Den vennlige fascisten

Publisert:

I dag kommer boken om Peder Nøstvold Jensen, alias Fjordman. Forfatter Simen Sætre beskriver ham som «en mild person med en hard kjerne. En idealist. En som vil godt, men som kanskje vil det for sterkt». Scanpix

Sven Egil Omdal
Journalist
  1. juli 2011 våknet Peder Nøstvold Jensen og var herostratisk berømt. Siden har han forsøkt å flykte fra ansvaret, landet og oppmerksomheten. Simen Sætre har fulgt etter.

sven egil omdal 562532.jpg

ETTER NOEN DAGERS hektisk jakt på Anders Behring Breiviks inspirator, sto han selv frem i VG. Fjordman, kontrajidahismens fremste norske ideolog, avviste alle påstander om at han på noen måte var ansvarlig for bomben og massakren, selv om 300 av de 1800 sidene i Breiviks manifest var hans tekst. Han var, som en av hans tilhengere skrev, forskrekket over implikasjonene av sine egne tanker.På bildene virket han ufarlig. I norsk sommerlandskap, kledd i hvit t-skjorte, med de rammeløse brillene og de tette krøllene kunne han vært en hvilken som helst programutvikler eller litteraturviter. Bildene utstråler fredelighet, det er som de spør: Kan det komme noe vondt fra Ålesund?

Dette var den samme mannen som to timer etter at bomben smalt, mens Behring massakrerte ungdommer, skrev at regjeringen Stoltenberg er den «mest dhimmiettergivende av alle vestlige regjeringer, i den grad det er menneskelig mulig». Utsagnet er språklig meningsløst, men ideologisk avslørende: De fikk som fortjent. En time senere, da terroristen satt med håndjern i hovedhuset på Utøya, men ingen ennå visste at han var blond og norsk, skrev Fjordman at folk i Oslo ser ut som «arabere, kurdere, pakistanere, somaliere (…) Alt og alle er greit så lenge de voldtar de innfødte og ødelegger landet, som de også gjør».

Simen Sætre har forsøkt å forstå hvem Peder Nøstvold Jensen, alias Fjordman, egentlig er. Boken er kommet i stand etter blant annet tre dager med intervjuer i Stuttgart.

SÅ RØMTE han landet. Antakelig uten å reflektere over hvor mye han akkurat da liknet de mange som hadde flyktet fra andre land, slike som han ikke vil slippe inn i Norge. Simen Sætre, journalist i Morgenbladet, ville ikke la ham forsvinne uten å ha forsøkt å forstå ham. Han etablerte kontakt på epost og klarte etter lang tid å arrangere et tre dager langt møte – på julemarkedet i Stuttgart. I boken «Fjordman» skriver han at han ville «studere Jensens vei», for å undersøke hvorfor stadig flere nordmenn blir «steilt islamkritiske, finne ut mer om kontrajihadismen og forstå hvorfor Eurabia-teorien vant støtte». INGENTING av dette lyktes. Likevel er det blitt en besnærende god bok. Sætre glemmer nemlig sitt forsett om å forstå de mange, og forsøker heller å gå tettest mulig innpå den ene – som ikke er typisk. Peder Nøstvold Jensen er velutdannet, har studert arabisk, arbeidet som FN-observatør i Hebron, er belest og bereist. Han er et moderne menneske. Etter å ha reflektert mye over forholdet mellom pseudonym og person, forsøker Sætre derfor gjentatte ganger å få Jensen til å si at Fjordmann er en persona, en rolle som han kan spille fordi den er anonym.

Sætre minner om at anonymitet kan føre til deindividuering og bidra til å dyrke frem radikale holdninger. Selv forsøker han å reindividuere Nøstvold Jensen og gjøre ham til et menneske vi kan respektere, mens han beholder Fjordman som en gestaltning vi fortsatt kan avsky. Forfatteren har nemlig fått respekt for sitt objekt. Han rammes av et litterært stockholmssyndrom, og frykter på ett punkt at han, i redsel for å støte Fjordman fra seg, «hadde begynt å lyde som en fan». Han ser likheter med sin egen bakgrunn og personlighet og drøfter fascinasjonen over at de to kunne ende så langt fra hverandre.

FORSØKET MISLYKKES. Peder Nøstvold Jensen vil slett ikke ha noen avstand til Fjordman. Han står ved alt han har skrevet. I bokens epilog skriver derfor Sætre at det er Jensen som alltid har valgt den mest ekstreme fløyen i fraksjonskampene i det islamfiendtlige miljøet. Det er Jensen som avviser flyktningekonvensjonen og asylinstituttet. Det er Jensen, ikke Fjordman, som vil avvikle religionsfriheten og menneskerettighetserklæringen, og som til slutt også åpner for å fjerne selve demokratiet.

Kanskje er han snill, kanskje er han belest og reflekterende. Men hans politikk er fascismen.

«For meg er han ufarlig», skriver Sætre. Peder Nøstvold Jensen er «en mild person med en hard kjerne. En idealist. En som vil godt, men som kanskje vil det for sterkt». Det er en konklusjon som blir motsagt gang på gang på de foregående 261 sidene. Det er som å høre den gamle leksen om torturisten som spiller Chopin og er glad i sin hund.

Fjordman, som er oversatt til en rekke språk og blir lest over hele verden, som blir regnet som en av de viktigste tenkerne i det Sætre selv kaller en ideologi med egne medier, konferanser og vokabular, har så sent som i 2010 krevd at islam og alle som praktiserer islam må fjernes «totalt og permanent fra alle vestlige nasjoner». Hva betyr det? Det er rundt 45 millioner muslimer i Europa. De vil neppe dra frivillig. Etter at tidenes største etniske rensing er foretatt, blodig som noe slikt må bli, må det innføres innreiseforbud, trosforbud og konverteringsforbud i et Europa som skal reserveres for den hvite rase.

Les også

Fjordman er avslørt

Enten er dette en hjernedød lek med dystopier, eller så mener Peder Nøstvold Fjordman Jensen det han skriver. Enten fordriver vi ham til fantastenes liksomverden, eller så tar vi ham på alvor. Hva tenkte han selv at vi burde gjøre – før 22. juli? SÆTRE SKRIVER at vi må felle en moralsk dom over Fjordman for å gjøre ham ansvarlig for Breiviks handlinger. Men to sider senere skriver han selv at Breivik fant alt det han trengte i Fjordmans mørkeste essays: En eksistensiell trussel, et dekadent og ødelagt samfunn som ikke kan repareres gjennom demokratiet, en forrædersk politisk elite, en åpning for at vold kunne være nødvendig, en følelse av at klokka var fem på tolv «og noen måtte gjøre noe, noen måtte stå fram».

ØYVIND STRØMMEN har karakterisert Peder Nøstvold Jensen som en fascist, både etter Roger Griffins fascismedefinisjon og i en nyfascistisk ramme. Gjennom Simen Sætres svært velskrevne portrett, gjennom samtalene mellom de to over glühwein og via epost, gjennom sitatene fra Fjordmans essays, bekreftes denne påstanden. Kanskje er han snill, kanskje er han belest og reflekterende. Men hans politikk er fascismen. Han er den enslige ideologiprodusenten som gjemte seg anonymt i en kjellerleilighet på Ekeberg, mens en annen einstøing forlot gutterommet på motsatt side av byen for å gjøre ideologi om til handling.

Les også

Fjordman avviser påstander i bok om ham

Publisert: