Benedikt XVI – et feilslått pontifikat

Torsdag kveld (28.2) er Benedikt XVIs regime over. Gjennom åtte år har han forsøkt å stille klokka tilbake innenfor en kirke hvor fornyelsesbehovet er enormt.

Publisert: Publisert:

Pave Benedikt på vei inn fra balkongen etter sin siste hilsen som pave i går. Foto: Gregorio Borgia

  • Ola Tjørhom
Denne artikkelen er over syv år gammel

NÅ BEDRIVER Vatikanets propagandamaskineri myteproduksjon om en sterkt omstridt pave. Pontifikatet hans kan ikke oppsummeres i en håndvending. Men noen trekk avtegner seg.

Ola Tjørhom, professor i teologi og katolikk.

FOR DET FØRSTE har Joseph Ratzingers grep om de praktiske sidene ved å styre en kirke i beste fall vært famlende. Benedikt har blitt omtalt som «deltidspave». Han ville helst skrive tradisjonelle teologiske bøker og maktet bare unntaksvis å takle et svimlende antall kirkelige kriser. I forhold til de mange seksuelle overgrepsskandalene, som fortsatt tikker og går, var han lenge avventende. Pavens påskebudskap til verden i overgrepsåret 2010 inneholdt ikke et eneste ord om disse tragediene. Men etter hvert tok han fatt i denne akutte problematikken på en mer konstruktiv måte.

I en fase hvor behovet for å bygge fellesskap har vært enormt, ble Ratzinger et splittelsens tegn.

VANSKENE HAR imidlertid vært åpenbare på de fleste andre felter. Medlemstapet i tradisjonelle katolske kjerneområder som det kontinentale Europa og Nord-Amerika er skyhøyt. Bare i Tyskland har ca. 2,5 millioner forlatt kirken siden 1990-tallet. Et enda større antall katolikker har inntatt en helt passiv posisjon. I USA tilsvarer denne gruppen landets nest største kirkesamfunn. Frafallet skyldes særlig at spenningene mellom det kirkelige lederskapet og store grupper troende stadig øker.

Den katolske kirke er ekstremt toppstyrt. Her glimrer demokratiske strukturer med sitt fravær. Paven er ikke bare «ufeilbarlig» kirkeleder, men også suveren monark i Vatikanstaten. Når det korker seg til på ledelsesplanet innenfor en slik struktur, får det omfattende følger. «Deltidspaven» Benedikt ble en flaskehals – eller en del av problemet og ikke av løsningen.

RATZINGER HAR DERNEST stått for et forskansende moralsyn. Den antimoderne retorikken hans minner om tidligere tiders bedehusforkynnelse. Benedikt har en mild framtoning, men jernhansken kommer til syne i det han sier. Uttrykk som «relativismens diktatur», «sekularismens snare» og «dødens kultur» var gjengangere. Dette gikk hånd i hånd med en antimodernitet hvor opplysningstidens idealer underkjennes.

Les også

Pavekirken er en viktig politisk maktfaktor

Pavens beiske retorikk framstilles gjerne som kulturkritikk. Slik kritikk trenger vi. Men her dreier det seg om en kirke som i tilknytning til de seksuelle overgrepssakene, bokstavelig talt, har blitt tatt med buksene nede. Og en spør seg uvegerlig: Med hvilken rett opptrer denne kirken med noe som minner mest om forakt for folks forsøk på å leve kompliserte liv på best mulig vis?Innenfor det katolske lederskapets etiske tenkning har kamp mot abort, prevensjon og samkjønnete ekteskap fått fortrenge andre store, moralske utfordringer. Den pavelige morallæren befinner seg dessuten hinsides virkeligheten og folks liv. Ikke engang ihuga konservative katolikker klarer å overholde prevensjonsforbudet og satse på beregning av fruktbarhetssykluser. Dette fungerer ikke som tjenlig livshjelp.

Ratzingers nostalgiske liturgireformer har skapt frustrasjon både blant leke katolikker og innenfor deler av presteskapet.

Vatikanpropagandaen har i det siste fokusert på Benedikts kapitalismekritikk. Slike innslag finnes, men de mister troverdighet når kirken heller ikke her er i stand til å feie for egen dør. Finansskandaler og tvilsomme investeringer går nærmest som en rød tråd gjennom Den katolske kirkes nyere historie. Selv om Ratzinger nok har forsøkt å rydde opp på dette feltet, er det så langt lite som tilsier at han har lykkes.

BENEDIKTS PONTIFIKAT skjemmes for det tredje av massiv teologisk slagside. Han har oppvist en nesten grenseløs tålmodighet overfor høyreavvikere. Blant pavens hjertesaker finner vi bestrebelser på å få det erketradisjonalistiske St. Pius X-broderskapet tilbake i folden. Stikk i strid med forgjengeren Paul VI, har han åpnet for at den såkalte tradisjonelle latinske messen kan feires på ny. Ratzingers nostalgiske liturgireformer har skapt frustrasjon både blant leke katolikker og innenfor deler av presteskapet.

Les også

- Ny pave må ha «stort hjerte og fast hånd»

Samtidig har Benedikt slått kontant ned på selv små tilløp til radikalitet. Flere prosesser som formelig oser av mistillit, ble satt i gang mot amerikanske nonner. Forholdsvis moderate teologer som Elizabeth Johnson og Margaret Farley, begge ordenssøstre, fikk passet påskrevet. Forbudet mot overhodet å diskutere ordinasjon av kvinner ble opprettholdt. Og de livsviktige fornyelsesimpulsene fra Det andre Vatikankonsil (1962–65), den mest løfterike katolske begivenheten i nyere tid, ble marginalisert og omtolket til det ugjenkjennelige.En av pavens hovedoppgaver er å være et enhetsbånd, ikke minst ved å sikre rom for kirkelig mangfold. På grunn av teologisk enøydhet har Benedikt feilet i møte med denne avgjørende utfordringen. Til tross for at det er et håpløst prosjekt, forsøkte han å uniformere en kirke med 1,2 milliarder medlemmer. I en fase hvor behovet for å bygge fellesskap har vært enormt, ble Ratzinger et splittelsens tegn.

JEG AVSTÅR FRA å spekulere om framtiden. Ingen vet hva som vil skje – tegnene er ikke de beste, men det er tillatt å håpe på en ny kirkelig vår. Det viktigste er at vi på katolsk hold tar lærdom av de problemene som har preget det pontifikatet som nå er slutt. Kirken må innse at en ikke kan befinne seg på vedvarende kollisjonskurs med den verden vi er sendt for å tjene. Hvis det nye, kirkelige lederskapet ikke skjønner dette, er faren stor for at Den katolske kirke vil ende som en sekt. Her handler det rett og slett om å gjenvinne visjonen om en åpen og sant menneskelig katolisitet.

Torsdag 27.2.2013 hilste pave Benedikt sine tilhengere på Petersplassen for siste gang som pave. Foto: AP/Scanpix

Publisert: