Norge-Israel 0–1 (selvmål)

KOMMENTAR: Det er grunn til å tro at Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet er fornøyd med setningen "Legge til rette for styrket forsknings- og utviklingssamarbeid, handel, turisme og kulturutveksling med Israel" i den nye regjeringserklæringen.

Denne artikkelen er over to år gammel

At Israel framheves står i ironisk kontrast til setningen "Samarbeide med andre land for å gjennomføre økonomiske og politiske sanksjoner ved alvorlige og vedvarende brudd på folkeretten" i samme dokument.

Alvorlige og vedvarende brudd på folkeretten er staten Israels modus operandi.

Det er ikke mer enn noen måneder siden en gruppe norske ungdommer ble nektet innreise til israel, fordi de skulle på en studietur til Vestbredden, arrangert av Palestinakomiteen. Samtidig som den nye regjeringen i Norge altså vil styrke båndene til Israel, nekter den mørkeblå regjeringen i landet innerst i Middelhavet norske borgere å lande på flyplassen i Tel Aviv.

Ekstra ironisk er det at lederne for Venstre, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet selvtilfreds kunne legge fram den nye regjeringserklæringen, også kalt Granavolden-erklæringen, samtidig med at Israels statsminister Benjamin Netanyahu besluttet å kaste ut den norsk-ledete, internasjonale observatørstyrken fra Hebron på den okkuperte Vestbredden.

Brudd på Oslo-avtalen

For en hardt prøvet, korrupsjonsmistenkt israelsk statsminister, kommer dette utspillet som et opplagt frieri til den nasjonalistiske bosetterbevegelsen. Det er valg i Israel 9. april. Selv om Netanyahu ligger an til å gjøre det godt, må han slåss med nebb og klør for hver stemme han kan tilrane seg.

For den norske regjeringen ligger Oslo-avtalen til grunn for samarbeidet med Israel, og med de palestinske selvstyremyndighetene. Netanyahus utkastelse av den norsk-ledete observatørstyrken er et brudd på denne avtalen.

Det er ingen grunn til å tro at situasjonen i Hebron blir bedre av at observatørstyrken trekker seg ut. Nå kan en minoritet på om lag 800 israelske bosettere trakassere 200.000 palestinere ved hjelp av 2000 soldater uten at verdenssamfunnet er til stede med øyne og ører.

Observatørene kommer

Nå har ikke TIPH (Temporary International Presence in Hebron) vært noen maktfaktor på Vestbredden, heller. For det meste har observatørene vært på feil sted til feil tid, og i den grad de har sendt fra seg rapporter, er de - med ett unntak - blitt stillferdig arkivert.

Antakelig var det den israelske avisa Haaretz som uforvarende ga TIPH banesåret, da avisa offentliggjorde en rapport fra observatørstyrken som konkluderer med at palestinerne gjennom 20 år med observasjoner er blitt trakassert av både bosettere og israelske soldater. Mer enn 40.000 hendelser er observert og rapportert av TIPH.

I stedet for å ta tyren ved hornene og undersøke hva denne trakasseringen går ut på, og hvordan den kan stanses, har regjeringen Netanyahu valgt enkleste vei ut: Fjern den som ser problemet, så er ikke problemet synlig.

Jeg har vært i opptøyer i Hebron ved et par anledninger, og har knapt sett snurten av en observatør. En gang som en israelsk vaktpost ble angrepet av ungdommer som kastet steiner og klinkekuler, dukket en TIPH-observatør opp etter at støvet hadde lagt seg. Det er den eneste gangen jeg faktisk har observert en observatør i nærheten av en observasjonsverdig situasjon.

Verken de jødiske bosetterne, eller den palestinske lokalbefolkningen har hatt spesielt godt å si om observatørstyrken, men såvidt jeg har kunnet observere, har tonen vært grei mellom den israelske okkupasjonshæren og TIPH-folkene. Palestinerne har klaget over at observatørene ikke har observert nok, mens bosetterne har sett på dem som et hår i suppen.

En vrien situasjon

Situasjonen er vanskelig og fastlåst i Hebron. De jødiske bosetternes grunn til å være i byen, skal være at den huser Abrahams grav, en helligdom for jøder såvel som muslimer og kristne. Her har både jøder og muslimer blitt massakrert. Rundt helligdommen pågår en uro som river Vestbreddens største by i stykker.

Kanskje tok Marx feil, da han hevdet at religion er opium for folket. Her er den snarere speed. Legger vi tilfellet Hebron til grunn, framstår i hvert fall ikke religion som helsekost.

Samtidig i et lite land oppunder Nordpolen: Regjeringen lunter rundt og kritiserer Israels utkastelse av TIPH-styrken i så forsiktige ordelag at den knapt høres.