Midtøstenmyter

Konflikten mellom Israel og palestinere er omspunnet av seiglivede myter. Noen gjentar disse mot bedre vitende. Andre har hørt dem så ofte at de tror de er sanne.

Publisert: Publisert:

Godt med fem timers våpenhvile torsdag etter ti dager med bombardement. Den brukte familien al-Yazje til å berge eiendeler fra det bombede huset sitt. Foto: Adel Hana, AP/Scanpix

  • Morten Strøksnes
Denne artikkelen er over fem år gammel

GAZA BOMBES når dette skrives. Beskyldninger, skjellsord og påstander er som et kuleregn i kommentarfelt og på sosiale medier. Myter og fakta blandes i en eksplosiv cocktail, og de som har fulgt konflikten i flere årtier, får en sterk følelse av déjà vu. Akkurat som ved forrige krise eller krig, fremmes mange påstander som beviselig er uriktige. Myter som for lenge siden burde ha vært døde og begravet, får ny næring hver gang blodet flyter. Her er fem eksempler:

MYTE 1

FN skapte Israel

Fakta: FNs generalforsamling vedtok i 1947 resolusjon 181, som er en anbefaling (fra UNSCOP) om at landet burde deles. For at dette skulle skje, måtte begge parter ha godtatt delingsplanen. FN har ikke makt til å ta land fra en folkegruppe og gi det til en annen. Resolusjoner i FNs generalforsamling er heller ikke juridisk bindende, i motsetning til de som fattes i FNs sikkerhetsråd.

Palestinske områder ble erobret, og hundretusener av palestinere ble fordrevet, lenge før arabiske land blandet seg inn i konflikten.

Palestinerne aksepterte ikke planen, som ville gitt den jødiske minoriteten herredømme over mesteparten av landet. Israel aksepterte planen, men politikere fra alle leire så den som et springbrett for videre ekspansjon. I mars 1948, to måneder før Israels opprettelse, vedtok jødiske politikere, med Ben-Gurion i spissen, Plan Dalet. Den gikk ut på å erobre områder som skulle tilhøre palestinerne. Palestinske områder ble erobret, og hundretusener av palestinere ble fordrevet, lenge før arabiske land blandet seg inn i konflikten.

Da dette skjedde, var kampen om landet altså godt i gang. De arabiske styrkene var dårlig utstyrt, i mindretall og hadde lav moral, sammenlignet med de jødiske.

Alt dette er dokumentert i bøker som bygger på israelske arkiver og er skrevet av israelske historikere som Benny Morris, Simha Flapan og mange flere.

MYTE 2

Araberverden har aldri villet inngå fred med Israel

Fakta: Da historikere begynte å granske israelske arkiver, fant de at de nærmest var sprekkeferdige av fredsfølere, fredsforslag og fredstilbud fra arabiske naboland. De ble konstant avvist av Israel, som var trygge på sin militære overlegenhet – og visste at palestinerne aldri kunne godta det de hadde i gjære. I de tilfellene der det er oppnådd fred mellom Israel og arabiske land (Jordan og Egypt), har USA tvunget Israel inn i forhandlinger. Den jødiske Oxford-professoren i historie Avi Shlaim viser dette og mer til i sin bok «The Iron Wall: Israel and the Arab World».

I 2002 lanserte Saudi-Arabia en fredsplan, på vegne av hele den arabiske verden. Kjernen i planen er at Israel tilbys fred og fulle diplomatiske forbindelser hvis de trekker seg tilbake til «den grønne linjen» fra 1967. Forslaget er enten blitt latterliggjort, blankt avvist eller fullstendig oversett av israelske statsledere.

MYTE 3

Israel har aldri startet noen kriger

Fakta: Israel har startet samtlige kriger landet har vært involvert i etter 1948, med unntak for Yom Kippur i 1973. Israel invaderte for eksempel Egypt i 1956 og Libanon i 1982 og 1996. Den mest hardnakkede myten er at Israel ble angrepet av Syria, Jordan og Egypt i 1967, men likevel greide å erobre Vestbredden, Gaza og Golanhøydene på «mirakuløst» vis.

Israel var sikre på å vinne, og ville gå til krig.

Krigens formelle start var den 5. juni 1967. Da gikk Israel til et «overraskelsesangrep» på Egypt, som hadde mobilisert militært på Sinaihalvøya, men ikke planla et angrep. Før dette hadde det vært trefninger mellom syriske og israelske styrker. Væpnede israelske soldater dro inn i den demilitariserte sonen mellom landene, forkledd som bønder på traktorer, og Israel angrep også fra lufta.

Israel var sikre på å vinne, og ville gå til krig. USA var først negativ til dette, men gav så Israel grønt lys. Omstendighetene er nøye kartlagt av historikere, for eksempel Avi Raz i «The Bride and the Dowry». Boka tar for seg krigens forløp og etterspill måned for måned, og benytter inntil nylig hemmeligstemplede israelske, arabiske og amerikanske arkiver. Dr. Raz er israelsk jøde, har israelsk statsborgerskap og boka er utgitt på Yale University Press i 2012.

MYTE 4

Israel har tilbudt palestinerne alt de har bedt om, men de har avslått, og vil ikke ha fred

Fakta: Israel har aldri tilbudt palestinerne en full tilbaketrekking til 1967-grensene. Det nærmeste man kommer er tilbudet Ehud Olmert gav Mahmud Abbas høsten 2008, da førstnevnte hevder at han tilbød Abbas 93 prosent av Vestbredden. Tilbudet var uoffisielt og uformelt, og sa ingenting om Jerusalems status, flyktninger, vannressurser og graden av fortsatt Israelsk militært nærvær på Vestbredden. Forhandlingene kom ikke videre før den sterkt svekkede, korrupsjonssiktede (og senere dømte) Olmert måtte gå av.

MYTE 5

Israel okkuperer Vestbredden av sikkerhetshensyn

Fakta: Det er absurd å hevde at man styrker sin egen sikkerhet ved å flytte store deler av egen befolkning inn på «fiendens» territorium. Alle israelske regjeringer fra 1967, da Moshe Dayan definerte Israel som «et imperium», har lagt til rette for bosettinger, gjennom tunge subsidier, utbygginger, samt full militær og politisk støtte.

Problemet er okkupasjonen, ikke motstanden mot den.

KONFLIKTEN HAR bare én diamanthard kjerne. Den består ikke av urgammelt hat, eller lignende klisjeer, men at Israel vil kolonisere et annet folks land. Tro aldri de som sier at konflikten handler om noe annet. De bedriver avledningsmanøvrer.

Vi nordmenn var okkupert i fem år, og vi utgir ennå hundrevis av bøker om det hvert år. Palestinerne har levd under en mye hardere okkupasjon i snart femti år. Problemet er okkupasjonen, ikke motstanden mot den.

Tre siste kommentarer fra Morten Strøksnes:

Publisert: