Ernas karneval

Under Erna Solberg har Høyre skiftet drakt. Partiet framstår stadig mer som en forretningsidé.

Publisert: Publisert:

Morten Strøksnes.

Morten Strøksnes

EN EKTE KONSERVATIV er skeptisk av legning. Vedkommende er opptatt av tradisjoner, og liker ikke raske endringer, aller minst revolusjoner. De tror mer på erfaringen enn forventningen.En markedsliberalist er i utgangspunktet en mye mer radikal figur. I bunnen av sitt verdensbilde har vedkommende en utopisk idé om perfekte markeder. Hun tror markedet har nærmest overnaturlige evner til å skape velstand og orden. Ekstreme liberalister er på mange måter like dogmatiske og metafysiske som kommunister.

Statsminister Solberg leder et parti som er konservativt i navnet. Men i praksis ligner det nå mer på en neoliberalistisk bevegelse.

Det pågår et ideologisk karneval i Høyre der det er vanskelig å vite hvem som skjuler seg bak de ulike forkledningene. For et stadig mer neoliberalistisk Høyre er folk nå private eller kunder, ikke borgere i et fellesskap. <b>TEGNING: </b>HILDE THOMSEN

ETTER AT KOMMUNISMEN tapte den kalde krigen, kjempet vinnerne fram det som ble kalt Washington-konsensusen. Vesten, med USA, Det Internasjonale pengefondet og Verdensbanken i spissen, gjorde privatisering, deregulering, konkurranseutsetting og skatteletter til den eneste rette lære. Russland var det første landet som måtte gjennom sjokkdoktrinen. Hele staten holdt på å gå i oppløsning, og havnet i klørne på et mafiøst kleptokrati. OGSÅ NORGE har endret seg kraftig ut fra Washington-konsensusens diktater. Konkurrerende språk og synsfelt er i nesten blitt utradert. At politikken har ført til finanskriser, og ikke fungerer slik den skal, noe Hellas og Spania er gode eksempler på, begynner selv de som innførte den å innse – ifølge rapportene fra Davos-møtet sist uke. Men utopiske ideer lar seg ikke uten videre justere. Om de ikke fungerer, er det fordi de man ikke har vært radikale nok, sier de troende.

STATSMINISTER SOLBERG har heldigvis et annet gemytt enn Margaret Thatcher. Men da Jern-ladyen døde våren 2013, skrev Solberg et minneord. Der fremstilte hun Thatcher nærmest som et fyrtårn for menneskeheten: moralsk urokkelig, en sann feminist og redningskvinnen for britisk økonomi.

Minneordet kan kaste et visst lys over det regjeringen driver med i dag. For finnes det ett tilfelle der regjeringen ikke har løpt kapitalens ærend og fremmet private eierinteresser? I sak etter sak ser man at det er agendaen, enten det handler om formueskatt, privatisering, konkurranseutsetting, endringer i arbeidsmiljøloven (som fikk hundretusener til å streike denne uken), og så videre. Hvis private særinteresser og samfunnets er sammenfallende i ett og alt, hadde det vært uproblematisk. Slik er det åpenbart ikke.

I forrige uke flyttet regjeringen iskanten på vegne av oljeindustrien, slik at den skal få anledning til å flytte seg enda fortere mot Nordpolen.

STEMNINGEN rundt regjeringen preges nå av mistenksomhet. Det begynner å gå opp for folk at den som oftest handler på vegne av noen andre. Det har for eksempel gitt seg utslag i en rekke spontane folkeaksjoner: Nei til gruveavfall i norske fjorder, Nei til salg av Norge, Kystaksjonen, Folkebevegelsen mot privatisering av Statskog, Nei til salg av Gardermobanen, Folkeaksjonen oljefritt Lofoten Vesterålen og Senja.

De snakker og handler som nyliberalister.

Sistnevnte har allerede eksistert i flere år. Men har noen norsk regjering skapt flere folkeaksjoner på kortere tid? Sammenlignet med de pengesterke lobbyistene, er folkeaksjonene dårlig koordinerte, ressurssvake og retter seg mot ulike løsrevne enkeltsaker.

ERNA SOLBERG og mange andre ledende høyrefolk, samt mange av våre konservative politikere, synes å være inne i en identitetskrise. De snakker og handler som nyliberalister. Samtidig er mange på den tradisjonelle venstresiden blitt konservative.

Det pågår kort sagt et ideologisk karneval der det er vanskelig å vite hvem som skjuler seg bak de ulike forkledningene. Og språket de benytter er alltid iført kamuflasjedrakt som er sydd sammen av PR-rådgivere.

Noen er mer frittalende enn andre, som Oslos ordfører Fabian Stang (H). I et intervju med Dagsavisen i fjor høst ble han spurt om det er noe Høyre ikke vil privatisere. Han svarte: «Vi er villige til å se på privatisering på nær sagt hvilket som helst område. Der har vi ingen sperrer.»

Høyre og NHOs kanskje viktigste strategiske mål er å la private overta flere statlige tjenester. Regjeringen har dette nedfelt i Sundvolden-erklæringen, altså regjeringens politiske plattform. Der står det at de vil innføre nøytral moms, som innebærer at også staten må betale moms. I dag er det nemlig slik at staten favoriserer egenproduksjon, ved ikke å betale merverdiavgift for egne aktiviteter. Å ikke være staten er altså en konkurranseulempe for de private!

Hvordan skal private utføre samme tjeneste, for en lavere pris, og i tillegg ha en kraftig profitt, uten at det går ut over de ansatte eller tilbudet til klientene?

Regjeringen skal få hjelp fra utlandet. De driver nå og forhandler om TISA-avtalen (Trade in Services Agreement). Formålet med avtalen er å lovfeste privatisering av offentlige tjenester, for å beskytte internasjonale selskaper mot politisk inngripen, og å gjøre deregulering, privatisering og konkurranseutsetting av statlige tjenester til noe tvungent – altså til noe fleksibelt, fritt, mangfoldig og moderne, i deres språkdrakt.

Hvordan skal private utføre samme tjeneste, for en lavere pris, og i tillegg ha en kraftig profitt, uten at det går ut over de ansatte eller tilbudet til klientene? Sitter offentlig ansatte hjelpepleiere og legger kabal hele dagen?

Go figure it out. Adecco-skandalen, og lignende saker, kan være til hjelp, om du blir stående fast.

MAN TRENGER IKKE være sosialist for å være kritisk til dette. Også konservative har tradisjonelt vært skeptiske til utopiske ideologier som neoliberalismen. Thatcher mente som kjent at det ikke finnes noe samfunn, bare individer og familier. Da er vi enten private eller kunder, og aldri borgere i et fellesskap. Tanken er ikke konservativ. Den er bare uhyggelig.

Tre siste lørdagskommentarer fra Morten Strøksnes:

Publisert: