.2013:

Tidligere hadde vi paven og presteskapet som regjerte over sannheten. Gradvis har det akademiske presteskapet overtatt denne definisjonsmakten, skriver Torfinn Espedal.

Vrangforestillinger

Tror du på Gud? Eller kanskje du heller har valgt å tro på Vitenskapen? Er du en av dem som tror at vitenskapen er entydig og verdinøytral? At vitenskapsfolkene er objektive og verdinøytrale observatører fra et guddommelig utsiktspunkt hvor mysteriet omkring bevissthet og subjekt er løst? Da vil jeg anbefale deg Rupert Sheldrakes: Vitenskapens vrangforestillinger. Mens vitenskapen systematisk er opptatt av å overse og luke ut opplevde fenomener som ikke stemmer med de rådende vitenskaplige dogmer, har Sheldrake i en årrekke vært opptatt av nettopp slike fenomener.

Vrangforestilllinger.jpg

Et par eksempler: Det er en utbredt forestilling at hukommelse (og læring) er lagret i hjernen. Selv om man har brukt ufattelige summer på å lokalisere strukturer i hjernen for lagring av minner, har man ikke lykkes. En mann med hydrocefalus (vannhode) hvor 95 prosent av kraniet var fylt av væske og hodeskallen var foret med et millimeter tynt lag med hjerneceller, hadde en IQ på 126 og toppscore i matematikk fra Universitetet i Sheffield.Det er gjort forsøk med rotter som lærte et triks på et sted i verden. Rotter helt andre steder i verden lærte trikset fortere etterpå. Det kan virke som om læring nedfeller seg i feltet omkring oss og påvirker oss gjennom en form for resonans. Kanskje all erfaring er nedfelt i dette feltet og kan bli tilgjengelig for oss? Kanskje er hjernen vår som et tv-apparat som formidler fra feltet? Ingen moderne mennesker leter inne i tv-apparatet etter bildene og lyden. Deler av kvantefysikken gir støtte til denne hypotesen. Kanskje er mystiske opplevelser forbindelser mellom menneskesinnet og større, mer omfattende former for bevissthet?

Og hva med fenomenet «vardøger»? Mange har erfaring med å føle på seg når noe skal skje før det skjer. Eller når det skjer noe med noen en er spesielt knyttet til. At vi får en uforklarlig, men sterk fornemmelse. Det finnes utallige eksempler på slike fenomener, men siden det strider mot de fremherskende vitenskaplige grunnforestilinger, blir det definert overtro. Det finnes organiserte foreninger for såkalte skeptikere hvor hovedmålet er å underkjenne ethvert fenomen som ikke faller inn under det rådende vitenskapssyn. I en selsom programserie på NRK (Folkeopplysningen) fikk programlederen boltre seg uimotsagt ved å latterliggjøre utvalgte alternative behandlere til inntekt for sitt materielle og mekanistiske vitenskapssyn. Skeptisisme misbrukes i dag til å bety dogmatisk benektelse av alt som strider mot det reduksjoniske verdensbilde. I et slikt verdensbilde kan alt reduseres til fysikk ved å studere egenskapene til de subatomære partiklene. Psykiatriens svøpe er at den historisk og filosofisk er en del av denne biomedisinske modellen, og dermed opererer med en forestilling om at menneskelige problemer skal forstås som en biologisk forstyrrelse. Medisinindustrien tjener grovt på denne vrangforestillingen.

Det er betenkelig at sannheten forvaltes av akademiske institusjoner som folk flest ikke har noen mulighet til å kontrollere. Tidligere hadde vi paven og presteskapet som regjerte over sannheten. Gradvis har det akademiske presteskapet overtatt denne definisjonsmakten. De er dessverre ikke åpne fordomsfrie sannhetssøkere, slik idealet tilsier, men vanlige mennesker som konkurrerer om forskningsmidler og prestisje, de er medlemmer i fagfellesskap hvor de samme reglene for utstøting finnes som ellers i samfunnet. Og de er hemmet av tabuer og fordommer som alle andre.

_Torfinn Espedal er psykolog, spesialist i klinisk psykologi.

Han arbeider i privat praksis ved Dialog Psykologsenter._

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Stor leteaksjon på sjøen etter mann i natt - hadde svømt i land

  2. Gjestene vil aldri i si levetid gløyma bryllaupet til Kjersti og Stian Sletten frå Sandnes

  3. Her har hytte­salget doblet seg i sommer

  4. Steinar var veldig ensom. Løsningen han valgte, fikk mye større konsekvenser enn han hadde ant.

  5. Leter etter John Olav med full styrke

  6. Publikum lå strekk ut på hver sin matte