Myten om den objektive forskeren – og offentlig finansiert forskning

Forskere er forutinntatte og derfor ikke åpne for alt. For i det hele tatt å kunne komme i gang med sin forskning, må forskeren ha en idé om en løsning (dvs. en hypotese). Forskere kan bruke store deler av sitt liv på å vise at de har rett. Og de lar seg ikke så lett korrigere.

  • Per Arne Bjørkum
    Per Arne Bjørkum
    Forsker og forfatter
Publisert: Publisert:
icon
Denne artikkelen er over syv år gammel

I STARTEN, PÅ 1600-TALLET, ble forskningen utført av noen få hundre personer. På 1800-tallet var det steget til noen få tusen aktive forskere. Til sammen oppdaget de nær 95 prosent av de litt over førti naturlovene vi kjenner til. Forskningen var sentrert rundt enkeltpersoner i små team. De var finansiert av stiftelser og rike forretningsfolk som la få føringer. Forskerne hadde stor frihet. Det var en tid med mangfold og derfor effektiv selv-korrigering.Nå er det vanlig at mange forskere jobber sammen om å utvikle den samme ideen. Slike forskerkollektiv er imidlertid ikke mer objektive enn én enkelt forsker er det. I forskerkollektiv tenker man nemlig grunnleggende likt. Det blir derfor «rammet» av et gammelt engelsk ordtak som sier at «der alle tenker likt, er det ikke mange som tenker særlig meget».

JOSEF STALIN (1878–1953) var den som først til å satset massivt på offentlig finansiert forskning og teknologiutvikling. Det var på mange måter en vellykket satsning, men Lysenko-affæren er blitt stående som et klassisk eksempel på hvor galt det kan gå når forskningen blir politisert (The Lysenko Effect: The Politics Of Science, av N. Roll-Hansen, 2004).

Klimaforskning er et nyere eksempel på en slik type massiv offentlig satsning .

Det som skjedde i Sovjet var ikke først og fremst knyttet til den marxistiske ideologien og diktatoren Stalin, men snarere til det forhold at offentlig satsning i seg selv lett kan føre til en ensretting som truer med å ødelegge forskningen.

NÅR DET STÅR OM LIV OG HELSE, som for eksempel den dramatiske økning av hjerteinfarkt blant vestlige middelaldrende menn på 1930-tallet og utover (The Big Fat Surprise av N. Teicholz, 2014) , blir det (inspirert av pioneren Stalin), som regel bevilget store øremerkede beløp via offentlige budsjetter. Klimaforskning er et nyere eksempel på en slik type massiv offentlig satsning .

Først i 2010, etter sju års gjennomgang, klarte forskeren forskeren Ronald Krauss å slå hull på den forskningsbaserte feilslutningen om en sammenheng mellom fet mat og hjerteinfarkt. Og i juni 2014 havnet den på forsiden til Time.

Økningen av hjerteinfarkt kom overraskende på alle, også forskerne. Derfor var det i starten et kunnskapshull og dertil stort handlingsrom for middelmådige forskere med enkle/plausible forklaringer, dvs. løsninger som man (og ikke minst politikerne) kan gripe intuitivt. Amerikaneren Ancel Keys (1904–2004) mente at middelaldrende menn døde fordi blodårene inn til hjertet ble blokkert av kolesterol vi fikk i oss fra feit mat . Enklere kunne det ikke bli. Han fant empirisk støtte for ideen i data fra sju land. Keys hadde imidlertid helt bevisst utelatt 15 land som ikke passet inn. Det tok tid å endre kursen som var staket ut. Sommeren 2014 stod det «Spis fett» på førstesiden i ukemagasinet Time , med et bilde av en smørklump og undertittelen: «Forskerne kalte fett for fienden. [Les] hvorfor de tok feil».Det var en av deres egne og ledende eksperter på temaet, amerikaneren Ronald Krauss, som førte til at forskningen kom ut av blindsporet. I år 2000 bestemte han seg for å ta en grundig gjennomgang av alt som var publisert om teamet . Det tok syv år! Deretter tok det hele tre år (!)å få de to artiklene godkjent for publisering. Det anerkjente tidsskriftet Journal of American Medical Association nektet å publisere artiklene.

De ble publisert i American Journal of Nutrition i 2010. Krauss konkluderte med at det ikke forelå noe vitenskapelig grunnlag for å hevde at det å spise mye feit mat var forbundet med økt risiko for hjerteinfarkt. Det var ikke lett å overse Krauss. Dette ble derfor et vitenskapelig vendepunkt.

Bruk av makt har alltid vært en del av forskningen.

HVORFOR TOK DET 50 ÅR for å komme seg ut av dette blindsporet? Vel, Keys og hans forskerkollektiv havnet helt fra starten i maktposisjoner der man fordelte pengene fra det offentlige (Teicholz, 2014). De fikk også sentrale roller i de anerkjente (relevante) tidsskriftene. De var derfor med på både å bestemme hvem som skulle få komme inn i forskningen (dvs. få penger) og til å avgjøre hvem som fikk komme ut med sin forskning (dvs. publisere i tidsskrift som betydde noe). Kretsen rundt Keys dominerte også i medieoppslagene. De fikk derfor også folket med seg . De hadde nærmest full kontroll og virket uovervinnelige.

Forskerkollektivet med Keys i spissen ble etter hvert så stort at de ble seg selv nok. De levde på sin egen kunnskapsøy. Kritikerne var delvis finansiert av matindustrien, en industri som levde av å lage mat som «tok livet av folk». Disse forskerne var derfor ikke til å stole på.

Forskerne rundt Keys ble etter hvert også sentrale i offentlige komiteer (utredninger) som, basert på etablert forskning, skulle komme med forslag til handling. De satt altså og vurderte seg selv . Men de ble likevel ikke sett på som inhabile. De hadde åpenbart status som objektive individer, litt hevet over vanlige mennesker.

Det ser ut til at massiv offentlig satsing på spesifikke forskningstema (som haster) lett fører til en ensretting som ødelegger forskningen.

BRUK AV MAKT har alltid vært en del av forskningen. Sir Isaac Newton (1642–1727) var et maktmenneske. En av dem som fikk lide var Gottfried Leibniz (1646–1716). Newton fikk opprettet en komité som fikk i oppdrag å finne ut hvem som skulle ha æren for denne nye matematikken. Newton utnevnte medlemmene og ga dem grunnlagsmaterialet (Newton var ikke selv medlem i komiteen). Konklusjonen ble at Leibniz hadde plagiert Newton. Ca. 100 år senere fant man et utkast til rapporten i Newtons etterlatte papirer. Rapporten var skrevet av Newton! Vi vet (derfor) nå at Newton og Leibniz kom frem til differensial— og integralmatematikken uavhengig av hverandre.

Hangen til maktmisbruk er trolig størst blant dem som i forskningssammenheng kun når Newton til knærne. Det er derfor en del ærgjerrige maktmennesker blant dagens mange millioner forskere. Det bør man ta høyde for.

MAN BØR IKKE legge til grunn at forskere er objektive og helt ærlige søkere etter Sannheten. De er nemlig først og fremst søkere etter sin Sannhet, den de selv tror på. Vi andre er henvist til å håpe at noen av dem kommer nærmere sannheten som er i naturen. Det er derfor mangfoldet er så viktig i forskning.

Les også

Da forskerne - og ekspertene - tok feil

Det ser ut til at massiv offentlig satsing på spesifikke forskningstema (som haster) lett fører til en ensretting som ødelegger forskningen fordi maktdimensjonen og middelmådige forskere har fått en større rolle enn forskningen synes å kunne tåle. Det er ikke mulig å påstå at dette også rammer klimaforskningen, men det kan være en idé å være klar over at det kan være tilfellet.

Per Arne Bjørkum er tidligere dekan ved Det teknisk-naturvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Stavanger (2007–2011). Han er nå forsker i Statoil, med professor II-stillinger ved UiS og NTNU i vitenskapshistorie og -teori for doktorgradsstudenter. Bjørkum har skrevet boken «Annerledestenkerne – Kreativitet ivitenskapenshistorie», Universitetsforlaget 2009. ## Denne teksten er noe oppdatert i forhold til avisversjonen 25. februar, med to henvisninger til dagens klimaforskning.

Red. anm.

Publisert: