To dommer – én trist lærdom

Ordføreren i Vågå er ikke alene om å bli avkledd i en norsk rettssal. Skal vi, midt i medieflommen fra Hamar, snakke litt om de to ferske, knusende dommene mot norsk journalistikk?

Publisert: Publisert:

Erik Schjenken i Borgarting lagmannsrett, hvor han på ny fikk medhold i søksmålet mot Dagbladet. Bak ham Dagbladet-redaktør John Olav Egeland. Foto: Heiko Junge, Scanpix

562532.jpg

TIRSDAG BLE DAGBLADET dømt i Borgarting lagmannsrett for å ha ærekrenket ambulansesjåfør Erik Schjenken. For en måned siden ble Avisa Nordland dømt i Salten tingrett for å ha ærekrenket kirurg Ratislav Kunda. De to dommene er så like at de trygt kan leses som uttrykk for dagens rettstilstand. Artiklene som ble dømt er dessverre også så like at de kan leses som uttrykk for en tilstand norsk presse ikke kan leve med. Ofrene for journalistikken klarte det bare så vidt.«Det verste er når man sitter med hagla i munnen, og lurer på hvorfor man ikke trekker av», sa Erik Schjenken i den prisbelønte NRK-serien «Overeksponert», der han fortalte om månedene som offisiell norsk rasist.

Begge dommene inneholder grundige belæringer i nødvendigheten av at alvorlige beskyldninger bygger på korrekte fakta.

«Jeg var ikke i stand til å operere. Jeg var suicidal og måtte oppsøke hjelp. Min kone forsøkte å ta livet sitt», fortalte Ratislav Kunda retten i januar. I løpet av åtte døgn hadde norske medier mer enn 1000 oppslag om ham og den andre legen i Bodø som visstnok opererte friske folk for kreft og fjernet livsviktige organer uten grunn.

SCHJENKEN BLE BESKYLDT for å ha kjørt fra den bevisstløse Ali Farah, etter først ikke å ha undersøkt ham. Kunda og kollegaen ble avbildet og navngitt i store oppslag som to leger som ikke tok seg tid til å vente på kreftprøvene, men opererte friske. I begge tilfellene var påstandene uriktige. Farah ble undersøkt og vurdert etter den skala som brukes ved hodeskader, og han sto oppreist da ambulansen dro. Kunda hadde – ifølge Helsetilsynet – gitt alle pasientene som Avisa Nordland omtalte, medisinsk forsvarlig behandling. Ved klar mistanke om kreft i bukspyttkjertelen er det vanlig å operere raskt, fordi det ofte er for sent når endelige prøver foreligger. I ett tilfelle, som ikke var offentlig kjent, burde han henvist pasienten til sykehuset i Tromsø. Det fikk han kritikk for.

I BEGGE TILFELLER aksepterte medlemmer av regjeringen medienes påstander. Helseminister Sylvia Brustad sa til Dagbladet at det var «totalt uakseptabelt» at Farah ikke fikk hjelp. Helseminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen sa til Avisa Nordland at man måtte vurdere å frata de to legene autorisasjonen. Begge bygget uttalelsene på informasjon mediene ga dem.

Borgarting lagmannsrett skriver at Dagbladet ikke syntes «å være mottakelig for informasjon som kunne tilsi at det var en annen og mer nyansert side av saken». Salten tingrett skriver at Avisa Nordland «tidlig valgte vinklingen i saken [...] uten at man foretok de undersøkelser som må forventes ved slike alvorlige beskyldninger».

BEGGE SAKENE BERØRER en av pressens viktigste oppgaver; å beskytte enkeltmennesker mot overgrep. Det finnes mye rasisme i det norske samfunnet, det gjøres grove feil på norske sykehus. Hvilken verdi har ytringsfriheten om den ikke skal være romslig i slike tilfeller?

Det hjelper ikke om den enkelte lille bisetning eller bildetekst er korrekt, hvis helhetsinntrykket etterlater et bestemt inntrykk.

Dette var avisenes forsvar: De kjempet den gode strid, og da må det være slingringsmonn for unøyaktigheter og spissete formuleringer. Dernest var det ikke noe konkret feil i sakene. Dagbladet skrev aldri at Schjenken var rasist. Avisa Nordland skrev aldri direkte at Kunda gjorde noe straffbart. Det må være lov å gjengi andres meninger og påstander, selv de uriktige. Og dessuten må retten skille skarpt mellom reportasjen og kommentaren.

BEGGE DOMSTOLENE tok utfordringen. De gikk inn i både Høyesteretts og Den europeiske menneskerettighetsdomstolens avveining mellom ytringsfriheten og individets rett til ikke å få sitt omdømme ødelagt. Dommerne aksepterer at journalistikk ikke er matematikk og at feil kan skje, men de formalistiske argumentene blir blankt avvist. Det hjelper ikke om den enkelte lille bisetning eller bildetekst er korrekt, hvis helhetsinntrykket, titlene, vinklingen, typografien og mengden artikler, etterlater et bestemt inntrykk. Begge domstolene slår fast at det ikke er redaksjonens intensjoner, men oppfatningen til «den vanlige leser» som er avgjørende. Og den vanlige leser kunne ikke få annet inntrykk enn at Schjenken er en ambulansesjåfør som bryter yrkets grunnregler av rasistiske årsaker, og at Kunda er en kirurg som gjør grove feil og ødelegger livet til pasienter.

Dommerne skiller mellom verdivurderinger og fakta – men begge dommene inneholder grundige belæringer i nødvendigheten av at alvorlige beskyldninger bygger på korrekte fakta. Alle har rett til sine egne meninger, men den som ytrer seg offentlig, har ikke rett til å lage sine egne fakta. Lagmannsretten sier til Dagbladet at «dersom en verdivurdering inneholder klare element av mer faktisk karakter, vil det øke kravet til bevismessig belegg». Tingretten sier til Avisa Nordland at utsagn som kan forstås som en påstand om straffbare forhold «vil i utgangspunktet anses som et faktautsagn som krever bevis».

AVISA NORDLAND HAR anket sin sak. Det er naturlig, selv om tingrettsdommen er velbegrunnet. Dagbladet har, når dette skrives, ennå ikke bestemt seg. Schjenken har forlatt yrket. Han er gitt den for pressen så ubehagelige diagnosen MOS, medieoffersyndrom, en variant av posttraumatisk stresslidelse. Kunda har flyktet landet med sin familie. Han opererer igjen, men merker at påstandene fra Bodø forfølger ham.

I Kunda-saken har journalisten selv skrevet (i metoderapporten til Skup-prisen) at historien var «så utrolig at den knapt kan være sann». Det var den da heller ikke, og det burde hun funnet ut i god tid før journalistikken gjorde legen og hans kone suicidale.

Følg på twitter.com/svelle

Fem siste Fripenn-kommentarer fra Omdal:

Publisert: