Vi vart skræmt, ja

Terroralarmen i sommer skremte oss. Og skremte nordmenn er ikke bra, spesielt ikke for norske muslimer.

Publisert:

PST-sjef Benedicte Bjørnland pakket det inn, men budskapet var: Vi tok feil, det var ingen trussel. Og noen fikk svi. Foto: Audun Braastad, Scanpix

Sven Egil Omdal
Journalist

I 2004 TRUET AL-QAIDA med å angripe Norge. Politiets sikkerhetstjeneste (PST) hevet trusselnivået fra lavt til moderat, og VG ba Gallup undersøke hva trusselen gjorde med oss. Svaret var at vi trakk på skuldrene og fortsatte med hva det nå var vi holdt på med.

I vår – for fire korte måneder siden – betalte Aftenposten for en tilsvarende undersøkelse. Til tross for de mange reportasjene om norske islamister som var dratt til Syria for å bli utdannet til trusler mot oss alle, og til tross for de dype sårene etter Utøya, var vi mindre redde for terror enn før 22. juli. Vi var flegmatiske som britene under blitzen.

MEN NÅ ER VI plutselig skremt. Politidirektoratet har fått TNS Gallup til å måle nivået på den norske frykten i august 2014. Ett funn er spesielt deprimerende; det er de yngste som er mest redde. Nesten annenhver nordmann mellom 15 og 29 år føler seg mer utrygg etter at bevæpnet politi i juli rykket ut i gater og på fergekaier og tok oppstilling foran Stortinget og Slottet mens vi talte timene ned mot det store smellet. Politidirektør Odd Reidar Humlegård tror at forklaringen på ungdommens redsel finnes i de sosiale mediene, der ryktene har fritt leide.

Bevæpnet politi under Gladmatfestivalen er ikke vanlig. Over alt så vi i sommer effekten av den høye beredskapen mens sikkerhetsmyndighetene jobbet med å finne ut av hva varselet om en forestående terroraksjon var for noe.

Trusselen var riktignok aldri reell, om vi skal tro politiet selv. Ingen ble stanset på veien fra Damaskus til Drammen. Våpnene ble trukket tilbake fordi «sannsynligheten for at den opprinnelige informasjonen er riktig, er redusert». Det var slik PST-sjef Benedicte Bjørnland formulerte seg – antakelig i et håp om at færrest mulig skulle forstå at det hun sa var: Vi tok feil, det var ingen trussel. ETTER NOE SOM forfatteren Tor Bomann-Larsen har kalt «en fiktiv syvdagerskrig – mellom sårbare nordmenn og ekstremistiske syrere», kom VG TVs intervju med Ubaydullah Hussain der han forsvarer halshogging av de vantro og benekter det alle vet; at den selverklærte Islamsk Stat (IS) massakrerer sivile, også barn. Intervjuet var ikke akkurat noe Hard Talk à la BBC, men det går jo an å håpe at seerne oppdaget hvordan den hjemmeavlete voldsprofeten avslørte seg selv.

En av Hussains forkvaklete trosbrødre heter Sayid Waraabee, men kaller seg Abu Shuaib al Somali, selv om han er oppvokst i Finland. I en video som IS har publisert, sitter han på en hest, iført svart turban, og lover at sharia en dag skal styre også Suomi. John Lee Anderson i The New Yorker har snakket med Warabees far, som rister sorgtungt på hodet, løfter hendene hjelpeløst i været og sier: «De er de nye barbarene.»

Det er fordommens fremste kjennemerke at den rammer bredt og urettferdig.

DET ER SANNELIG slik de ser ut, enten de svinger sverdet og hogger hodet av vestlige journalister, forsøker å kopiere massedrapene fra Babi Jar, Katyn og Srebreniza, eller sitter i trygge norske leiligheter med bredbånd fra Telenor og heier på drapene.

Det er dette inntrykket som er terrorens mest effektive våpen. Mens fysiske trusler utenfra kan være fiktive, og faren innenfra kan være sterkt overdrevet, er frykt en reell størrelse. Den påvirker våre daglige gjerninger, og former politikken. Rune Berglund Steen, leder i Antirasistisk Senter, skrev i Klassekampen torsdag at «mens ytterst brutale handlinger fra en hvit, norsk terrorist ikke har hatt noen betydning for hvite nordmenns muligheter på jobbmarkedet, går frykten for muslimske ekstremister i langt større grad inn i det fordomsfulle bildet en del mennesker allerede har av muslimer».

DET ER FORDOMMENS fremste kjennemerke at den rammer bredt og urettferdig. Pressen er derfor nødt til å vurdere sin egen rolle som fordomsprodusenter. Hvor ofte og hvor uimotsagt skal de få ekstreme få snakke til de mange? Dagbladet brukte tiden etter 22. juli til å forsøke å plukke i stykker alle Anders Behring Breiviks vrangforestillinger, men lar Ubaydullah Hussain få kommentere Fremskrittspartiet som om han skulle være et medlem av Unge Venstre.

Norske muslimer, enten de ber eller ikke, fratas muligheten til å si som Grundtvig: Menneske først, kristen så.

The New York Times har en spalte som heter «Fixes». Der praktiseres fenomenet løsningsjournalistikk («solutions journalism»). Det er ikke et Polyanna-format, hvor man naivt leter etter den positive vinkelen i tragedier, men et forsøk på å gå et skritt videre fra problembeskrivelsene og også se etter løsninger. Artikler fra denne spalten er jevnlig blant de mest delte av alt New York Times publiserer. Løsningsjournalistikken vil se etter informasjon og perspektiv som viser at det går an å redusere frykten og bekjempe fordommene. Hensikten er ikke å skape feelgood-stemning, men å gi en dypere innsikt, en som også viser vei ut av problemene.

NÅR AVISENE VELGER overskrifter som «Dei farlege muslimane» på artikler som bare handler om noen ytterst få av dem, styrkes den effekten Berglund Steen beskriver. Når muslimske politikere, kunstnere, småkjøpmenn og drosjesjåfører presses og oppfordres til å ta individuelt og kollektivt avstand fra morderne i IS og deres norske klakører, etableres forestillingen om et innbyrdes, gjensidig ansvarsforhold mellom tilhengere av den samme gud. Norske muslimer, enten de ber eller ikke, fratas muligheten til å si som Grundtvig: Menneske først, kristen så.

Les også

Sunn skepsis til antiterrortiltak

Muslimer har, i likhet med oss som ikke er det, mange identiteter. De er norske eller utenlandske, menn eller kvinner, sosialister eller fremskrittspartister, men kravet om at de skal ta avstand fra barbariet presser dem til å gjøre troen til den fremste og avgjørende identiteten. Muslim først, menneske så. AT MANGE MUSLIMER gjerne vil legge offentlig avstand til ekstremistene utløser ikke noe krav om at andre må gjøre det. Det ville være langt klokere, og ganske sikkert redusere frykten, om vi alle gjorde vårt for å redusere avstanden til det overveldende flertall av norske muslimer som ikke føler det minste åndelig slektskap med Ubaydullah Hussains og Sayid Waraabee.

Følg på Twitter.com/svelle

Fem siste Fripenn-kommentarer fra Omdal:

Les også

Sidsel Wolds viktige «men...»

Les også

Ansikt til ansikt

Les også

Høyre må i bøttekottet

Les også

Gjør oss stolte, Jagland!

Les også

Til lykke med «valget», Jonas!

Publisert: