Fredsforkjemperen skal også minnes

KRONIKK: Skuespilleren Lars Andreas Larssen, som døde sist uke, blir minnet som kunstner og medmenneske. Men ingen nevner hans sterke engasjement for fredssaken.

Publisert: Publisert:

Lars Andreas Larssen var ansatt ved Rogaland Teater i årene 1959–62. I denne tiden, under den kalde krigen, markerte han seg også sterkt som fredsforkjemper, påpeker Håkon C. Pedersen. På dette bildet, tatt utenfor Stortinget i 2002, kjempet han for eget teaterhus i Nord-Norge. Foto: Ola A. Thorset, Scanpix

  • Håkon C. Pedersen
    Forfatter, Randaberg

DET ER MED DYPT VEMOD vi får meddelelsen om at Lars Andreas Larssen ikke lenger er blant oss. Han ble rammet av Alzheimer for syv år siden, en desto større tragedie for et verbalt multitalent som hans, i et spenn fra det tragiske drama til det florlette og bisarre. Intervjuet i NRKs aktueltsending 29. januar med hans eldste sønn – og forfatter – Vetle Lid Larsen, var rørende. Men også noe forbausende. Hvor ble det av ekteparet Sonja Lid og Lars Andreas Larssens historiske og landsomfattende innsats som aktive fredskjempere? Heller ikke i NTBs melding nevnes deres nasjonalt skjellsettende strid og kamp for fredssaken.

FREDSKONTORET ble fra oppstart i Stavanger i 1962 definert som et folkeakademi . I skyggen av en truende atomkrig, og således med utgangspunkt i et fundamentalt spørsmål om menneskehetens eksistens, var målet kritisk debatt om krig/fred-problematikken, og med søkelyset rettet mot alternative forsvarsmetoder. Dette akademiet kom til å bli et nærmest revolusjonært opprør mot den unisone politiske, sterkt pro-amerikanske ensretting, også i Stavanger-avisene – med hederlig unntak for Ap-organet Rogalands Avis. I Stavanger Aftenblads redaksjon satt sjefredaktøren Per Thomsen og hans politiske redaktør Sverre Maaland og hadde stor forståelse for amerikanernes krigføring i Vietnam. Men hele det politiske miljøet var preget av den forgiftede internasjonale politisk-ideologiske polarisering.

Lars Andreas Larssen var ansatt ved Rogaland Teater i årene 1959–62. I denne tiden, under den kalde krigen, markerte han seg også sterkt som fredsforkjemper, påpeker Håkon C. Pedersen. Foto: Thomas Bjørnflaten, Scanpix

Inn i dette underkommuniserende politiske vepsebolet kom så Fredskontret og skapte røre og oppstandelse. Et rikt utvalg av kritiske humanister og krigsmotstandere, fra forfattere og filosofer – og kontroversielt nok i seg selv, en opposisjonell nobelpristaker, Linus Pauling – til prinsipielle pasifister, ble engasjert som foredragsholdere, ofte for fullsatte benkerader. Folkeakademiet ble for alle oss opposisjonelle et politisk-kulturelt åndehull hvor vi endelig fritt kunne trekke pusten.

JEG SITTER HER med et gulnet avisutklipp, fra Stavanger Aftenblad datert 20. desember 1963, FNs menneskerettighetsdag, med overskriften «Til kamp mot rettsforfølgelse». Forfatteren er Sonja Lid Larsen. Hun introduserer her Amnesty for første gang her i distriktet, i en grundig detaljert og engasjert redegjørelse for hva denne bevegelsen dreide seg om. Artikkelen kom til å få stor betydning for etableringen av Amnesty her i Stavanger, ikke minst for min kone Anne-Sofie Nag, og meg selv.

Tannlege Marek Røsler tok initiativet til og startet opp den første såkalte tre-gruppe (nr. 21) i Stavanger. Dette fant sted i april 1966. Marek flyttet imidlertid tidlig fra Stavanger, og jeg ble da gruppens koordinator, med min kone som støttespiller og sekretær. Amnesty definerer, som vi vet, en samvittighetsfange som en person som er fengslet på grunn av sine meninger, sin tro eller samvittighetsbaserte overbevisning, vel å merke uten å ha begått eller oppmuntret til voldelige handlinger eller aksjoner.

DENNE VEKTEN PÅ IKKE-VOLD gjorde det naturlig at det oppsto nære forbindelser mellom Amnesty og forskjellige typer fredsbevegelser, som Fredskontoret. Min kone og jeg var allerede før etableringen av Amnesty-gruppen i Stavanger delvis aktive medlemmer av Fredskontoret, og vi fikk erfare den tidstypiske, mcccartyistiske kommunistfrykt.

Dette sterkt fornærmende og vilt usaklige angrepet på Sonja og Lars Andreas opprørte meg.

I høyreavisen Stavangeren for 3. februar 1964 ble det eksempelvis gjengitt et inserat i Morgenbladet for 24. januar om Fredskontoret, der det ironiseres giftig over kontorets virksomhet generelt, og spesielt over de idealistiske beveggrunner ekteparet Lid-Larssen skulle ha skiltet med overfor offentligheten. Det heter at kontoret har drevet «en intens propaganda blant Stavanger-befolkningen, og særlig skoleungdommen, mot atomvåpen, mot apartheidpolitikken, mot Norges alliansepolitikk, mot krigsleketøy for barn – hele tiden under masken av edle motiver»; det heter at kontoret angivelig er finansiert av en støttering, at ekteparet Lid-Larssen har engasjert forfattere, vitenskapsmenn og politikere for sin sak «med en innbitt fanatisme og ensidighet, blandet med emosjonelle utbrudd», – og sluttelig heter det at kontoret bør avkreves en endelig og klar beskjed om sin innstilling og funksjon.

Dette sterkt fornærmende og vilt usaklige angrepet på Sonja og Lars Andreas opprørte meg, og i et innlegg 6.2.64 i Stavangeren karakteriserer jeg dette oppgulpet fra Morgenbladet, for hva det var, konstruert med en infam insinuasjonsteknikk, mest kjent fra sin herostratisk mer berømte opphavsmann, Joseph Goebbels.

OGSÅ PAX FORLAG var – naturlig nok med sin pasifistisk orienterte forlegger Tor Bjerkmann (1939–1999) – ideologisk knyttet til Fredskontorets virksomhet. Forlaget var lenge i en økonomisk krise, og dessuten, som Fredskontoret, markant politisk og kulturelt opposisjonelt og kritisk orientert i sine bokutgivelser. Jeg kjenner ikke nærmere til hvilke konkrete forbindelser Lars Andreas hadde til Pax forlag, men flere av oss Fredskontoret-medlemmer fikk i alle fall i oppdrag å bistå forlaget så godt vi kunne. De mest aktive deltakerne i Fredskontoret, oppmuntret venner og bekjente til å kjøpe aksjer og bøker i det kriserammede forlaget. Jeg gikk personlig rundt på min arbeidsplass, Rosenberg Verft, der jeg var ingeniør, og propaganderte for og solgte – helt ulovlig – Pax-boken «Fakta om Vietnam».

Lars Andreas var preget av et dyptgripende, nesten rystende eksistensielt moralsk alvor og ansvar.

Lars Andreas spurte om jeg ikke også kunne prøve å få inn bokanmeldelser av Pax-utgivelser i de lokale avisene, naturligvis i den grad de hadde relevans for fredsarbeidet. Jeg valgte å forfatte en anmeldelse av George Orwells «Kamerat Napoelon» («Animal Farm»), som jeg sendte til Stavanger Aftenblad. Jeg fikk en høflig refusjon fra redaksjonen; de ville selv anmelde boken.

EKTEPARET SONJA OG LARS ANDREAS var preget av et dyptgripende, nesten rystende eksistensielt moralsk alvor og ansvar som gjorde et uutslettelig inntrykk på alle som kjente dem. Min kone og jeg fikk bare anledning til å bli kjent med Sonja Lid ved en enkelt anledning – ved en middag hjemme hos en av Fredskontorets støttemedlemmer. Men med Lars Andreas hadde vi hyppigere kontakt. Han stevet stev fra sine hjemtrakter hjemme hos oss for vår første (og eneste) sønn etter dåpen, og forærte ham en liten bjelle som dåpsgave. Nærere kan det ikke bli.

Publisert: