Et menneske i dusjen

Jeg har dusjet sammen med Trond Birkedal, og jeg gjøre det gjerne igjen. Ikke for å bagatellisere det han har gjort, men for å markere at han er mye mer enn hva pressen og partiet forsøker å redusere ham til.

Publisert: Publisert:

Foto: Gorm K. Gaare

  • Sven Egil Omdal
    Journalist
iconDenne artikkelen er over ni år gammel

I løpet av de to første månedene etter VG-oppslaget hvor Ingunn Yssen sa at hun ble mobbet av LO-sjefen fordi hun var gravid, ble Gerd-Liv Vallas navn brukt mer enn 12.000 ganger i norske medier. Ingen annen person er noen gang er blitt omtalt så mye i løpet av så kort tid. Daværende leder for Pressens faglige utvalg, Odd Isungset, sa til Dagens Næringsliv av det var åpenbart at det ville komme en debatt om «det samlede trykket, antall forsider og om de menneskelige hensyn er ivaretatt».

År er gått, men noen slik debatt er ikke kommet. Derfor er vi midt oppe i en situasjon hvor en annen samfunnsleder reduseres til sine verste sider, dissekeres over alle førstesider og skandaliseres i hver nyhetssending. Forskjellen på de to sakene er åpenbar for alle, så la oss konsentrere oss om likhetene.

Det voldsomme medietrykket ble ikke utløst av alvoret i anklagene. Selv om snikfilming i dusjen er en grov krenkelse, og tilsvarende tilfeller har ført til fengselsstraff, var det Birkedals politiske posisjon som førte til allmenn mobilisering i redaksjonene. Mandag satte Aftenbladet 13 medarbeidere på saken. Selv før nedbemanningen ville det vært bedriftsrekord i en kriminalsak. Trykket ble ikke mindre, lokalt og nasjonalt, da Dagbladet onsdag brakte den langt alvorligere påstanden om seksuell omgang med en beruset mindreårig, en anklage Birkedal benekter. Birkedal var ordførerkandidat, sentralstyremedlem og stigende stjerne i et kommende regjeringsparti. Høyden var stor, fallet måtte bli tungt.

Andre har stupt fra slike høyder før. Fremskrittspartiet sier de har lært av Søviknes-saken og partiets øvrige utvalg av skandaler. Men hva har de lært? Siv Jensen har forstått at hun skal hviske, lavere og lavere jo tynnere argumentene er. Generalsekretær Geir A. Mo har lært at han skal vise til partiets strenge regler og det forkastelige i å kommentere saker som er under politietterforskning.

Til gjengjeld har de glemt at den som etterforskes har et navn. –Vedkommende har ikke lenger noen tillitsverv i Fremskrittspartiet, sa Siv Jensen til Dagsrevyen. Lokallagsleder Terje Halleland i Rogaland Frp snakket bare om «den personen». Over natten var Trond Birkedal blitt Voldemort, han hvis navn ikke må nevnes.

Vi i pressen gjør det på en annen måte. Vi blåser navn og portrett så stort som skjerm og papirside tillater. Dessuten leter vi etter alle opplysninger som kan bekrefte det bildet vi allerede har etablert. En melding om at Trond Birkedal skulle holde kurs om sedelighetsforbrytelser trumfer alle artikler om hans brede innsats i partiet. For hver dag som går reduseres han ytterligere, til han utelukkende er en kikker og sedelighetsforbryter.

Nettopp derfor var onsdagens TV2-innslag med selve veteranen i Rogaland Fremskrittsparti, Ola Ingvaldstad, en påminnelse om hva både partiet og pressen så ut til å ha glemt: At det går an å kritisere det Trond Birkedal har innrømmet å ha gjort, og fordømme det han muligens har gjort, uten samtidig å redusere ham til en ikke-person, et navnløst kryp som vi kan knipse bort eller knuse. –Mennesket forsvinner oppi alt dette, slik bør det ikke være. Det påhviler oss alle å ta vare på Trond Birkedal i en slik situasjon, sa Ingvaldstad, mens han klikket seg gjennom hundrevis av fødselsdagshilsener til den arresterte; fra Høyres ordfører, Arbeiderpartiets gruppeleder og politikerkolleger fra Venstre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti. Men ikke fra hans egne. De var antakelig for travelt opptatt med å snakke anonymt til VG og Dagbladet om alle mistankene de aldri har gjort noe med.

Henrik Syse, filosof og medlem av Pressens faglige utvalg, sa etter Valla-saken at «pressen bør si til seg selv at nå holder det med førstesideoppslag og krigstyper i overskriftene». Men pressen er ikke et individ som kan snakke til seg selv, og lytte til egne, gode råd. Derimot kan hver enkelt redaktør ta hensyn til det totale medietrykket når neste avis eller neste sending forberedes. Det samlede presset oppstår ikke av seg selv. Det er resultat av mange små beslutninger som hver for seg sikkert lar seg forsvare, både internt og offentlig. Hvis det blir for stort, kan trykket reduseres ved å ta andre beslutninger. Vi trenger ingen overredaktør hvis de vanlige redaktørene først tar et overblikk og så et ansvar.

Jeg er ikke blant Trond Birkedals 2233 Facebook-venner, men jeg har truffet ham noen ganger i dusjen og garderoben på Gamlingen. Før og etter lengdene i det varme utendørsbassenget står vi alle nakne for hverandre og diskuterer Viking, vindruer og vinteren som aldri vil gi seg.

Når dette en gang er over, og Trond Birkedal forhåpentlig vender tilbake til denne frilynte dusjen, hvor det er lov å sjikanere sidemannens vom, men ikke hans politiske holdninger, håper jeg han kan si at pressen etter hvert innså at det også finnes andre overgrep enn de seksuelle, og tok konsekvensen av denne innsikten.

Følg på Twitter.com/svelle

Publisert:

Fripenn

  1. – Jo, jeg er optimist, men ikke på autopilot

  2. – Jo, jeg er optimist, men ikke på autopilot

  3. Fader vær

  4. Koldt

  5. Tamburinegirl

  6. Drøset: Tegn i tiden

  1. Fripenn