Risikotenkningen er fullstendig foreldet

Føres den rådende risikotenkning videre i vårt samfunn gambler vi høyt og vi bruker våre ressurser på en lite effektiv måte.

"Det kan ikke bli nok bredde og kraft i sikkerhetsarbeidet før et eget sikkerhetsdepartement er på plass," understreker Terje Aven. Bildet er fra fakkeltoget i Stavanger 25. juli i fjor.
  • Terje Aven
    Terje Aven
    Professor i risikoanalyse- og styring, UiS
Publisert: Publisert:
LL Terje_Aven farge.jpg
iconDenne artikkelen er over ni år gammel

Så har rapporten fra 22. juli kommisjonen endelig kommet. Jeg har studert den med utgangpunkt i hvordan den ser på de overordnede spørsmål knyttet til hvordan vi styrer og bør styre risiko i vårt samfunn. Vi er alle opptatt av selve hendelsen 22. juli og hvordan den ble håndtert, men med tanke på fremtiden, er det de overordnede risiko— og samfunnssikkerhetsmessige forhold som er av størst betydning.

Rapporten på dette området er skuffende lesning.

Rapporten på dette området er skuffende lesning. Kommisjonens tanker i forhold til overordnet risikotenkning og samfunnssikkerhet bygger på et tenkesett som ble introdusert på 70-tallet. Det er fullstendig ubrukelig for å møte de trusler og farer vi står overfor i dag. Poenget er at kunnskaps- og usikkerhetsdimensjonen gis altfor liten vekt. En tror risiko kan fanges opp gjennom produktet av sannsynlighet og konsekvens/tap (som i fagspråket omtales som forventet verdi), men en slik tro bygger på en misforståelse, og den er meget alvorlig. Beslutningstakerne (herunder politikerne) villedes, og feil beslutninger tas.

Ja, vi trenger å styrke evnen til risikoerkjennelse, som kommisjonen anbefaler, men ikke ut fra en slik forståelse av risiko.

Mange hendelser (farer/trusler) tones ned i risiko- og sårbarhetsanalysene (ROS-analysene) fordi de kommer ut med et lavt produkt av sannsynlighet og konsekvens, men det burde de ikke gjøre dersom kunnskapen er svak og usikkerhetene store. ROS-analysene som gjøres i dag, svikter på samme måte som kommisjonens rapport på dette området. Vi står overfor en systematisk feilkilde som truer samfunnssikkerheten ved at det redskap som brukes for å avdekke og beskrive risiko ikke evner å få frem på en god måte hva som er de største og viktigste truslene og farene. Hvorvidt en bredere og mer moderne tilnærming til risiko og usikkerhet hadde kunnet hindret 22. juli-hendelsene kan vi ikke vite, men en ting er sikkert: føres den rådende risikotenkning videre i vårt samfunn gambler vi høyt og vi bruker våre ressurser på en lite effektiv måte. Et stort antall internasjonale eksperter innen risikoanalyse har ropt et varsko i flere år, men lite har skjedd. Endringsviljen har vært påfallende svak. Forhåpentligvis er den større nå.

Føres den rådende risikotenkning videre i vårt samfunn, gambler vi høyt og vi bruker våre ressurser på en lite effektiv måte.

La oss dykke litt ned i sannsynlighetsverdenen. Tenk deg at det i en ROS-analyse er fremkommet en lav sannsynlighet for et terrorangrep det neste året som følge av en type trusler, f.eks. fra såkalte soloterrorister. Med den rådende tenkning hos myndighetene, og som også kommisjonen bygger på, blir den tilhørende risiko også relativt lav. Risikoen vurderes altså som lav, men den burde kanskje ha blitt vurdert som høy fordi kunnskapsgrunnlaget for sannsynligheten som ble satt er svakt.

Og usikkerhetene stopper ikke der. En kan jo mene at kunnskapsnivået er meget høyt, men vi vet jo alle at overraskelser skjer i forhold til vår kunnskap. Dette usikkerhetsaspektet er ikke lett å tallfeste, ikke desto mindre er det en viktig side ved risikoen. Den rådende tenkning svikter også her. Beslutningstakerne blir ikke informert på en god nok måte hvis ikke dette aspektet av risiko vies oppmerksomhet.

Kommisjonen omtaler usikkerhetsaspektet på side 70 i rapporten, når de skriver "Når det gjelder terrorangrep, er det knyttet stor usikkerhet til risikoen". Men problemet er ikke usikkerhet knyttet til forventningsverdien (som er måten Kommisjonen definerer risiko på), men at forventningsverdien ikke er en god måte å forstå og beskrive risiko. Språkbruken avspeiler at fundamentale begreper innen risikofaget ikke er forstått.

Kommisjonen viser til nasjonalt risikobilde (figur 5.2, side 69) som utformes av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB). Dette risikobildet bygger på samme foreldede tankegang – sannsynlighet og konsekvens (forventet konsekvens dersom hendelse faktisk inntreffer) og har et stort element av vilkårlighet i seg fordi kunnskaps- og usikkerhetsdimensjonen ikke avspeiles. Jeg vil advare sterkt mot å bruke denne form for risikobilder som underlag for beslutninger. De er misvisende.

Min dom er klar. Myndighetene har sovet i timen.

Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) bruker ikke å tallfeste sannsynlighet i deres trusselvurderinger. Betraktninger gjøres av mulige angripers intensjon og kapasitet, men også her mangler tenkningen en skikkelig forståelse av kunnskaps- og usikkerhetsdimensjons plass i risikovurderingene.

Når vi nå skal vurdere ansvar i forhold til det som har skjedd, må vi også tenke hva myndighetene har gjort for å utvikle et hensiktsmessig tenkesett i forhold til risiko og samfunnssikkerhet. Min dom er klar. Myndighetene har sovet i timen. Ut fra det jeg kan se er det bare noen få tilsyn som kan gis en ok karakter på dette området.

Vi kan ikke være forberedt på alle type hendelser, noen risikoer må vi akseptere. Det er det som er risikostyring. Noen hendelser kommer veldig overraskende. Og det er veldig lett å bli etterpåklok når noe har skjedd. Når vi står overfor tusener på tusener av mulige trusler er det ikke enkelt å prioritere. Men det må vi gjøre. Utfordringen er å gjøre det på en god måte. Det tragiske er at myndighetene ikke har gjort jobben sin og utviklet et hensiktsmessig rammeverk for arbeidet med risiko og samfunnssikkerhet.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Sprengningsuhell ved Auglendstunnelen – Motorveien er åpen igjen

  2. Fra i dag blir det ny nettleie. Slik kan du påvirke strømregningen

  3. I pausen på basketballkampen kom ideen. Nå kan mobiltelefonen bli hjertestarter

  4. Slik får de strandsonen til å fremstå privat. Her kan du gå og ikke gå i sommer.

  5. 19 kunstnere mister arbeidsplassene sine i Stavanger sentrum

  6. – Før var Randaberg et lite bondesamfunn, nå er vi en moderne og urban landsby