Nådeløs nordmann

Nordmenn torturerte nordmenn under okkupasjonen fra 1940–45. Denne vonde sannheten forsvarer likevel ikke ufølsomheten og det dårlige kildearbeidet i et nytt, stort verk om de som svek.

Publisert:

Forfatter Eirik Veum burde ha hatt en helt annen kritisk holdning til kildene og tatt et annet perspektiv enn rettsoppgjørets harme og hevntrang, mener Sven Egil Omdal. Foto: Kagge Forlag

Sven Egil Omdal
Journalist

Sven Egil Omdal.

EIRIK VEUM, som tidligere har gitt ut en bok om de norske frontkjemperne, har åpenbart bestemt seg for å fjerne det han ser som et glemselens slør over de ubehagelige sidene av norsk okkupasjonshistorie. Nå skal alt fram. På 1080 sider (!) gjengir han, ned i hver blodige og smertefulle detalj, torturen og drapene som det norske Statspolitiet, Stapo, utførte – vanligvis i tett samarbeid med tyske Gestapo.

Eirik Veums nidkjærhet er uten grenser.

De fleste beretningene er kjent fra før. For Stavangers del ble torturen i Stapos lokaler i Eiganesveien 17 detaljert beskrevet i trebindsverket om Stavanger under okkupasjonen, som kom ut allerede på 1960-tallet. Vi vet hva Holger Tou jr., Leonard Wickstrøm og andre Stapofolk gjorde i avhørslokalene og cellene i Solvang aldershjem.

DET NYE OG OPPSIKTVEKKENDE i Veums bok, er at han navngir samtlige ansatte i Statspolitiet under okkupasjonen, også de som ikke tidligere er identifisert, også de som ikke var torturister, også de som i rettsoppgjøret bare fikk en bot på 500 kroner eller et forelegg, også de som bygget seg et nytt og samfunnsgavnlig liv etter krigen, også de som ennå er i live. Om en den gang 17 år gammel kontorbetjent fra Stavanger, som ikke ble anklaget for så mye som en ørefik, står det at "det er uklart om hun fikk dom under rettsoppgjøret". Men i boken skal hun, med navn og fødselsdato.

Veum vet at det han gjør er kontroversielt. Derfor åpner han boken med et forsvar for at det er dette vi trenger, 70 år senere: "Enkelte vil anklage meg for å påføre familiene lidelse og belastninger de gjerne skulle vært foruten. [...] Nå vil de kanskje oppleve at en de er glad i blir beskrevet som en torturist, angiver eller drapsmann overfor offentligheten."

Selv med denne innsikten i konsekvensene, leverer han et tynt og selvrettferdig forsvar: "Skal det være slik at man kan kreve hemmelighold om alvorlige forbrytelser fordi det kan være ubehagelig og belastende for enkeltpersoner at forholdet blir kjent for allmennheten? Det er viktig å påpeke at det å skrive bøker som knytter norske statsborgere til svært grove forbrytelser, må være så detaljert som mulig."

... som om pinslene på Victoria Terrasse er et ubeskrevet blad i norsk historie.

Han vil vise at ondskapen også kan være norsk, skriver han. Som om vi ikke har fått dokumentert Rinnan-bandens herjinger, som om Arkivet i Kristiansand ikke har fortalt sørlendingene om hvordan nordmenn skambanket nordmenn i disse lokalene, som om pinslene på Victoria Terrasse er et ubeskrevet blad i norsk historie.

VEUM HAR KALT SITT ARBEID for «Nådeløse nordmenn». Men mange av dem han navngir, var ikke torturister eller krigsforbrytere. De var kanskje landssvikere etter den brede definisjonen som ble brukt i rettsoppgjøret, men de var ikke nådeløse. Her er de listet opp og avbildet sammen med torturister som ble henrettet for sine forbrytelser. Selv ansatte i ordenspolitiet som i enkelte aksjoner bistod Stapo, blir navngitt. Eirik Veums nidkjærhet er uten grenser.

DET VIL SI, DEN STOPPER når han kommer til kildekritikken. Der gjør han det svært enkelt for seg selv. Han skriver på side 12 at han «har valgt som premiss at det norske landssvikoppgjøret var et rettferdig rettsoppgjør, og at vurderingene som ble gjort den gang må gjelde fortsatt». Med denne historiefaglig syltynne begrunnelsen bruker han mesteparten av boken på mer eller mindre direkte avskrift av rettsreferatene, både de offisielle som ble gjengitt i Riksadvokatens Meddelelsesblad og Norsk Rettstidende, og avisenes ofte svært tendensiøse og følelsesladde beskrivelser av rettsforhandlingene. Både retten og pressen var i 1945 preget av hevnlyst, viljen til å se de tiltalte som sammensatte mennesker, var minimal.

Faktiske feil i referatene er også med hos Veum.

Andre som har brukt disse kildene, og det har mange historikere gjort, vet at de er delvis upålitelige, mangelfulle og ensidige. Om Veum bare hadde utvidet kildetilfanget med benådningsansøkningene for de dødsdømte, ville han sett at det fantes opplysninger som ikke kom fram i retten, og som i de fleste tilfeller endret bildet av den dømte som utelukkende en nådeløs torturist.

I KAPITLET OM STAVANGER skriver han mye om Hans Jacob Skaar Pedersen, som ledet Statspolitiets avdeling her i krigens siste fase. Skaar Pedersen deltok ikke selv i mishandlingen av fanger før i april 1945, fire uker før det hele var over. Han gjorde det først da Gestapo-sjefen Friedrich Wilkens ble drept under aksjonen mot Magne Bakka og Ernst Askildsen ved Lutsivatnet, og hans forsvar var at Wilkens hadde satt opp en likvidasjonsliste over 11 av byens fremste menn, som skulle henrettes på Torget hvis noe slikt skjedde. Pedersens hovedforsvar, at han slo for å hindre omfattende represalier mot nordmenn, ble ikke tatt med i rettsreferatet og er derfor fraværende også i Veums framstilling. Det samme er opplysninger som kom fram etter rettssaken, som korrigerer flere av påstandene som Veum ukritisk gjengir, nesten 70 år senere. Faktiske feil i referatene er også med hos Veum.

I TAKKELISTEN BAKERST I BOKEN skriver Veum at han har fått hjelp av historikere som «har ønsket å være anonyme». Det er en høyst uvanlig, men like fullt forståelig holdning hos disse historikerne, men ser virkelig ikke Veum ironien i at hans krav om total åpenhet stopper akkurat her?

Denne boken er den første av tre bind, de to neste skal avsløre alle nordmenn som var med i SS-vaktbataljon Norge, og de som gikk i tjeneste for Gestapo. Det skal skje med navns nevnelse, enten de var «direkte eller indirekte» involvert i overgrep. Et slikt radikalt grep burde vært fulgt av en helt annen kritisk holdning til kildene, og vært preget av et annet perspektiv enn rettsoppgjørets forståelige harme og hevntrang. Uten slike modifikasjoner fremstår Eirik Veum selv som en ganske nådeløs nordmann.

Publisert: