Truer Facebook demokratiet?

Uten en velfungerende kollektiv offentlighet og et varslende sivilsamfunn bryter det demokratiske maktkretsløpet sammen.

"Den arabiske våren hadde neppe slått ut i full blomst om den ikke hadde blitt overrislet med de sosiale medienes vanningssyste," skriver Jan Inge Reilstad. Bildet viser demonstranter utenfor statsministerens kontor i Tunisia i januar i år.
  • Jan Inge Reilstadstipendiat I Lesevitenskap Ved Uis
Publisert: Publisert:
icon
Denne artikkelen er over 11 år gammel

KRONIKK: Jürgen Habermas skrev for snart 50 år siden boka Borgerlig offentlighet, hvor han beskrev utviklingen av offentligheten fra de mange kaféhusene som poppet opp rundt omkring i Europa på 1600 — 1700-tallet, med de første avisene som merprodukt av det nye fellesskapet på disse sosiale tredjestedene mellom hjemmet og arbeidsplassen. Boka var innledningen til et kommunikasjonsfilosofisk forfatterskap uten sidestykke, hvor Habermas uttrykte pessimisme på vegne av utviklingen av de tradisjonelle massemedienes rolle i offentligheten utover 1900-tallet, samtidig som han skisserte konturene av idealet om det deliberative (diskuterende) demokratiet som det aller viktigste, hvor ”det var kraften i de bedre argumenter” som skulle gjelde.

De sosiale massemediene er først og fremst en revolusjon i hverdagslivet til folk flest.

Facebook og de sosiale massemediene er først og fremst en revolusjon i hverdagslivet til folk flest, ikke i staten, skolen eller næringslivet, men de endrer i noen grad på spillereglene der også. Det levende demokratiet foregår hver dag i ”det demokratiske maktkretsløpet”, antyder Habermas, ikke kun ved representative stemmesedler hvert fjerde år foran valgurnene, som partiene siden hestehandler med. Det er i det varslende sivilsamfunnet og den diskuterende offentligheten de sosiale mediene får størst demokratisk virkning, når dette er to av de fire nødvendige stasjonene i et demokratisk maktkretsløp. (Besluttende politikere og utøvende institusjoner er de to siste stasjonene.) Spørsmålet om Facebook truer demokratiet er altså høyst betimelig, for uten en velfungerende kollektiv offentlighet og et varslende sivilsamfunn bryter det demokratiske maktkretsløpet sammen.

Jürgen Habermas har selv uttrykt pessimisme på vegne av offentligheten i det 21. århundret, når han ser Internettets og de sosiale medienes hovedtendenser som fragmentering og privatisering av offentligheten. Har han rett?

Tragedien i Oslo og på Utøya ga snart fokus på Internettradikalisering, da det ble klart at Anders Behring Breivik hadde laget et 1500 siders privat manifest ved hjelp av den nye skrive- og tenkemåten klipp-og-lim, og at han var aktiv kopiskribent på flere Internettsamfunn hvis deltagere åpenbart ikke var i friksjon med en større kollektiv offentlighet og dermed heller ikke virkeligheten. Å leve i en ”informasjonssilo”, kaller forskere et slikt fenomen i dag.

Samtidig er den arabiske våren full av eksempler på det motsatte, på at de nye sosiale og brukerstyrte massemediene inngår i et usynlig kretsløp sammen med de tradisjonelle og redaktørstyrte massemediene verden over, og skaper en fungerende og kollektiv offentlighet i sanntid på globalt nivå om de aller viktigste politiske saker i verden. Den arabiske våren hadde neppe slått ut i full blomst om den ikke hadde blitt overrislet med de sosiale medienes vanningssystem, som gjorde samarbeid, deltagelse og sanntid informasjonsutveksling mulig i en skala verden ikke hadde teknologisk kapasitet til før nå. De sosiale medienes kraft ble understreket av at myndighetenes forsøk på å stenge dem ned bare genererte større revolusjonskraft. På samme vis kom det idealistiske varslernettstedet Wikileaks’ suksess først da de bestemte seg for å samarbeide med de store, kommersielle avishusene, bl.a. om korrupsjonsmistanker mot den tunisiske presidenten, en informasjonslekkasje som temmelig sikkert spilte en motiverende rolle i forhold til det folkelige opprøret i januar 2011. Samtidig har nyere norsk forskning vist at Facebook er en viktig kanal for ungdommenes politiske mobilisering, til politiske aksjoner og for politisk deltagelse, men bare dersom ungdommen allerede er politisk interessert og engasjert. Ingen kjenner heller den demokratiske merverdien i fremtiden av all den lesing og skriving, samtale og deltagelse som Facebook faktisk genererer om løst og fast. Personlig har jeg stort utbytte av Facebook som diskuterende offentlighet. Der Birgitta Jónsdottir under Kapittel snakket om informasjonstilgang som en forutsetning for å kunne presse regjeringer til å være sanne demokrati, der anfører gjerne medieguru Clay Shirky at det like mye er samtaletilgang som er viktig for å skape en fungerende demokratisk offentlighet. Facebook og de sosiale mediene innbyr til produksjon og deling mer enn konsum, noe som indikerer at vår verden er i en type medieendring som er irreversibel, og som derfor mer handler om hvordan den nye deltagelsen skal kobles på offentligheten uten at den privatiseres, og uten at den forringes ved at de tradisjonelle massemediene ikke kan levere dyrebar grave- og kvalitetsjournalistikk.

Gjennom den arabiske våren aner vi omrisset av en ny sannhetssøkende og virkelighetsnær informasjonssyklus med kultur- og samfunnsomveltende kraft internasjonalt. Høstens mediedebatt i Norge så langt har likevel handlet om den norske samfunnsdebattens forfall. Journalist - og tIdligere samfunnsredaktør i Morgenbladet - Frank Rossavik - uttalte forleden at han trodde at den store beveggrunnen til at den norske debattkulturen har fallert det siste tiåret, er at ”de seriøse plattformene – i iveren etter å raske sammen flest mulig ”klikk” å selge annonser til – lot folk uttrykke alt de måtte tenke”. Sagt på en annen måte: Han er selv synderen. Avisene og de gamle massemediene i Norge oppga sitt eget kvalitetsprinsipp – den kvalitative redaktørstyringa når de lagde nettaviser med mulighet for enhver hatefull ytringsuanstendighet. Det er ikke de sosiale mediene – Facebook, Twitter og YouTube – som er skyld i debattforfallet og privatiseringen av den norske offentligheten.

Endringen i mediebruk truer uansett de tradisjonelle massemedienes økonomiske evne til å ivareta et samfunnsoppdrag i kvalitetsjournalistikkens tjeneste, om den yngre generasjon i fremtiden aldri kjøper en papiravis eller åpner noe abonnement. Det er et åpenbart demokratisk problem om vi i fremtiden ender opp i hver våre informasjonssiloer på et brukerstyrt, overvåket Internett, hvor vi ikke har borgerrettigheter.

Facebook truer ikke demokratiet, men avishusene – og dermed demokratiet.

dc5-5ilczwuo1koa9kks12a_original.jpg
Publisert: