Framtida går på skinner

Det kreves betydelig bedre regionalt lederskap om Stavanger-regionen skal mestre den kommende befolkningsveksten. Stikkordene er boligbygging og kollektivtransport.

Publisert:

Ordførerne Ole Ueland (Sola), Christine Sagen Helgø (Stavanger) og Stanley Wirak (Sandnes) går inn for bybane, men nå kreves det mer enn innstilling. "Styrings- og koordineringsbehovet er enormt", skriver forskningsleder Martin Gjelsvik. Foto: Pål Christensen

Martin Gjelsvik
Forskningsleder, IRIS; professor i innovasjonsforskning

doc62hc6wep9qq6rthv4ye.jpg

TORSDAG 25. OKTOBER presenterte Iris (International Research Institute of Stavanger) Scenarier 2029 for Stavanger-regionen. Scenariene baserer seg på omfattende studier og intervjuer med mange regionale nøkkelpersoner fra skole, næringsliv, forskning og offentlig sektor. Det er seks år siden vi la fram Scenarier  2020 , og vi trekker også på lærdommene fra den gang.

To lærdommer er sentrale:

For det første undervurderte vi den sterke befolkningsveksten . Den har blitt langt sterkere enn vi – og de fleste andre – så for oss den gang. Det har resultert i stor mangel på boliger og bilkøer. De siste årene er det bygd 2000 boliger i året, mens befolkningsveksten har gitt et behov på godt over 3000. Det har gitt et stadig større akkumulert underskudd, som i sin tur har resultert i formidable prishopp.

Disse observasjonene gir politikerne liten troverdighet i spørsmål knyttet til kollektivtransport.

For det andre undervurderte vi betydningen av regionalt lederskap . Den gang lanserte vi et positivt scenario, «Energi», og vi antok at når politikerne så hvilket potensial regionen hadde, så ville de aktivt sørge for å få det realisert. Det var en naiv tanke. Spesielt ser vi mangelen på regionalt lederskap i utviklingen av en tidsmessig infrastruktur. Vedtaket om Ryfast ble flere år forsinket. For regionen sett under ett vil denne forbindelsen gi tilgang til boligområder som i liten grad kommer i konflikt med jordvernet. Behovet for kollektivløsninger på Nord-Jæren har blitt akutt. Det politiske spillet og mangelfulle utredninger har satt oss flere år tilbake. Fortsatt er det uklart om det blir en bussløsning eller bybane.

DISSE OBSERVASJONENE gir politikerne liten troverdighet i spørsmål knyttet til kollektivtransport. Sammenlignet med Bergen har vi sakket akterut. Der øker andelen som reiser kollektivt, her står den i stampe.

Bybane er mer en god regionutvikling, mener Martin Gjelsvik – og framhever Bergen som et godt forbilde. Foto: Lars Idar Waage

I våre scenarier for 2029 konkluderer vil klart til fordel for bybane. Begrunnelsen er tredelt:

  • For det første viser vi til erfaringene fra Bergen. Den bergenske bybanen er ikke bare en suksess, den er langt mer vellykket enn noen hadde trodd da første skinne ble lagt. Antall reisende er flere enn prognosene tilsa. Bybanen virker som en magnet for boligkjøpere, bolig— og næringslivsutviklere. Også denne effekten er større og har kommet raskere enn selv optimistene hadde regnet med. Bybane er effektiv byutvikling. Andre byggetrinn mot Flesland er i gang, og nå går diskusjonen om hvor traseen nord til Åsane skal gå. Bergen er kort og godt i rett spor.
  • Vårt andre argument tar utgangspunkt i politikernes manglende troverdighet. Hvor reell og langsiktig er deres tro på kollektive løsninger? Vår region har tradisjonelt hatt liten sans for kollektivtransport. Hvordan kan vi tro at det er annerledes nå? Det er bare en bybane som kan gi oss tillit til at det politiske miljø forplikter seg langsiktig til helt nødvendige kollektive løsninger. Selv et kompromiss med en busstrase hvor det siden kan legges skinner er lite forpliktende. En busstrase kan like gjerne bli gjort om til vei om et bilfrelst politisk flertall kommer til makten ved neste valg. En beslutning om bybane kan ikke omgjøres av skiftende politiske vinder. Bybanen gir forutsigbarhet for bolig- og næringsutviklere. Jåttåvågen er i dag vår viktigste og beste byutviklingsprosjekt. Det hadde ikke vært mulig uten dobbeltsporet.
  • Bybanen har for det tredje et stort potensial for å knytte noen av våre viktigste institusjoner effektivt sammen. I 2029 ser vi for oss at Stavanger Universitetssjukehus er flyttet til Ullandhaug. Bybanen binder sammen Stavanger sentrum, universitetet, sykehuset, Forusområdet og Sola flyplass. Ved UiS tenker de seg en fordobling av antallet studenter de neste 25 årene, og Forus Næringspark ser for seg en fordobling av antall arbeidsplasser, dvs. til 70.000. OGSÅ NÅR DET GJELDER BOLIGBYGGING står det regionale lederskapet foran formidable oppgaver. Dersom den sterke befolkningsveksten fortsetter fram mot 2029, vil vi ha behov for å finne boliger til et antall tilsvarende dagens Stavanger. Det gir et årlig boligbehov på 3800 i regionen. De siste årene har vi bygget 2000, og i løpet av de siste ti årene har vi på det meste maktet 3000. Med en fortsatt treg boligbygging vil prisene løpe løpsk, og vi vil få et betydelig klasseskille. Det blir umulig å flytte hit, bedriftene får ikke tak i den nødvendige kompetansen – og flytter ut.
Kan denne dynamiske regionen velge en lav befolkningsvekst?

Sannsynligheten taler for en fortsatt treg utbygging. Det henger sammen med mange forhold: konflikter mellom eksisterende næringsområder og planlagte nye boligfelt, konflikter med landbruket og miljøhensyn, såkalte rekkefølgekrav og manglende planavklaringer. Styrings- og koordineringsbehovet er enormt

Gode regionale løsninger krever for det første samarbeid og koordinering mellom kommunene. Det er vanskelig nok. I tillegg skal det samhandles mellom ulike styringsnivå: kommune, fylke og stat; også det en krevende oppgave. For det tredje skal ulike sektorer samordnes: miljø, kultur, transport, jordvern etc.

EI GOD FRAMTID betinger innovasjon og nytenkning i bedriftene. Men med de nevnte, nødvendige tiltakene, ligger den viktigste innovasjonen i måten regionen er organisert på. Her kreves nytenkning. Noen tenker kanskje at vi kan vente og se hvor sterk befolkningsveksten faktisk blir. Da minner vi om at dagens boligbygging holder ikke en gang tritt med en moderat økning i befolkningen. Men kan denne dynamiske regionen velge en lav befolkningsvekst? Hva hvis det finnes nok et Sverdrupfelt i Nordsjøen? Skal vi ikke ha tilstrekkelig kapasitet til å ta imot? Hvilken framtid gir det?

Publisert: