Skal vi virkelig registrere tiggere?

Sommeren 2012 kunne romfolket bevege seg fritt inn i Norge. De kom og slo leir i nabolaget og tigget på åpen gate. De ble en føljetong i mediene og en utfordring for politiet. Nå foreslår Justisdepartementet meldeplikt/registrering av tiggere for å redusere problemet. Er det rette veien å gå?

Publisert: Publisert:

«Registrering av utenlandske tiggere, i realiteten bare romfolk, skaper ubehagelige assosiasjoner», skriver visepolitimester Gøril Våland. Foto: Jonas Haarr Friestad

  • Gøril Våland
    Visepolitimester i Rogaland

Detalj av bybildet i Oslo – som Justisdepartementet nå vil gjøre noe med. Foto: Scanpix

Selv Nadine Urechs papirskulptur av en tigger fikk ikke stå i fred i Stavanger i september 2008. Dagen etter var den borte. Foto: Isioma Daniel

doc62iynqx9r6xssbw7od.jpg

DET GÅR MOT SOMMER IGJEN, og vi kan vente oss en ny strøm av romfolk inn til byene våre. De første er allerede kommet. De kommer fra Romania og Bulgaria for å søke lykken her.Siden 2007 har statsborgere fra disse to EU-landene vært særbehandlet i Norge. Rumenere og bulgarere måtte – i motsetning til for eksempel polakker – dokumentere fast fulltidsstilling med tarifflønn for å få oppholdstillatelse. Fra 1. juni 2012 var det slutt. Da opphørte den spesielle bevegelsesbegrensingen inn til Norge.

For det norske folk ble det et sjokk å oppleve fattige rumenere slå leir i det offentlige rom og tigge på åpen gate. Det førte til store oppslag i media og til en offentlig debatt om hvordan vi skulle takle vår nye hverdag. Befolkningen ønsket problemet fjernet. Politiet grep inn, når hygieneforhold, trusler og andre plager tilsa at nok var nok.

Romfolket ble fjernet, for de forstyrret ro og orden.

Men passiv tigging er ikke kriminalitet. Det må vi tåle. Det er å tåle Europas fattigdom.

INGEN SKAL STIKKE UNDER STOL at det følger kriminalitet med romfolket. Men det er ikke forbudt å tigge her i landet. Løsgjengerloven ble i 2005 enstemmig opphevet av Stortinget, for de fleste som tigget, var rusavhengige og ventet på behandlingsplass. Lovens straffebud mot tigging ble ikke videreført i annen lovgivning, og tigging ble derfor avkriminalisert. Det ble oppfattet som lite hensiktsmessig å bøtelegge tiggerne. Det ville bare bidra til å forverre situasjonen for dem. I stedet ble det satt inn sosiale tiltak overfor denne gruppen. De skulle ikke behandles som kriminelle.

I DEN GRAD TIGGING utøves på en truende måte, har politiet likevel hjemmel i dagens regelverk til å gripe inn.

Politilovens paragraf 7 (ekstern lenke) gir politiet adgang til å gripe inn for å stanse forstyrrelser av den offentlige ro og orden, for å ivareta enkeltpersoners eller allmennhetens sikkerhet eller for å avverge eller stanse lovbrudd. Paragrafen gir politiet vid adgang til å bortvise, fjerne eller anholde personer.

Personer som tigger og har en aggressiv fremferd, kan bli pålagt å fjerne seg fra aktuelt område for et bestemt tidsrom med hjemmel i Politilovens paragraf 7. Hvis personen ikke følger politiets pålegg, kan vedkommende gis et forelegg for ikke å følge de pålegg politiet gir.

Straffelovens paragraf 350 (ekstern lenke) setter straff for den som ved utilbørlig atferd forstyrrer den alminnelige fred og orden. Denne bestemmelsen kan ramme dem som tigger på en pågående eller aggressiv måte.

Straffeloven paragraf 390a (ekstern lenke)rammer den som med skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd krenker en annens fred. Bestemmelsen krever påtalebegjæring fra en fornærmet.

Detalj av bybildet i Oslo – som Justisdepartementet nå vil gjøre noe med. Foto: Scanpix

JUSTISDEPARTEMENTET ser ut til å mene at lovverket likevel ikke er godt nok i forhold til nye tiggere fra utlandet. 15. februar i år sendte Justis— og beredskapsdepartementet ut på høring forslag til endring av Politilovens paragraf 14 for å gi adgang til å pålegge meldeplikt for pengeinnsamling og til å regulere pengeinnsamling på offentlig sted. Lovforslaget er en direkte følge av alle de fattige rumenerne som kommer til Norge for å skaffe penger til familiene sine. Problemet fremstår med ulik styrke i ulike byer. Men folk opplever det som ubehagelig og plagsomt.Høringsforslaget lander altså på å løse tiggerproblemet med meldeplikt, eller med andre ord registrering. Fordelen med en slik registrering er at politiet har muligheter for å skaffe oversikt over hvem som tigger.

DET ER I HØRINGSFORSLAGET foreslått et nytt punkt 8 i Politilovens paragraf 14, første ledd. Der åpnes det for at kommunene i sine politivedtekter kan gi bestemmelser «om meldeplikt for den som vil samle inn penger på offentlig sted til egne eller andres formål. Meldeplikten kan også omfatte den som vil framføre sang og musikk eller stelle til oppvisning eller fremvisning. Det kan videre gis bestemmelser om at politiet kan fastsette vilkår, herunder med hensyn til tid og sted for virksomhet som er gjenstand for meldeplikt. Slike vilkår må være begrunnet i ordensmessige forhold.»

Hvis motivet er å fjerne tigging, vil det være mer hensiktsmessig å innføre et forbud mot tigging.

Men forslaget bærer preg av å omgå det faktum at Stortinget har bestemt å avkriminalisere tigging. For politiet vil det kreve store ressurser å registrere tiggere. De må møte opp på en politistasjon der det må være skjema og registreringsordninger. For å ivareta rettssikkerheten må de få kommunisere på sitt eget språk. Det krever tolketjeneste. Tiggeren som ikke registrerer seg, kan bli bøtelagt. Men vil det løse problemet?

Hvis motivet er å fjerne tigging vil det være mer hensiktsmessig å innføre et forbud mot tigging.

NOEN KOMMUNER har allerede innført meldeplikt/registrering av tiggere, for Politiloven paragraf 14 gir kommunene hjemmel til å gi vedtekter om orden på offentlig sted. Det ser ut til at slike vedtekter skremmer bort tiggere, slik at det totalt sett blir færre tiggere i det offentlige rom.

Mens Bergen kommune har prøvd å registrere så mange som mulig av de som kommer, tilbyr Trondheim romfolket dusj og toalett.

FORSLAGET FRA JUSTISDEPARTEMENTET om meldeplikt for personer som vil samle inn penger, stiller oss overfor flere etiske dilemma:

  • Er det å be om penger til å leve det samme som å samle inn penger?
  • Hva er forskjellen på en norsk rusmisbruker og en fattig rumensk jente som setter fram koppen for penger til å overleve?
  • Kan vi registrere kvinnen med koppen, men ikke hun som selger kroppen?
  • Er det ikke like mye kriminalitet bak en prostituert som bak en tigger?
  • Blir det mindre kriminalitet om det blir færre tiggere i bybildet?

Vi opphevet løsgjengerloven av sosialpolitiske grunner, fordi det var nedverdigende å straffe de rusavhengige. Så får vi et problem fra utlandet og velger en lovendring som kan ha preg av å snikinnføre våre gamle regler overfor de fattigste i Europa. Rumenske tiggere trenger hjelp på et internasjonalt politisk nivå.

MAGASINET PLOT valgte i fjor sommer å følge et ungt rumensk par i en uke i Oslo. Journalisten levde sammen med dem, tigget, og ble jaget av politiet. Paret var 19 og 24 år gamle. De hadde hørt at venner tjente penger i Norge. Men turen ble et feilsteg, og de lengtet bare hjem til sin tre år gamle sønn.

Å innføre registrering i vår tid av et historisk forfulgt folk, vekker vår sosiale samvittighet og vår uro for menneskeverdet.

Mens dagspressen var opptatt av sigøynerleirene ved Sofienberg kirke i Oslo og på et steinbrudd på Årvoll i samme by, og hatmeldingene florerte mot romfolket på nettet, viste reportasjen i Plot et annet bilde. Den er hjerteskjærende lesning om to unge mennesker, som lever i stor nød, bor i midlertidige leire og finner dyner i søppelet etter nordmenn. De både tigger og er på flaskejakt. Det er de to måtene de har mulighet til å tjene penger på.

Med dette som bakteppe er det langt vanskeligere å tenke tanken at de, som det eneste folket i Europa, skal ilegges meldeplikt/registrering.

HISTORISK HAR MINORITETER som romfolket (ekstern lenke) blitt forfulgt siden 1500-tallet. Sikkerhetspolitiet i Tyskland startet tidlig å registrere sigøynere. Fra 1926 kunne sigøynere og omstreifere som ikke hadde fast arbeid, settes i arbeidshus i to år. I 1936 ble det opprettet et «Rikets sentralkontor for kamp mot sigøynerplagen» ved hovedkvarteret til Rikets kriminalpoliti i Berlin. Hitlers konsentrasjonsleire tok livet av 500.000 sigøynere og 6 millioner jøder.

Dette er en del av europeisk historie som er smertefull og vanskelig.

Å innføre registrering i vår tid av et historisk forfulgt folk, vekker vår sosiale samvittighet og vår uro for menneskeverdet.

Mobile vinningskriminelle blir ikke pålagt meldeplikt. De blir derfor heller ikke registrert. Vi vet ikke hvem de er før vi tar dem for kriminalitet, og de får en straffesak mot seg.

Hvorfor skal vi bruke det på en minoritet som er forfulgt fra før?

Dette stemmer ikke med våre demokratiske verdier og vårt varemerke som fredsnasjon.

NÅ SKAL DET IKKE underslås at romfolket selv har sørget for å etterlate seg en av de groveste kriminalsakene i Norge. Seks personer ble i Bergen tingrett dømt for menneskehandel og fikk til sammen 14 år og 10 måneder i fengsel. En rumensk kvinne ble dømt for å selge sin egen datter og medvirke til voldtekt.

Passiv tigging i bybildet må vi tåle. Det er å tåle Europas fattigdom.

Det norske rettssamfunn har prioritert å forfølge menneskehandel, og det er det vi skal forfølge. Menneskehandel er organisert handel med mennesker. Det er å utnytte barn, kvinner og menn til å utføre arbeid og tjenester ved bruk av tvang, vold, trusler, forledelse eller ved å utnytte personens sårbare situasjon. Menneskehandel er forbudt i henhold til Straffelovens paragraf 224 og kan straffes med inntil fem års fengsel.

Internasjonalt antas det at over 20 millioner blir utsatt for menneskehandel hvert år. I 2011 ble 274 personer fulgt opp som mulige ofre for menneskehandel i Norge.

Menneskehandel er en særdeles alvorlig form for kriminalitet, som innebærer direkte grove brudd på menneskerettighetene. Det norske rettssamfunn har vist at det mestrer å skille mellom kultur, sosiale problemer og kriminalitet.

SOM NEVNT INNLEDNINGSVIS: Ingen skal stikke under stol at det følger kriminalitet med romfolket. Men som vi har sett rettssystemet skille mellom kultur og kriminalitet, må vi og skille mellom kriminalitet og tigging.

Passiv tigging i bybildet må vi tåle. Det er å tåle Europas fattigdom.

Vi må ikke overføre noe vi har sagt farvel til overfor våre egne i 2005 til romfolket i 2013. Det er ikke riktig å straffe noen for noe som ikke er til skade for andre.

La politiet forfølge kriminaliteten, og ikke folk. Registrering av utenlandske tiggere, i realiteten bare romfolk, skaper ubehagelige assosiasjoner.

Les også:

Les også

Bor i bilen i sprengkulden

Les også

Maria fra Romania: - Dere er snille i Norge

Les også

Møtet med sigøynerne i Stavanger ga professoren sjokk

Les også

Dette kan skape borgerlig splid

Les også

Forbud er en dårlig løsning

(leder)

Publisert: