Inn i den syndige verda

Salafistane har tradisjonelt avvist å delta i det syndige samfunnet. Men så kom revolusjonen i Egypt.

Publisert: Publisert:

Tilhengjarar av Det muslimske brorskapet sin presidentkandidat i Egypt, Mohamed Mursi, viser si støtte til sin kandidat. 23. og 24. mai skal egyptarane velja ny president. Foto: Reuters/Scanpix

  • Knut S. Vikør
    Professor ved Universitetet i Bergen, forskar på Midtausten og Afrika

smm-knutvikoer.jpg

Vi har måtta lært oss noen nye ord og begrep etter dei store endringane i Midtausten siste året. "Salafisme" er eit slikt ord som nå dukkar opp over alt. Det er "konservative islamistar" blir det forklart, men kva betyr det? Vi har etter kvart, noen av oss iallfall, lært oss at det er forskjell på "muslimar" (dei som trur på islam) og "islamistar" (konservative muslimar som blandar politikk og religion), men skal vi nå drive ennå meir finsikting?Dessverre må vi nok det, iallfall om vi skal kunne følge med i det som skjer i regionen, sidan forskjellane mellom "moderate" islamistar og "konservative" (altså desse salafistane) er blitt ein viktig del av det politiske landskapet. Men det er ikkje enkelt, både fordi alle er forvirra både i området og utanfor, men også fordi vi er i ei revolusjonær tid, og det religions-politiske landskapet endrar seg i stor fart.

Vi er i ei revolusjonær tid, og det religionspolitiske landskapet endrar seg i stor fart.

To ulike oppfatningar

Derfor må vi kanskje lage begrepa opp att med jamne mellomrom. Vi bør nå kanskje, innanfor det vi kallar "islamistar" (dei som meiner at samfunnet må bygge meir på religiøs moral enn det gjer i dag), skille mellom to oppfatningar: Den eine er at gode muslimar må vende ryggen til det moderne samfunnet, og vende tilbake til dei reine ideala som herska under profeten Muhammads tid, da Gud talte direkte til menneska gjennom Profeten. Ja, ikkje berre ideala, men også i det konkrete, praktiske livet må vi bruke Profetens tid, al-salaf, som praktisk mønster så langt vi kan. Dette er kjennemerket til salafistane, og derfor ser vi dei også bruker skjegg (men gjerne med bar overleppe) og klesplagg slik som dei meiner Profeten brukte.

Den andre har akseptert det moderne samfunnet og arbeider innanfor det, men meiner likevel at vi må få meir religiøs moral inn i politikken. Dei legg vekt på økonomisk og sosial utvikling, å bekjempe korrupsjon og vanstyre, gjerne i tospann med liberale og sekulære krefter. Men dei meiner at økonomisk utvikling kan vi berre få dersom individ og samfunn avviser umoralen og vender seg til Gud og Hans retningsliner. Ein sunn økonomi må følge dei islamske reglane, bankar må ikkje ta renter, og dei må vise sosialt ansvar i sine utlån. Kjernen i det gode samfunn er den sunne familien, derfor må ein avvise den kulturelle nedbrytinga frå Vesten som vil oppløyse familien og erstatte den med normlause enkeltmenneske utan Gud. Dei er altså sosialt og kulturelt konservative – langt meir enn våre europeiske kristendemokratar. Denne tradisjonen, som er knytt til den eldste og største islamistgruppa i verda, Det muslimske brorskapet, har lang tradisjon for å delta i politisk arbeid, men alltid som ei opposisjonsrøyst utan makt. Før i det siste året, da dei har inntatt regjeringskontor i Tunisia og Marokko, og står nær ved dei i Egypt.

Det store fleirtalet respekterer staten

Salafistane har avvist dette å delta i det "syndige samfunnet". Men dei har også gått i to retningar: Dei vi har hørt mest om, er jihad-gruppene, som vil vekke muslimane til den rette trua ved å skape krig med Vesten. Den andre, og langt større gruppa, har heilt motsatt politisk syn: Dei meiner at dei "ekte" muslimane må halde seg borte frå all politikk og berre drive misjon for si reine tru; først når muslimane følgjer Profetens eksempel både i smått og stort kan ein begynne bygge ein tru muslimsk stat. Inntil den tid, må dei ekte gi til sultanen (staten) den respekt han har krav på som herskar, men elles prøve å isolere seg frå det vantru samfunnet.

Ikkje heilt budde på endringane

Slik var det iallfall, og derfor brydde vi utanfor oss ikkje så mye om desse apolitiske gruppene. Men så kom revolusjonen i Egypt. Og da snudde mange av desse apolitiske gruppene tvert om, og sa at, ja vel, er det slik at det går an å lage parti og delta i demokratiet, ja, så får vel vi gjere det også, da, sjøl om vi egentlig meiner demokrati er eit unødvendig og moderne feilspor som ikkje fantes på Profetens tid. Mange salafistparti stilte til val i Egypt, og fleire av dei kom inn i parlamentet. Men kva skulle dei så gjere? Dei var og er ganske ubudde på dette, dei hadde jo ingen erfaring med konkret politisk arbeid i det heile. Det prøver dei fortsatt å finne ut av. Noen er der berre for å demonstrere (som da noen avbraut Brorskapets talarar med kall til bønn frå delegatbenkene), andre ser ut til å bli fanga av det parlamentariske spelet og klistrar seg så nær opp til sin fremste rival, Brorskapet (som har omlag dobbelt så mange delegatar) som mulig. Dersom dei to islamistretningane finn sammen, har dei stort fleirtal i parlamentet, men dei er rivalar, og Brorskapet ville heller samarbeide over midten til dei liberale enn med dei uforutsigbare salafistane. Taktikken til det største salafistpartiet ser ut til å prøve å hindre det og heller tvinge Brorskapet til å gå i allianse med dei sjøl, og dermed trekke det i meir konservativ retning.

Uklar og spennande veg vidare

Dette siste er rein parlamentarisk maktpolitikk, og ikkje alle dei faste sjelene på den sida er samde i at det er rett å kompromisse på den måten. Derfor får vi samtidig ei rekke nesten parodiske utspill som skal vise kor kompromisslause dei er (slik som grave ned "avgudsbildet" sfinxen i Giza, eller iallfall dekke det med ei presenning), mens det største salafistpartiet, Nur, må gå ut å ta avstand. Det er altså uklart, og spennande å sjå kva som skjer når dei som ville vente på Guds rike i god avstand frå det syndige samfunnet, nå må prøve å finne ut korleis dei skal prøve å operere innanfor dette samfunnet utan å miste si sjel.

Publisert: