Ta ikke den ironiske tonen!

Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra Burston Marsteller om at alle skulle flire seg inn i julen, hver med sin form for humor. Men tre vise damer skjønte ikke vitsen.

Publisert: Publisert:

Store ironiadvarsler hjalp ingenting, VGs lesere trodde at regjeringen vil bytte ut marsipangrisene med marsipangrevlinger - og ga muslimene skylda. (Faksimile fra humorsiden "Helt Normalt" på VG Nett.

  • Sven Egil Omdal
    Journalist
iconDenne artikkelen er over seks år gammel

Sven Egil Omdal 562532.jpg

Dagens tekst står skrevet hos redaktør Helge Simonnes, som i Vårt Land stiller det evige spørsmål: ”Kan kirkens språk bli moderne?”. Også denne gang er svaret nei: ”Kirkens språk må ikke endres så mye at det er vanskelig for publikum å henge med i hva som formidles”, skrev han sist onsdag.Se der fikk Kirkerådets kommunikasjonsdirektør, Trude Evenshaug, fordi hun var dum, og ikke beregnet sitt publikum. Det er nemlig ikke mulig å undervurdere nordmenns evne til å lese en ironisk tekst. Hadde Pisa målt slikt, ville vi kommet bak Ukraina, hvor de ikke engang ser ironien i å tro at EU vil hjelpe dem ut av problemene.

Torsdag oppfordret Kirkerådets digitale julekalender, perfektjul.no, oss til å kjøpe hver vår snøkanon for å sikre den rette julestemningen. Verken biskop Solveig Fiske, prest Maren Ninni A. Lockertsen eller leder i Norges Kristelige Studentforbund, Sara Elisabeth Skreppedal Moss, synes slikt er morsomt. Sistnevnte sier til Vårt Land at hun ikke har ord for hvor smakløs Kirkerådets kampanje er. Men det var visst ironisk ment, i resten av intervjuet har hun da sannelig ord nok.

Derimot ville nok Ken Andre Ottesen blitt forbigående ordløs hvis kirken hadde spurt ham til råds før de lanserte kampanjen, som er laget av Burston Marsteller, et par av de mer apokryfe evangelistene. Kirkelig konsulentvirksomhet har ikke vært Ottesens spesiale til nå. Men han er en slags ironisjef i VG, og vet derfor mye om hvor inderlig dumme mange nordmenn er.

Det er kanskje ingen skam å være tungnem, men det er ikke noen stor ære, heller. Derfor nevner jeg bare fornavnet på noen av de mange som trodde det var sant da Ottesen på morosiden til VG Nett skrev at kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen fraråder skolene å bruke den tradisjonelle marsipangrisen før jul. I kommentarfeltet framsto de alle med fullt navn og bilde.

Det vil ikke komme noe forbud mot marsipangris før neste år, men departementet har bestilt 100.000 marsipangrevlinger som vil bli sendt ut til skolene i god tid før jul, sto det. Gunnar, som har tittelen ”toppkommentator” reagerte raskt: ”Pottitt – Norge på sitt beste – til helvete med grisen! … Til helvete med Jul, leve Imamene!”, meldte han. Og straks var den offentlige samtale i gang. Ernst, som ennå ikke er blitt toppkommentator, men åpenbart er en kløpper på tasten for spørsmålstegn, skrev: ”Nå får det FAEN meg bli slutt, er det VI, i eget land som SKAL respektere deres kultur? Eller er det de som må respektere våres kultur???????????”. Elisabeth fra Ålesund satser mer på utropstegnene: ”nei nei nei!!! no må dåkker faen me gi dåkker!! Vi e i Norge for helvette!! Bli så jævlig provosert”.

Det nytter ikke engang å skylde på den rødgrønne regjeringen. Dette er den ene svakheten de ikke har ansvaret for

Aller øverst på siden sto det, med temmelig store bokstaver: ”Bare nesten sant”. Det kunne like gjerne stått: What does the Fox say? Heidi ser marsinpangrisforbudet som en forlengelse av det utbredte korsforbudet som snart vil ramme også flagget. Tor Anders mener at det er slike forbud som utløser politikerforakt.

Hadde Ken Andre Ottesen blitt innkalt til Kirkerådets møte torsdag, der det i fullt alvor ble diskutert om det finnes noe slikt som kristelig ironi, ville han sagt at kirken av alle burde vite at nordmenn tror hva som helst, bare det passer med de fordommene de allerede har. I skrivende stund har 41.693 likt Facebooksiden som protesterer mot at vi skal få et nytt flagg, uten kors, noe ingen med det minste snev av innflytelse, har foreslått.

Første luke i Kirkerådets perfekte julekalender inneholdt forslag til hvor man kan gjøre av au pairen på julaften. Den fiktive Åge Svorknæs fra Os fortalte at familien hadde forsøkt å ta sin au pair med på feiringen, men at den rare uttalen på julesangene ødela noe av den fine stemningen. Gud, hvor Jesus ville ledd av den.

Det nytter ikke engang å skylde på den rødgrønne regjeringen. Dette er den ene svakheten de ikke har ansvaret for. Allerede i 1983 gikk nemlig mange norske artianere fem på til eksamen i norsk fordi de ikke oppfattet at en av tekstene var ironi. Den var skrevet av Høyres tidligere formann, Erling Norvik, en politiker som kunne spøke når noen måtte le.

I 2001 gjentok det seg. ”Planken” til eksamen på videregående var en tekst av Kjartan Fløgstad, der han tok til orde for at elevene i Oslo skulle slippe å lære at det finnes både et Nord-Amerika og et Sør-Amerika, da dette ble for komplisert for dem. ”Dagens ordning med obligatorisk opplæring i begge dei amerikanske verdsdelane gjer at ein betydeleg del av tidsbruken i geografifaget går med til å arbeida med mindre vesentlege detaljar frå den sør-amerikanske delen av Amerika”, skrev Fløgstad.

Til norsk skoles evige heder fikk de som ikke skjønte ironien hos Norvik, strykkarakter, mens ironigenerasjonen merkelig nok slapp billigere unna. De som trodde Fløgstad faktisk skrev om Amerika, kunne ikke få toppkarakter.

”Ta ikke den ironiske tonen!”, sa Jan P. Syse. Men det er nettopp det vi må gjøre. Når den aggressive uvitenheten velter utover kommentarfeltene og klumper seg på Facebook, bør både kristne og vantro forsvare fornuften, respekten og det dypt økumeniske budskapet om forsoning, med de språklige midler som er til rådighet. Spørsmålstegn, utropstegn og store bokstaver har vi nok mistet til Gunnar, Elisabeth, Ernst, Tor Anders og Heidi, men ironien skal de aldri få ta fra oss. Den er noe av det fineste i norsk kultur.

Følg på Twitter.com/svelle

Fem siste Fripenn-kommentarer fra Omdal:

Publisert:

Fripenn

  1. – Jo, jeg er optimist, men ikke på autopilot

  2. Nytt land. Ny kjæreste. Ny roman. Ny kamp

  3. Faderen, sønnen og avisens ånd

  4. – Jo, jeg er optimist, men ikke på autopilot

  5. Flaskemødre blir ignorert

  6. Drøset: Stem på Høire

Les også

  1. Det nye, blå språket

  2. Når nyheter skaper angst

  3. Bølgeskvulp i hovedstaden

  4. Tyttebærkrigen

  5. Fremad, Kristi korsmenn!

  1. Fripenn