Lys på alle skjær?

Ordet risiko kommer av italiensk risicare som betyr «å navigere rundt skjær». Vi er villige til å gjøre mye for å navigere rundt fare.

Publisert:

«Det moderne mennesket vil ha lys på alle skjær, langs leia, langs livet», skriver Per Fuegelli. Foto: Scanpix

  • Professor Ved Universitetet I Oslo
  • Per Fugelli

KOMMENTAR:

Når det er fest på Værøy og Røst hender det at visesangere sammenligner livet med en seilas. Båter og folk kan komme i storm, gå på skjær og forlise. Sånn er livet og havet. Det hender til og med at sangerne der ute ytterst i Lofoten synger: Det som skjer, det skjer.

Men det gjør vi ikke i resten av Norge. Dere husker at «Sleipner» gikk på skjæret Store Bloksen 26. november 1999. Dagen etter ble det startet en folkeaksjon med navnet Lys på alle skjær! Det moderne mennesket vil ha lys på alle skjær, langs leia, langs livet. Det vil ha 0 risiko. Forskerne, mediene, medisinen, politikerne og folkesjelen har hisset hverandre opp i et hysteri som heter 0-visjonen. All risiko for skade, sykdom og død skal elimineres.

Å unngå risiko er en moderne besettelse. Kloke tenkere kaller samfunnene våre «The risk society» og «The culture of fear».

Vi lever i et sikkerhetssamfunn som er besatt av å forebygge fare: Vi gir fra oss lek, spenning og frihet for å forebygge risiko, egentlig død. I Afrika har de et rausere forhold til fare og død, kanskje fordi begge deler er så vanlig? La meg inspirere med opplevelser fra en oppdagelsesreise i 2009:

Vi begynte vår reise på Tama lodge på en eventyrstrand i Senegal. En dag gikk kjæresten min til strandbaren for å bestille to kaffe. Der så hun en liten mus som hoppet fra glass til kopp og danset mellom peanøttene og sukkerbitene. «Å, se, der er en MUS!» ropte hun og trodde på norsk at barmannen skulle slå den eller jage den bort. Men barmannen bare kastet et blikk over skulderen og sa rolig: «Ja, den bor her, den». Jeg fikk lyst til å sende en e-post til Mattilsynet og anbefale en studiereise til Tama Lodge, ikke for å drepe musen, men for å lære noe om avslappethet og romslighet.

Vi er i Djenne i Indre Mali. Vi går bortover «gata vår» i mørke og møkk. Der framme ser vi et vakkert gnistregn. Der står et bord og skjelver på benene sine – av gode grunner. Over bordet står et skilt med store bokstaver i glade farger: In God we trust!

Det har de all grunn til, for oppe på bordet står 16 flasker med bensin, noen fulle, noen halvfulle, noen med kork på, noen uten. Det er bensinkiosken. En mann kommer bort og kjøper en colaflaske bensin til mopeden sin. Han tenner en røyk. Ved siden av står fattige gutter med dagens fangst, mus de skal grille. Grillmesteren svinger en boks han har i et tau i luften. Boksen har luftehuller og er fylt med trekull og mus. Armen går rundt og rundt som hjulet på en racerbil. Boksen lager store sirkler i luften, og ut av den kommer røyk og gnister. Plutselig stopper han for å se om middagsmaten, de barberte musene, er ferdig grillet. Men nei, så begynner han å svinge armen igjen, og gnister regner på ny over bensinkiosken.

Jeg går bort til den unge mannen som selger bensin, peker på de åpne flaskene og gnistene fra museboksen og spør:

«Er ikke dette farlig?»

«Jo,» sier han, «av og til smeller det en bensinbombe i Mali, og folk brenner opp. Men ikke jeg! For jeg tror på Gud!»

Og så peker han med et vilt smil opp på skiltet.

Tja, tja, tja. Skal vi stole på Gud eller sette korken på bensinflasken? Skal vi bare godta muligheten for å dø og smile vilt? Eller skal vi ta leken fra livet ved å gå inn i beskyttelsens triste bur? Eller skal vi lete etter en gyllen middelvei mellom anarkiet og tvangsnevrosen?

I avisen The Egyptian Gazette 8. mai 2009 står det: «En hær av eggstore rotter angrep onsdag natt-toget mellom Alexandria og Cairo og skapte alvorlig panikk blant passasjerene. Konduktøren lykkedes ikke med å berolige passasjerene da han sa: «Rottene er vennlige og vil gå av på neste stasjon.»

Jeg sender en e-post til Helsedirektoratet og anbefaler en studietur for å lære hvordan de skal håndtere svineinfluensaen.

I Norge nå ser alle rød alarm, hele tiden. All risiko, alt mikropotensial for død, må screenes og elimineres i sin tidlige anleggsfase. Vi blir så besatt av å forebygge død at vi er villige til å forebygge selve livet. Vi ofrer livets lyster, laster, frihet, spenning og den søte bekymringsløshet i det selvbedrag at vi kan stanse døden. Den store vekstbransjen i USA nå er antialdringsforskning og antialdringsbusiness. De som blir født i velstående lag som har råd til å ta i bruk antialdringsforskningens produkter, kan regne med å bli 120 år. Dødsfrykten støter menneskene over i den motsatte posisjon: Perfeksjonering og gardering av liv. Følgen blir evig frustrasjon med livet, kroppen og helsetjenesten, fordi vi aldri når 100 prosent eliminering av lidelse, feil og fare. Følgen blir også en uhyre skjevfordeling av medisinske ressurser i verden. Milliarder av helsekroner og millioner av helseårsverk sløses bort på bagatellmedisin i de rike landene, mens menneskene dør, 10.000 barn hver dag, av mangel på basalmedisin i den fattige verden.

Kanskje vi skulle lære av Afrika at helse får du av å være glad i risiko, godta sykdom og være venn med døden?

Kanskje bør vi lære av Peter F. Hjort som sa: Den største risiko i livet er å la være å ta risiko.

fugelli_301210_jhf230

Publisert: