"Eg tek den fyrste som kjem"

De kunne ikke stemme, men stemmer hadde de. De hadde krefter, de hadde vilje, de hadde mot, de hadde styrke. De hadde både makt og kunne kjenne avmakt.

Publisert:

Livet til Sofia Ur (1869–1948) fra Årdal i Ryfylke beskrives i boken "Formødrenes stemmer. Kvinneliv rundt stemmeretten", som gis ut i år, 100 år etter at også kvinner fikk stemmerett.

Guri Hjeltnes
Historiker, direktør ved Holocaustsenteret

Guri Hjeltnes farge lite.jpg

Fem siste i Liv og levebrød-serien:

STEMMERETTSJUBILEET er over oss. Ja, hele 2013 vil vi høre og lese om markeringer og feiringer av året 1913 og den allmenne stemmeretten for kvinner.

Dette året vil vi høre det igjen og igjen: Er vi der nå?

Sist uke kom mitt lille bidrag til dette året. Sammen med ti andre kvinner har jeg skrevet et lite portrett over en av mine formødre, utgitt i boka "Formødrenes stemmer" (Pax, 2013). Ti alminnelige kvinner, ingen frontfigurer i stemmerettskampen. Ideen fødtes for flere år siden, da en diskusjonsgruppe jeg er med i kom på at vi til 2013 ville lage en bok og løfte fram en av våre formødre som var voksne i 1913. ÉN AV DE TI FORTELLINGENE handler om en rogalending. Det er historien om Sofia Ur, oldemor til den tidligere NRK-journalisten Audgunn Oltedal. Hun skriver i boka at det i hennes mors familie bare var én bestemor, og det var bestemor Sofia, født 1869, død 1948.

I "Formødrenes stemmer. Kvinneliv rundt stemmeretten" har ti forfattere skrevet om sine beste- og oldemødres liv for hundre år siden.

Fortellingene går om denne kvinnen, som både var slagferdig og kvass i replikken når det trengtes. Hun tok en stor sjanse. Det var tidlig i 1890-årene, Sofia Ur var hjemme på gården Ur i Årdal i Ryfylke. Hun skulle tilbake til skredderverkstedet i Stavanger. Sofia hadde da to friere, men hvem skulle hun velge? Historien om den metode hun brukte for å bestemme ektefelle, skulle leve evig i slekta. Hun sa: "Eg tek den fyrste som kjem." Den første som kom, var Johan Ims. Sofia ble gårdkone på Ims, og de fikk seks lykkelige år. Da døde brått Johan. Bestemor Sofia giftet seg med den andre, han som ikke kom først. Et dårlig valg, skulle det vise seg, for hun fikk et hardt liv.Deretter vikler Audgunn Oltedal, selv født i Høle i Rogaland, ut skjebnen til sin oldemor, om livet på Ims, om hardt arbeid på gården, om det skjebnesvangre valget om å inngå ekteskap med frier nummer to. Han viste seg å være litt for glad i kvinner – han gikk til og med til det skritt å sette inn en annonse i Stavanger Aftenblad (3.9.1906) for å stoppe et rykte:

"Da det rykte er utbredt om mig, at jeg skulde have et uegte barn, udlover jeg herved kr 1000 [...] til den som kan bevise…"

Han utlovet også 10 kroner per stykk til dem som kan fortelle hvem som hadde satt ut ryktet. Og han satte gården på spill, bestemor Sofia måtte skrivet under på avtaler han inngikk – de var felles ansvarlig for at gården ble innlevert på tvangsauksjon. Men det som reddet gården, var at yngste datter giftet seg med Luther Ims på andre siden av elva, han hadde tjent penger på brislingfiske.

SOFIA TOK UT SKILSMISSE da hun var over 50 år. Hun hadde mye krefter og var sosialt engasjert. Sofia engasjerte seg i kampen mot tuberkulosen. Det ble arrangert utlodding for å samle inn penger til utstyr til de som var syke, så de kunne reise til sanatorium. En fascinerende del av portrettet om Sofia er religionskampen som følge av de store vekkelsene som også gikk over Høgsfjord-bygdene før og etter 1900. Ja, det ble en livssynskonflikt inn på tunet på Ims. Lekmannsrørslas ideal og kristendomssyn preget hjemme til Sofias yngste datter og ektefelle. Men eldstedatteren og mannen var aktive i ungdomslagsmiljøet i Høle. Sofia følte seg hjemme i den kristendoms— og kulturforståelsen som ungdomslaget sto for. Så hun gikk over tunet til yngste datter og ba om tomt på gården til ungdomshus. Svaret var nei. For yngstedatter og svigersønn var ungdomshus symbol på alt de var imot. Senere kom det likevel ungdomshus på Ims.

Jeg ble slått av det harde arbeidet. Arbeidsdagen tok aldri slutt, den startet tidlig, den sluttet sent – eller sluttet den noen gang?

Audgunn Oltedal kaller portrettet av sin oldemor Sofia Ims for "Stri samfunnsbyggar". Ikke fordi hun arbeidet på det store nivå, men fordi hun deltok på grasrotnivå i to store prosjekter i sin samtid – kampen mot tuberkulosen, og hun sloss for de frilynte idealene. Oltedals bidrag er både kvinnehistorie og rogalandshistorie.

NÅR MAN BLAR seg gjennom ti kvinneliv fram mot 1913 og i årene etter, om småkårskona, om misjonæren, om småskolelærerinnen, om husstellærerinnen, om jordmora, om byfruen, om koldjomfruen – er det noe felles? Jeg ble slått av det harde arbeidet. Arbeidsdagen tok aldri slutt, den startet tidlig, den sluttet sent – eller sluttet den noen gang? Kvinnene som er omtalt i denne boka, fikk alle barn, mange store barneflokker. Samtidig søkte disse kvinnene ulik tjeneste og utdanning. De arbeidet dobbelt, de arbeidet trippel. Det var omsorg nedover, det var omsorg oppover – gamle foreldre, syke slektninger var gjerne kvinners, døtres, svigerdøtres ansvar.

DETTE ÅRET, 2013, vil vi høre det igjen og igjen: Er vi der nå? Fra et likestillingsperspektiv har mye skjedd på hundre år. Skjeie-utvalget som har undersøkt norsk likestillingspolitikk er mer skeptisk. Spør vi fra et arbeidslivsperspektiv, blir bilder mer sammensatt. Dette får vi rikelig anledning til å diskutere dette jubileumsåret.

Jeg tenker sant å si at vi har mangt å takke våre formødre for. De hadde sine drømmer, satte sine mål. Noe lyktes, annet mislyktes. Hva sa så Sofia Ur til sine barn og barnebarn, hun som hadde tatt sine ikke så vellykkede valg. Kanskje var hun litt bitter da hun kom med råd: "Gift dykk aldri, jenter!" Barnebarnet Audgunn Oltedal kommenterer: "Men det øyra høyrde ingen på."

Publisert: