Fem ting jeg har lært som kunnskapsformidler

«Fem ting jeg har lært som kunnskapsminister» var tittelen på en kronikk av kunnskaps­minister Torbjørn Røe Isaksen i Aftenposten. Den gjenbruker jeg nå.

Publisert: Publisert:

Da kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) skulle besøke UiS sist høst, ble han møtt av streikende lærere. Da fikk Lena Skår Størseth bare blikkontakt med ham, nå skriver hun og stiller ham et spørsmål. Foto: Pål Christensen

  • Lena Skår Størseth
    Lærer og smykkedesigner
iconDenne artikkelen er over fem år gammel

Lena Skår Størseth.

KUNNSKAPSMINISTER Torbjørn Røe Isaksen og jeg sett hverandre inn i øynene én gang. Jeg var den læreren som først tok ham i hånden og hilste velkommen til Stavanger under lærerstreiken i høst. Jeg ble litt forfjamset må jeg innrømme, for det var tilfeldig at bilen hans stoppet akkurat foran mine føtter, langs den elven av lærere som buktet seg nedover mot universitetet, der han skulle være med på semesteråpning. Det eneste jeg fikk sagt til deg var: «Velkommen! Lytt til lærerne!»Han måtte fort videre. Jeg håper han har tid til å lytte nå, for jeg har noe på hjertet, og det gjør meg urolig.

FOR MEG VAR LÆRERSTREIKEN i høst en kamp om verdier, og den er ikke avsluttet. En kamp mot et mekanisk og snevert menneskesyn som ikke skaper de kritiske, selvtenkende borgere som vi trenger for å møte de komplekse utfordringene verden står overfor. En kamp mot en pisapest som har lagt premissene for norsk skolepolitikk, og som dyrker konkurranse, og ikke samfunnsengasjement.

Roser og fargeblyanter har blitt et symbol på verdier som vi må kjempe for å verne om.

Tenk at jeg bor i et land der jeg er fri til å uttrykke meningene mine, og at vi har fredelige middel for å protestere mot makt. Det tenkte jeg ofte under streiken, og denne store og svimlende tanken kommer også til meg i det daglige. For når sant skal sies, befinner jeg meg ofte i situasjoner der jeg er uenig, og ikke klarer og heller ikke ønsker å møte uenighet med taushet. «Jeg tør fordi jeg skal», var tittelen på et leserinnlegg fra en dansk lærer nylig. Det handlet om det etiske ansvaret lærere har for å beskytte elevene sine. Hver dag øver jeg meg på å bli litt mindre konfliktsky. Fordi jeg skal.

FRITT Å KUNNE UTTRYKKE sin mening gjennom ord og bilder er ikke en verdi vi skal ta for gitt. Det har 22. juli vist oss. Det har 7. januar vist oss. Roser og fargeblyanter har blitt et symbol på verdier som vi må kjempe for å verne om.

Vi har alle et ansvar. Alexandre Dessingué, prodekan for forskning ved Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Stavanger, sier til Aftenbladet 19.1.2015: «Vi lever i et pluralistisk samfunn i dag, vi må godta at mange ikke har samme bakgrunn som oss selv. Desto viktigere er det at både utdanningsinstitusjoner og medier både bidrar til å forstå andres bakgrunn og til kritisk tenkning og debatt.»

Intervjuet med Dessingué:

Les også

- Vi må kunne le av religion

Et par måneder etter 22. juli ble faget elevrådsarbeid lagt ned av den rød-grønne regjeringen.

Min påstand er at skolen som utdanningsinstitusjon ikke tar dette ansvaret nok på alvor. Norske elever skårer foreløpig høyt på demokratiforståelse. På strukturplan blir lite gjort i skolen for å videreutvikle eller verne om denne grunnverdien, og mye mer enn det såkalte Pisa-sjokket burde vi frykte et demokratisjokk.

DET FINS ARGUMENTER for det som krever mye plass for refleksjon, og så finnes det noen svært konkrete argumenter som taler så klart for seg selv at de ikke trenger mer enn et par linjers utdyping. Her er et lite utvalg, der hvert argument hadde fortjent et innlegg alene:

1.Elevrådsfaget nedlagt:

Et par måneder etter 22. juli ble faget elevrådsarbeid lagt ned av den rød-grønne regjeringen. Et fag med blant andre disse kompetansemålene:

  • Drøfte og praktisere metoder for konflikthåndtering.
  • Diskutere begrepene toleranse og kompromiss.
  • Drøfte innholdet i begrepene samarbeid, medvirkning og demokrati.
  • Det danner seg et bilde hos meg: Jeg ser friske roseblad krølle seg og visne.

2.Samfunnsfaget under press:

«If you knew me, you would care», sto det på forsiden av boka jeg passerte i en bokhandel nylig. Illustrasjonen var en hijabkledt jente. Setningen oppsummerer det som burde være selve målet for et samfunn.

Kunst og håndverkfagets viktighet framheves ofte som et middel for å gjøre elever flinkere i matematikk.

Med tanke på den kraft som ligger i samfunnsfaget, undrer jeg meg over hvilke signaler som sendes ut ovenfra når det ikke lenger er obligatorisk i lærerutdanningen. Det voldsomme kravet til formell kompetanse vi ser i ferdighetsfagene synes altså ikke å være så viktig når det gjelder å formidle emner som ekstremisme, rasisme, miljøutfordringer, holocaust.

Skolene måles ikke i det – så who cares?

3.Kunstfaget under press:

«Estetikken er etikkens mor», uttalte den russiske forfatteren Joseph Brodsky i 1987. Når norske skoleelever i stor og økende grad møter ufaglærte lærere i kunst og håndverk, møter de kanskje heller ikke den profesjonsutøveren som bevisstgjør elevene i den viktige rollen kunst har som ytring og som etisk imperativ.

Kunstnere er i mange land en forfulgt yrkesgruppe nettopp på grunn av den kritiske og kanskje satiriske holdning de inntar.

Kunst og håndverkfagets viktighet framheves ofte som et middel for å gjøre elever flinkere i matematikk. Ingen ugrei bonus det, men faget har egenverdi. Og det er avgjørende for et samfunn at vi også bidrar til å utvikle dem som i framtiden skal bruke fargeblyanten på heltid som et fredelig våpen.

4.New Public Managment:

Våren 2014 dukket det opp en underlig powerpoint i mediene. Den var laget av Stavanger kommune, som presentasjon til rektorskolen, og den besto av setninger som:

  • Det foreligger en ulovfestet lojalitetsplikt i ansettelsesforholdet.
  • Grensedragning mot ytringsfrihet fra ansatte.
    Illustrasjonen var en logrende golden retriever, selve kronsymbolet for lydighet. Bildet er et uttrykk for noe mer enn et arbeidsuhell. Den er et uttrykk for en fryktkultur som næres av et ønske om å være best i det som blir målt, og der omdømme dermed blir viktigere enn refleksjon.

Les også:

Les også

Lærarens liv som hund

  • Mitt liv som hund
    At ytringsfriheten i norsk skole i dag er under press, kan eksemplifiseres på ulike måter.Her er én: Bare 10 prosent av norske skoleledere mener de i stor grad kan gå ut med sine synspunkter om utdanningspolitikken ( VG 5.11.2012 ).

5.Mindre til holdningsarbeid:

«Holocaustdagen.no blir ikke oppdatert», sto det øverst på nettsiden jeg nylig besøkte. Denne ressursen ble opprettet for skoler i arbeidet med den internasjonale Holocaustdagen 27. januar, men Utdanningsdirektoratet har skrenket inn på tilførsel av midler slik at det ikke lenger er mulig å drifte siden.

Det handler igjen og igjen utelukkende om lesing, skriving, regning.

Blås opp setningen «Holocaustdagen.no blir ikke oppdatert» og plasser den ved siden av de nynazistiske klistermerkene jeg passerer på min vei i nærmiljøet.

Har vi virkelig råd til å la være?

HØYRE ØNSKER SEG en kunnskapsskole. Det er vel knapt noen kontroversiell tanke. Spørsmålet er: Hvilken type kunnskap? For det slår meg at når Torbjørn Røe Isaksen snakker om at mange elever ikke lærer nok, så handler det igjen og igjen utelukkende om lesing, skriving, regning.

I kunnskapsministeren kronikk « Fem ting jeg har lært som kunnskapsminister » i Aftenposten påpeker han at mange elever har matematikkferdigheter på et kritisk lavt nivå. Men hva med for eksempel elever med et kritisk lavt kunnskapsnivå om Holocaust? Elever som har med seg hjemmefra en klokkertro på at Sions vises protokoller faktisk eksisterer?

VI LEVER I EN SKJØR VIRKELIGHET, og jeg benytter min verdifulle ytringsfrihet til å spørre kunnskapsministeren:

  • Hvordan kan man i en tid der Europa brenner, og polarisering og ekstremisme øker, fortsette å være fanebærer for en type kunnskap som kan tas ut i Pisa-poeng, og ikke i forståelse?
    Jeg spør på vegne av elevene våre, framtiden.
Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Frigir navnet på 16-åringen som omkom i ulykke i forbindelse med skoleprosjekt

  2. Ryfast slo fire rekorder: – Helt nydelig i Ryfylke

  3. Her rygger leddbussen ned på Diagonalen

  4. Bodil suste rundt på fester og fløy privatfly i studietiden, men kjente større lykke da sønnen så et fint tre i Røldal

  5. Mann til sykehus etter arbeidsulykke

  6. Ka då ittepå skilsmissen?