Vis oss revolveren

Når den kinesiske gorillaen dunker seg på brystet, er det blitt god høyrepolitikk å sitte helt stille og forsøke å likne minst mulig på en banan. Hva har skjedd?

Publisert: Publisert:

Før Erna Solberg ble statsminister og Børge Brende utenriksminister talte de sterkt for Tibets sak. Nå har pipen fått en annen låt. Hvorfor, egentlig? Foto: Lise Åserud, Scanpix

Denne artikkelen er over fem år gammel

VI HAR IKKE HØRT SÅ MYE til Magnar Aasebø de siste dagene. Er det likevel ikke ham Børge Brende og Olemic Thommesen kjemper for? Aasebø er direktør i Vest-Norges Fiskesalslag. 8.oktober 2010 var han alvorlig bekymret. Da NRK ringte for å høre hva han mente om tildelingen av Nobels fredspris til Liu Xiaobo, sa Aasebø som sant var, at komiteen burde funnet en annen kandidat, «en som ikke skader norsk eksport». Nå var han «alvorlig bekymret for salget av torsk og hyse på det kinesiske marked».

Flagget følger flæsket, sier danskene om sin egen utenrikspolitikk. Men Høyre var jo ikke slik. De var idealister, som ikke firte fanene om eksporten av hyse var truet.

KJERNEN I DET LITT FORSINKETE påskemysteriet som har gått som føljetong i Aftenposten og andre medier siden Harald Stanghelle kalte Stortinget for et feighetens hus , er ikke hvorfor fisk er viktigere enn menneskerettigheter, men hva Kina har skremt Børge Brende, Erna Solberg og Olemic Thommesen med, siden de brått er blitt så skvetne.

Bortsett fra for laks fortsatte jo eksporten til Midtens rike ufortrødent selv etter at Thorbjørn Jagland overrakte medalje og diplom til en tom stol. Den norske handelen med Kina har økt siden 2010 og er nær doblet siden 2007. Noen journalister og tidligere ansatte ved statsministerens kontor får ikke visum, men hysen vår vil de ha. Laksen sender vi via Vietnam.

HØYRE VAR IKKE lettskremte. Den økende forståelsen i det kinesiske lederskapet for kapitalismens fordeler gjorde begrenset inntrykk i Høyres hus. For Solberg og Brende var det likegyldig om den kinesiske katten var svart eller hvit, så lenge den fanget dissidenter.

Nettopp fordi vi visste at Høyre måtte ta med i kalkylene at de kunne komme til å regjere, ble kritikken deres ekstra troverdig.

Til tross for at storkjøpmann Stein Erik Hagen og skipsreder Morits Skaugen, to av partiets rike onkler, begge mente at Kina selv burde fått Fredsprisen, var det nestleder Jan Tore Sanner som nominerte Liu Xiabo. Da utenriksminister Jonas Gahr Støre ikke var begeistret nok for tildelingen, satte Sanner ham på plass: «Det er viktig at Norge evner å stå opp for menneskerettigheter også når det er krevende. Man kan ikke bare være for menneskerettigheter når det ikke koster noe», sa han i oktober 2010.

ETT ÅR SENERE, etter at norske diplomater hadde pådratt seg frostskader fra møter med kinesiske embetsmenn, var Erna Solberg ikke det minste imponert. Hun sa hva den rød-grønne regjeringen ikke våget: «Menneskerettighetene har en lei tendens til å tape for næringsinteressene. Det ser vi tydelig når det gjelder nasjoners og firmaers forhold til menneskerettighetsbruddene i Kina.» I 2008 krevde Høyre at Stoltenbergs regjering skulle boikotte åpningen av de olympiske leker i protest mot Kinas undertrykkelse.

Bak Erna sto Børge Brende som en klippe, tidligere leder av Stortingets Tibet-komité, som han var. Allerede i 1998 hadde Brende trådt fram på plenen foran Stortinget og via ropert krevd at regjeringen tok Tibet-saken opp i FN.

BAK HENNE STO i tillegg Olemic Thommesen, også han leder av Stortingets Tibet-komité. I desember 2012, etter to års kinesisk utfrysing, skrev han i Vårt Land: «Ingen vil legge seg ut med pengemaskinen Kina – deres strategi mot det norske politiske miljøet etter utdelingen av Nobelprisen til Liu Xiaobo ser ut til å virke.»

Hva har skjedd siden den gang Solberg, Sanner, Brende og Thommesen var Tibets modigste venner og Kinas skarpeste kritikere?

Dette er, hvor utrolig det kan virke, den samme Olemic Thommesen som på Dagsrevyen sist tirsdag forsvarte avvisningen av Dalai Lama slik: «Det er ikke snakk om et knefall for kinesiske myndigheter overhodet. Dette er et spørsmål om å se: Hva er viktig for oss å få, dette er å tjene norske interesser.»

DET SKAL OGSÅ, hevdes det, være den samme Børge Brende som denne uken sa: «Vi må være forberedt på at om norske myndigheter tar imot Dalai Lama, vil det vanskeliggjøre mulighetene for å normalisere forholdet til Kina.»

Vi kan jo alle savne den gode, gamle tiden da Kina rettet seg etter alle Norges påpekninger av menneskerettighetsbrudd. Men hva har skjedd siden den gang Solberg, Sanner, Brende og Thommesen var Tibets modigste venner og Kinas skarpeste kritikere? Hva har skjedd siden i fjor vår?

HØYRE KOM TIL MAKTEN, sant nok. Men det visste de vel, den gang de ropte på boikott og protester i FN, at den dag kunne komme da de selv bestyrte utenriksdepartementet? Nettopp fordi vi visste at Høyre måtte ta med i kalkylene at de kunne komme til å regjere, ble kritikken deres ekstra troverdig.

Les også

Tibet får som fortjent

Olemic Thommesen former ikke utenrikspolitikken. Kikk over hodet hans der han danser riverdance rundt sine gamle idealer, så vil du fort få øye på de tynne trådene opp til statsministerens kontor. Antakelig har han oppriktig vondt når Erna rykker til og får ham til å fornekte seg selv og alt han har stått for. Like smertelig må det være for henne selv, og for Børge Brende, når de forråder Dalai Lama for tredje gang, og det før Harald Stanghelle har galt. DA BENT HØIE sviktet seg selv, visste vi grunnen. Han hadde solgt seg til Kristelig Folkeparti. Synet var ikke pent, og det hjalp lite om Høyre fant opp et nytt språk der rett var mulighet og svekkelse var styrke. Men hva var det Børge Brende fikk vite da han overtok stolen etter Espen Barth Eide, siden dette språkkurset nå er utvidet med et nytt trinn, hvor vi må krenke menneskerettighetene for å kunne forsvare dem?

Inntil vi får vite hva vi skal være redde for, laksen alene kan det jo ikke være, kan vel ingen beskrive Høyres nye Kina-politikk bedre enn Henrik Ibsen: Den gang en helteflokk, og nu en skare av trellers treller.

DET MÅTTE I SÅ FALL være Beatles: See how they run, like pigs from a gun.

Vis oss revolveren!

Følg på Twitter.com/svelle

Fem siste Fripenn-kommentarer fra Omdal:

Publisert:

Også for ni år siden var fredsprisvinner Dalai Lama på et av sine private besøk i Norge. Da møtte han daværende stortingspresident Jørgen Kosmo. På Stortinget. Og han kom inn døren på forsiden. Foto: Bjørn Sigurdsøn, Scanpix