Jurister og andre kirurger

Bør tilfeldig uvalgte personer bestemme hvor kirurger skal skjære?

Publisert: Publisert:

Uten lekfolkene i medienes korrektiv til riksadvokat Tor-Aksel Busch (t.h.), her sammen med statsadvokat Svein Holden, hadde man neppe fått en ny sakkyndigrapport i Breivik-saken, skriver Benn Folkvord. Foto: Åserud, Lise

  • Benn Folkvord
    Professor i rettsvitenskap, Handelshøgskolen UiS
iconDenne artikkelen er over syv år gammel

benn folkvord.jpg

AT VANLIGE FOLK – lekmenn, lekfolk eller likemenn, om du vil – er meddommere, jurymedlemmer og på andre måter deltar i rettspleien, blir på sett og vis det samme. Mange jurister er på den ene eller andre måten skeptisk til lekfolk i rettsapparatet. Jurister som ikke er motstandere av juryer, finnes nesten ikke. Rett skal være rett, få yrkesgrupper liker at andre gjør fra seg i deres bed.

Sannheten er sannsynligvis at det mange ganger er en fordel å overse finere detaljer.

Rettsvitenskap er ikke er helt det samme som kirurgi. Rettsspørsmål har sjelden gudgitte svar, det bare virker slik. Vri og vend på det: Svaret på rettslig spørsmål, for eksempel på hvor lang straffen skal bli, om det er inngått en bindende avtale eller hvor stor erstatningen skal være, vil bygge på skjønn.

EN AV MINE VENNER er ganske dårlig på bordmanerer. Han smatter for mye, og er maten god, avslutter han måltid med å slikke matrester av fingrene. Jeg tror det har noe å gjøre med at han har vært enslig hele sitt vokse liv. Han har simpelthen fått for lite korrektiv i dagliglivet, og nå er det sikkert for sent.

Gangsyn kjennetegnes av at alle har for lite av det. Paradoksalt nok har man ofte minst gangsyn på området hvor man kan mest. Enkelte NAV-ansatte forventer at enhver har kjennskap til finere detaljene i permisjonsregler. Og hvem har ikke snakket med ansatte ved IT-avdelingen som kjemper for å holde tilbake fliret når du stiller dine idiotiske spørsmål? Lekfolks sentrale oppgave bør derfor være å gi korrektiv, ikke bare til enkeltjurister, men til hele yrkesgruppen.

Det er liten tvil om at dårlige dommere stort sett skriver gode dommer.

Det er flere år siden jeg sluttet å forberede forelesningene mine ved Universitetet i Stavanger, det går på autopilot. Selv om de gule forelesningsnotatene har fått en del fett og kaffeflekker, gjør de nytten. Repetisjon og mangel på korrektiv gjør meg simpelthen selvfornøyd og sedat. Forskning tyder på at yngre dommere er bedre til å vurdere bevis enn eldre dommere. Det er noe med at man går seg fast i gamle spor. Dersom Riksadvokaten ikke hadde fått korrektiv fra lekfolkene i mediene, hadde man neppe fått en ny sakkyndigrapport i Breivik-saken. En trenger ikke være spåmann for å se hva konsekvensen av at man bare hadde én sakkyndigrapport ville ha blitt.

NOEN GANGER HØRER MAN FAGDOMMERE SMÅSUTRE over at lekfolk ikke har forstått bevisreglene. I strafferetten stilles samme beviskrav for de minste forseelser og det de verste forbrytelser. Tiltalte kan bare dømmes dersom det er hevet over enhver rimelig tvil at han er skyldig. Forskning tyder på at lekdommere – stikk i strid med reglene – har en tendens til å stille ekstra strenge krav til bevis i alvorlige saker. Om årsaken til dette er at lekdommerne ikke forstår bevisreglene, eller om det er fordi de med vitende og vilje ikke bryr seg om disse, vet man ikke. Heller ikke bevisreglene er kirurgi, i hvert fall ikke hjernekirurgi. Mine penger settes på den siste forklaringen. Heller ikke bevisreglene er laget av gud, men av jurister. Til og med jurister kan ta feil, kanskje det beste er et relativisert beviskrav som ser ut til å praktiseres av lekdommere. Se for deg at du blir uskyldig anklaget for voldtekt, tenk så på om det kan ha noe for seg med noe strengere beviskrav i alvorlige straffesaker enn i en fartsbotsak.

DET DREIER SEG I BUNN OG GRUNN om at det har mye for seg å legge fingrene sine opp i noe man ikke kan, og det gjelder på alle nivå. Norsk rett har for eksempel ganske få spesialdomstoler. Eksperter på et rettslig område har en tendens til å mene at nettopp her burde man hatt spesialdomstoler. Hadde jeg tatt betalt 100 kroner for hver gang en skattejurist beklaget seg over dommere som har misforstått en eller annen finurlig skatterettslig detalj, ville boliglånet vært nedbetalt for lenge siden. Sannheten er sannsynligvis at det mange ganger er en fordel å overse finere detaljer. Det store bildet og et fornuftig resultat i sakene bør vanligvis være viktigere enn å kunne navnet på mange byer i Belgia.

Høyesterettsdommere flest er ganske dårlige på detaljene i skatteretten. Mens ligningsvedtak i kompliserte skattesaker gjerne er ugjennomtrengelig detaljporno over 40–50 sider er, kanskje Høyesteretts begrunnelse når saken kommer så langt bare 4–5 klare sider. Det er liten tvil om at dårlige dommere stort sett skriver gode dommer.

LEKFOLKS ROLLE I RETTSPLEIEN dreier seg naturligvis om mye annet enn korrektiv. For eksempel styrker lekfolk rettssystemets legitimitet, og det har også demokratiske hensyn for seg. På den annen side gir kanskje lekfolk mindre forutberegnelighet og mindre likebehandling. Man skal likevel ikke undervurdere nytten av å blande seg inn i noe man ikke er ekspert på. Det er for eksempel ganske betryggende når både fag— og meddommere tar et selvstendig og velbegrunnet standpunkt til sakkyndiges tilregnelighetsrapporter.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Venter «graverende rapport» etter konsert i Egersund

  2. Oslo er nå «rødt» ifølge FHIs smittekrav til andre land

  3. FHI vil stille klare krav til hjemmesydde munnbind

  4. To nye smitte­tilfeller i Stavanger

  5. Høie bekymret etter store fester – har plan for ny nedstenging

  6. Torsteinbø tok på seg skylden i garderoben