Vaklende norsk nøytralitet provoserte Hitler

Tysklands sendemann til Norge truet og presset Norge til å stå imot gjentatte, britiske krenkelser av norsk suverenitet. At dette ikke ble fulgt opp, var medvirkende til den tyske invasjonen 9. april, mente krigshelten Svein Blindheim.

Den tyske sendemannen til Norge, Curt Bräuer (foran t.v. i sjakett og stripete bukser), trodde fullt og fast på at Norge ville overholde sin nøytralitet, men tok feil. Her er han sammen med det norske Administrasjonsrådet i 1940. I midten rådets leder, fylkesmann Ingolf Elster Christensen, til høyre høyesterettsjustitiarius Paal Berg, som senere ble Hjemmefrontens hemmelige leder.
  • Håkon C. Pedersen
    Håkon C. Pedersen
    Forfatter, Randaberg
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over åtte år gammel

SVEIN BLINDHEIM, en av Norges høyest dekorerte motstandsmenn fra annen verdenskrig, døde nylig, 17. mars, uten å ha fått den offisielle unnskyldningen fra våre myndigheter som han hadde håpet på, like til det siste. I mai 1978 ble Svein Blindheim (ekstern lenke) som kjent dømt i Oslo Byrett til 75 dagers betinget fengselsstraff for overtredelse av paragraf 69, som gjelder avsløring av militære hemmeligheter. En grov fornærmelse, til overmål stadfestet av Høyesterett i februar året etter.

BLINDHEIM LA – også her meget kontroversielt – et tungt delansvar for det nazistiske overfallet på Norge på den inkonsekvente nøytralitetspolitikken regjeringen Nygaardsvold førte fram mot aprildagene i 1940. Hadde Norge holdt konsekvent fast på den væpnede nøytralitetspolitikken til begge sider, bl.a. overfor britenes folkerettsstridige aksjon mot det tyske fangeskipet «Altmark» i Jøssingfjorden (ekstern lenke) 16. februar 1940, og likeledes overfor de andre provokative nøytralitetskrenkelser britene gjorde seg skyldig i, ville Hitler for det første ved disse krenkelsene ikke følt seg provosert til å besette Norge, og dessuten heller ikke våget å invadere landet, mente Blindheim. Omkostningene ved en okkupasjon ville synes å bli alt for store.

DET HØRER MED til denne spesielle historien at den tyske sendemannen i Oslo, dr. Curt Bräuer, hadde lokket og truet utenriksministeren Halvdan Koht: Dersom nordmennene holdt fast ved og forsvarte sin nøytralitetspolitikk til alle sider, var Tyskland på sin side innstilt på å respektere den fullt ut. I motsatt fall, dersom nordmennene ikke satte i gang effektive tiltak mot de grove folkerettstridige britiske krenkelsene av lovlig tysk skipsfart i norsk sone, kunne Tyskland bli nødt til gjøre «de alvorligste overveielser», som han sa.

Han trodde fullt og fast på nordmennenes ærlige vilje til nøytralitet, bare Tyskland opptrådte folkerettslig korrekt.

Den norske regjeringen fryktet naturligvis under denne vaklende balansegangen «å havne på den range sida», som Koht uttrykte det. Men han svarte Bräuer at man allerede hadde protestert skarpt i London, og heretter ville norske stridskrefter skyte på alle fremmede krigsskip og fly som krenket norsk nøytralitet. Bräuer telegraferte disse responsene fra Koht og den norske regjering hjem til Berlin, og han understreket at den norske utenriksministeren så meget alvorlig på situasjonen og ville foreta seg noe effektivt. Og Bräuer forsikret Berlin om dette igjen og igjen gjennom hele krigsvinteren 1939–40: Norge aktet med alle tilgjengelige midler å holde fast ved sin nøytralitet, og at det var ingen grunn for Tyskland til å gripe inn militært. Han holdt fast ved denne argumentasjonen og denne garantien overfor Berlin også etter «Altmark»-affæren. Han trodde fullt og fast på nordmennenes ærlige vilje til nøytralitet, bare Tyskland opptrådte folkerettslig korrekt

BRÄUER HADDE, som kjent, i disse tidlige aprildagene sluttet seg til opprettelsen av det såkalte Administrasjonsrådet, dvs. et sentralstyre for siviladministrasjonen i de besatte områder innsatt av Høyesterett – og uten den foraktede Quisling. Dette Administrasjonsrådet så imidlertid seg selv som et forvaltningsorgan , og ikke som et regjeringsorgan i konkurranse med konge og regjering. Bräuer prøver å dekke over denne helt avgjørende forskjellen, idet han betegner det nye organet som «Regierungsausschuss» i sine rapporter til Berlin, og den faktiske betegnelsen «Verwaltungsausschuss» kun i kopier beregnet på norsk side. I Berlin tror man derfor at Bräuer har greid å få etablert en samarbeidsvillig norsk regjering. Men det kommer snart Berlin og Hitler for øret at så ikke er tilfellet. 16. april, ved 12-tiden, får Bräuer en illevarslende ordre om å innfinne seg i Berlin.

Han kommer ikke tilbake. Hitler er rasende på kong Haakon, som trosser ham, og marinekatastrofen ved Narvik er allerede et dramatisk faktum. Hitler beslutter seg for en hardere linje: Josef Terboven skal administrere Norge. Bräuers politiske karriere er over. Hitler sender ham først til vestfronten, deretter til østfronten. Han blir tatt til fange og blir sittende i russisk fangenskap i ni år, noe som nesten knekker ham fysisk. Heller ikke den vest-tyske utenrikstjenesten vil vite av ham etter fredsslutningen, idet man her synes å ha fryktet kritikk fra Norge (Berit Nøkleby: «Fra november til april – sendemann Bräuers personlige politikk», 1968).

DET ER AKKURAT HER altså et nesten absurd sammenfall akkurat mellom Bindheims og Bräuers syn på den norske nøytralitetspolitikken. Men for øvrig spriket de naturligvis i diametralt motsatte retninger. Koht og Nygaardsvold – som også Bräuer, da han argumenterte for norsk, samarbeidende kapitulasjon – mente at det ikke kunne være en historisk plikt for et lite, militært helt ubetydelig land som Norge å legge seg åpent som slagmark i en krig mellom stormakter, og tillate norske byer ble lagt i ruiner, med norske borgere – de aller fleste sivile – som villige slaktofre.

FRYKTEN for massive represalier overfor sivilbefolkningen gjennomsyret dessuten den norske eksil-regjeringen gjennom hele krigen, med strenge restriksjoner overfor tillatte sabotasjehandlinger på norsk jord. Den holdt fast ved den passive motstandslinje med gå-sakte-aksjoner, sivil ulydighet (som især gjaldt innkallelser til arbeidstjeneste i tysk regi) og «isfront». For øvrig skulle bare nøye planlagte, målrettede og veloverveide aksjoner tillates.

Det var Blindheim som i første rekke fikk gjennomslag i London for slike «målrettede aksjoner» sommeren 1944. Først sommeren 1944 endret dette bilde seg. Den tyske krigsmaskinen var overalt på vikende front, og 6. juni landsatte de allierte sin gigantiske invasjonsstyrke i Normandie. Den trettheten og motløsheten som lenge hadde preget hjemmefronten og dens (tildels fragmenterte) ledelse, ble snudd om til en optimistisk «siste runde»-innstilling. Antall sabotasjeaksjoner, særlig innen Oslo-området, økte dramatisk. Vellykkede sabotasjeaksjoner ble ikke lenger omtalte som «eksplosjoner» i London radio, men nå nølende som «sabotasje».

Men allerede utover høsten samme år blir bremsene satt på. «Det er igjen fare for spontane og isolerte sabotasjeaksjoner fra kommunistgruppene og andre som ønsket ‘å gjøre noe’; dette taler vi sterkt imot. Advar derfor mot spontane og isolerte sabotasjehandlinger», ble det instruert fra PWE, Political Warfare Exeutive, BBCs overordnede i slike saker (Hans Fredrik Dahl: «Dette er london. NRK i krig 1940–1945», s. 282, 1978). PWE skiftet markert holdning her høsten 1944, og ønsket fra da av oppmuntring via London radio til sabotasje, altså kontrært den norske regjeringens fortsatte strategi.

DET VAR BLINDHEIM som i første rekke fikk gjennomslag i London for slike «målrettede aksjoner» sommeren 1944. Han ble deretter aksjonsleder i Oslo for aksjonsgruppen Aks 13.000, med ansvar for disse aksjonene.

Publisert:
  1. Håkon C. Pedersen
  2. Andre verdenskrig
  3. Historie

Mest lest akkurat nå

  1. Ingve Bøe fulgte kampen

  2. Oilers avgjør i tomt bur!

  3. Ville jubelscener på overtid - stormet banen i ekstase

  4. Politiet ønsker tips om hen­delser før døds­ulykken i Sandnes

  5. Sandnes sin feiring av gjen­åpningen nærmer seg høyde­punktet

  6. – Problem­stillingen med parkerings­plasser ved Nye SUS er alvorlig