Forsvarsskrift for dødsdømt terminal: En hyllest til Stavanger stasjon

KRONIKK: Det er visst ingen som liker deg særlig godt, Stavanger stasjon. Derfor har jeg laget denne hyllesten til deg, med et forslag om å begynne rivingsjobben med det samme. Hvis jeg får lov, sager jeg gjerne ut den første veggen!

BLUESSPORET: Stavanger stasjon har havnet i bluessporet, men terminalbygningen rommer også andre toner.
  • Karl Emil Sødergren
    Karl Emil Sødergren
    Arkitekt
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over fem år gammel

Diskusjonen om hva som skal skje når Stavanger stasjon en gang skal fornyes, har pågått i mange år. De første planene for ny utbygging av jernbanetomten ble lansert tidlig på 2000-tallet og inkluderte høyblokk med 20 etasjer. Modellen fra dette prosjektet står i dag lagret i kjelleren av jernbanestasjonen. Tårnet er kommet litt på skakke, men det er tydelig at forslaget gjør gjenbruk av dagens stasjon. De siste planene fra Rom Eiendom ble lansert i fjor sommer, og legger opp til at hele den eksisterende stasjonsbygningen blir jevnet med jorden. I vår møtte jeg Rom Eiendom i andre etasje av den såkalte restaurantfløyen.— De framtidige prognosene i trafikktall for stasjonen legger opp til en økning fra 3 til 10 millioner passasjerer i året. Det er utredet 40 ulike alternativ for hvordan dette kan bli løst. Enden på visa er at vi må forlenge perrongene, og dermed ryker hele stasjonsbygningen, framholder prosjektlederen i Rom Eiendom, Ingvald Berntsen.

En kan tenke hva en vil om størrelsen og forutsetningene for de nye planene; sjansen er stor for at Stavanger stasjon kommer til å stå omtrent slik den ble tegnet av arkitekt Gustav Helland på 50-tallet, i minst ett tiår til.

— Målet er å lage Stavangers svar på Bar Code i Oslo. Det kommer til å ta i hvert fall ti år å få gjennomført en slik plan som vi legger fram nå, konkluderer eiendomsutvikleren i Rom Eiendom, Nicolay Schreuder.

Les også:

Les også

ROM Eiendom har kjøpt Byterminalen

Stasjonens evne til å endre seg med tiden er bemerkelsesverdig!
FRONTFASADE: Slik ser fasaden mot Breiavatnet ut i streken til en av de ansatte i Gustav Hellands kontor mot slutten av 1950-tallet. Oppdraget begynte på 1940-tallet og ble fullført etter Hellands død i 1958.
UT AV TIDEN: Klatrevillvinen som ble plantet en gang på 60-tallet nådde omsider opp i urviserne på fasaden og stoppet klokken.

Svinger uten å spore avI mellomtiden vil morgen— og ettermiddagsrushet på Jærbanen fortsette å prege stemningen i terminalhallen i ukedagene. De klokkene som ikke er stoppet av klatrevillvin opp etter fasaden, vil fortsette å tikke som synkroniserte hjerteslag mot sin egen undergang. Tog vil komme og tog vil gå. Fulle vognlass med Sandnes-gauker og jærbuer vil treffe perrongene i helgene og spre seg rundt i byens barer og nattklubber, før de snirkler seg hjemover i nattetimene motsatt vei. Selv om feiringen i festsalene til de NSB-ansatte rundt på bygget har stilnet av, vil forhåpentligvis jazzmusikken i Spor 5 jevnlig rulle forbi i noen år til. Sykkelverkstedet til Kirkens bymisjon vil holde det gående i det tidligere garasjeanlegget og stable både skakkjørte sykler og arbeidstakere på beina. Enkelte nye leietakere vil nok dukke opp i krinkelkroker av dagens stasjon i årene framover etter hvert som andre flytter ut. Heros mottakssenter for et desentralisert asylmottak er et av de nyeste tilskuddene i lokalene etter at Viking Pub omsider la ballen død.

Utskiftingen er en del av byggets puls selv om kjernen blir den samme: En etterkrigsmodernistisk, sosialdemokratisk togstasjon i mur og betong og glass, et lavmælt og langstrakt 50-talls signalbygg som har levert millioner av reiseopplevelser og hverdagslige minner gjennom fem tiår. En togstasjon i en hvilken som helst by i verden er på mange måter en fortetting av det livet byen avler. «Alle» innbyggerne setter sine spor der. Du kan lære noe spesifikt om stedet ved å studere togstasjonen. Stavanger stasjon er i så måte ingenting å skjemmes av. Dens evne til å endre seg med tiden er bemerkelsesverdig!

PARKERT: Et av Jærbanens eldste lokomotiv, Hugin, stod lenge parkert i publikumshallen. Det sier noe om generøsiteten i rommet.
NY OG GAMMEL: Bildet viser første byggetrinn av nye Stavanger stasjon ved siden av det opprinnelige sveitserbygget fra 1876.

Ved byens «hjerte»

Mitt forhold til Stavanger stasjon begynte, som for mange andre, da jeg var barn. Som et stort, hvitt slott tok den imot oss som kom fra sør, endestasjonen på Jærbanen, begynnelsen eller slutten av byen. De svartkledde konduktørene til NSB bød ikke alltid på noen hjertelig velkomst, men bygget tok oss inn i varmen. Vi fulgte strømmen av passasjerer gjennom terminalhallen, forbi Hugin som den gang stod parkert midt på plassen, og ut i lyset på den andre siden mot Breiavatnet. Plassen utenfor ledet oss forbi NSBs reisebyrå og lenger borte, den sekskantete turistpaviljongen, eller langs restaurantvinduene med utsikt mot byen, alt etter hvor vi skulle. Fra sentrum fungerer bygget som en trakt som leder passasjerene gjennom hallen mot perrongene, og motsatt vei blir det til en portal som forteller at her har du kommet til en relativt stor by.

Jeg visste ikke den gang hva arkitektene hadde tenkt for oss som brukte bygget, eller at prosessen med å skape en ny togstasjon i Stavanger, som en erstatning for den første fra 1876, hadde begynt allerede på 1930-tallet. Diskusjonen gikk lenge bare om hvor den nye stasjonen skulle ligge. Som leder for Byplanrådet, var arkitekt Helland en forkjemper for at den nye stasjonsbygningen skulle bli liggende ved «byens hjerte». Han argumenterte med at det ville være skadelig for sentrum om togstasjonen ble lagt til Hillevågsvatnet som NSB opprinnelig ønsket. Oppdraget ble etter andre verdenskrig gitt til Helland på tross av at NSB hadde eget arkitektkontor som tegnet stasjonsbygninger og at kommunen hadde ytret ønske om en internasjonal arkitektkonkurranse. Det siste ble skrinlagt, visstnok på grunn av det strenge regelverket for konkurranser på den tiden. I 1953 var nemlig den nye stasjonsbygningen i Stavanger oppgave for diplomkullet ved arkitektutdanningen i Trondheim, «helt realistisk» heter det i en omtale av bladet for de ansatte i jernbanen Vårt Yrke , i 1957. Dermed var åpningen for konkurransen spolert. «Fra de ca 20 diplomkandidatene kom det en del interessante løsninger, men neppe noe for jernbanen nytt eller fordelaktig», står det videre i samme artikkel!

LANG PROSESS: Det tok arkitekt Gustav Helland og hans arvtaker Endre Årreberg lang tid å komme fram til togstasjonen i Stavanger. De første perspektivene har noen av de samme trekkene som den versjonen som til slutt ble bygget.

Nytt eller fordelaktig?Stavanger stasjon var også en sentral holdeplass da undertegnede skulle velge tomt for diplomoppgaven ved Bergen Arkitekthøgskole våren 2016. Utgangspunktet for oppgaven er tegningsarkivet etter arkitekt Gustav Helland, en rikholdig samling med tegninger som omfatter mange av de mest kjente byggene i Stavanger sentrum, ja, i hele Rogaland. Gustav Helland kom til Stavanger i 1914 etter studier i Tyskland og jobb i Berlin i mer enn ti år og markedsførte seg som «arkitekt Helland». Han fikk raskt posisjonen som byens mest brukte arkitekt.

Hva er et arkiv? Hvordan kan en utfordre de fastsatte rammene for et arkiv i dag? Kan en tenke seg et levende arkiv hvor publikum kan oppleve de ulike versjonene av byen som finnes i en mangfoldig samling av tegninger, og at denne innsikten supplerer arkivet med ny informasjon? Her er byen som forsvant, eller byen som aldri ble bygget. Her er Gustav Hellands Stavanger, Sandnes, Sauda og Bryne. Her er også deler av byen som står oppreist i dag, og som har vokst seg inn i byens geografi på en slik måte at vi nesten ikke legger merke til den. Delene er blitt til formasjoner som vi tar for gitt, helt til de er i ferd med å forsvinne – som Hermetikkfagskolen, Nordkronens silo— og mølleanlegg eller jernbanestasjonen.

Utforskingen av dette materialet førte til et forslag om å gi rom til noen nye funksjoner knyttet til lagring og visning av arkitekttegninger fra en svunnen tid og dessuten formidling av byens bygningshistorie innenfor rammen av jernbanestasjonen i Stavanger. Siden bygget uansett skal rives, hvorfor ikke eksperimentere med det? Da kan det vel plukkes ned på en slik måte at det oppstår situasjoner underveis hvor offentligheten kan ta seg inn og bruke tid for å forstå hva dette, og mange andre bygg i byen og distriktet, handler om? Hva ville de med byen? Hvem var de som bygde den? Hva slags tanker hadde de som jobbet med å skape byrommene som er her i dag, og legger premissene for hvordan vi skaper byen på ny i dag?

Alle handlinger blir dokumentert og tilført samlingen i form av ulike format. I en tid hvor regionen trenger å finne nytt fotfeste, kan det å holde ett øye med speilet og se hva som kommer bak, samtidig som en retter blikket framover, være en god øvelse. Historien er aldri et tilbakelagt stadium. Den kommer etter oss og tar oss noen ganger igjen. Hvordan vi forholder oss til fortiden, blir ikke mindre viktig i framtiden!

DEKONSTRUKSJON: Hovedmodellen i masteroppgaven ved Bergen Arkitekthøgskole viser jernbanestasjonen i et stadium av en langsom dekonstruksjon.
STRATEGIER: Modellen viser alle snittene som finnes i det opprinnelige tegningsmaterialet om jernbanestasjonen overført direkte i bygget, med tegningssnittet ved siden av.

Riv med stil Et av de fineste utstillingslokalene i byen er jernbanens publikumshall med de unike betongdragerne i taket og store vindusflater som vender nordover mot byen og sørover mot Jæren. Gulvet er dekket med naturstein polert av alle byens støvler og sko gjennom 50 år og utgjør det mest offentlige tempererte rommet i Stavanger. Åpningstiden er fra 5 om morgenen til midnatt, hver dag, hele året. Her foregår det allerede mange aktiviteter som ikke har noe med reising å gjøre, og det er god plass til å lage noen utstillinger, for eksempel av bygningselementer, etter hvert som en begynner å sage ut og endre fysikken i andre deler av bygget.

En av de første åpningene som bør komme, er i teglsteinsveggen mellom hallen og det tidligere reisebyrået til NSB. Lag et stort hull, riv ut innmaten i første og andre etasje av høyblokka slik at ventende i terminalhallen blir trukket inn i et galleri og bymuseum med blottlagte søyler og åpning i betongdekket mellom etasjene. En trenger ikke å bekymre seg for kaffebaren som åpnet i nordenden av ventehallen i fjor. «Stjernesalen» i 6. etasje av høyblokka har en takterrasse med en av byens fineste utsikter, men er i dag dessverre lite brukt. Smell ned deler av rekkverket som sperrer for utsikten fra innsiden av toppetasjen, fjern noen yttervegger i betong, og vips så har du et serveringsted byen ikke har sett maken til. Trappeoppgangen til etasjene i høyblokka er et syn som ikke bør være forbeholdt de få som vanker der i dag. Siden hovedvekten av bygget hviler på et skjelett på innsiden av kroppen, er det ingen problem å fjerne deler av ytterveggen slik at trappehuset blir transparent. Det ville vært strålende å fjerne så mye som mulig av veggene i andre etasje for å skape god kontakt med byen rundt og gi lys til et bymuseum på dette planet. Hvis du dessuten sager ut de rette bygningsdelene av restaurantfløyen, blir jazztonene fra Spor 5 mulige å høre, og se, også fra gateplan. Lag noen faktiske snitt gjennom bygget og la folk passere gjennom et anlegg som stadig er i endring og hvert år beveger seg noen mil nærmere sin egen endestasjon.

UTSTILLINGSLOKALE: Publikumshallen kan romme et spektakulært utstillingsrom, spesielt om veggen inn mot høyblokka blir åpnet opp.
BYMUSEUM: Et bymuseum i andre etasje av høyblokka kan huse utstillinger om Stavanger bys bygningsmønster gjennom tidene.

TerminalarkivetTegningene av dette bygget, og dessuten mange andre i Stavanger og andre steder i Rogaland, ja, de kan brettes fint ut og legges mellom to og to glassplater og plasseres på hengsler i den sekskantete turistpaviljongen. Slik kan besøkende bla seg gjennom historien om byene mellom Jæren og Ryfylke, slik de mest kjente, eller mindre kjente, arkitektene våre har preget dem. De som ikke får plass her, må naturligvis lagres utenfor fare når bygget omkring sakte blir revet. En flyttbar arkivenhet, sammen med en stabel glassplater med tegninger imellom, kan lett transporteres til neste bygg, eller integreres i et nytt stasjonsbygg når den dagen kommer, om en ti års tid eller mer.

Ville ikke det vært nytt og fordelaktig?

  • Karl Emil Sødergren (39) er arkitekt MNAL med eksamen fra Bergen Arkitekthøgskole våren 2016. Fra før er han utdannet journalist og har 10 års erfaring fra presse og reklamebyrå.
SISTE STOPP: Riv Stavanger stasjon så langsomt at den kan gi rom for nye aktiviteter og innsikter underveis, skriver artikkelforfatteren og arkitekten bak forslaget.

Fikk du med deg denne?

Les også

Hvilket høyhus passer best ved Breiavatnet?

Les også:

Les også

  1. ROM tenker kjempehøyt på Stavanger stasjon

  2. Forfatter Tore Renberg: Til kamp mot ROM Eiendoms teaterløse sentrumsplan

  3. ROM Eiendom må rette seg etter politikerne

Publisert:
  1. Arkitektur
  2. Byutvikling
  3. Stavanger
  4. Stavanger sentrum

Mest lest akkurat nå

  1. FHI tror tiltak har begrenset effekt mot omikronvarianten

  2. Snøvær skapte problemer på Stavanger lufthavn, Sola: – Vi fikk ingen informasjon

  3. Som å bli truffet av markedsavdelingens ømme julegodstog

  4. Advarer mot svært glatte veier

  5. Fjerner populær gaveordning på kort varsel

  6. Håpet å skape en arbeidsplass for litt flere enn to - i dag har Steps 50 ansatte