10 års historie – 1000 års fremtid?

Fusjon med Høgskolen Stord/Haugesund kan være bra for UiS. Hva med å inkludere også Misjonshøgskolen, og styrke humaniora med et fakultet for teologi og filosofi?

Publisert: Publisert:

UiS bør lytte til æresdoktor ved UiS og tidligere rektor ved Aalborg Universitet Finn Kjærsdams råd om å satse på akademisk bredde, mener Karlsen og Karlsen. Foto: Asbjørn Jensen, UiS

  • Bjørg Karlsen
    Førsteamanuensis i helsefag, UiS
  • <br>jan Erik Karlsen
iconDenne artikkelen er over fem år gammel
  1. Bjørg Karlsen.

  2. Jan Erik Karlsen.

UNIVERSITETET I STAVANGER (UiS) feirer nå sitt 10-årsjubileum. Europeiske universiteter har nær 1000 års sammenhengende historie bak seg. Lenge var antall universiteter få og forholdsvis stabilt forankret i klassiske fag og disipliner. I vår tid har antall universiteter eksplodert, dels som følge av samfunnets økende behov for kunnskap, men også fordi mange institusjoner er blitt omdefinert eller oppgradert til universitetsstatus. Europa har 4000 universiteter og høgskoler med 20 millioner studenter og 1,5 millioner ansatte, Norge har åtte universiteter, 25 høyskoler, 33.000 ansatte og 270.000 studenter. Ved UiS er det drøyt 10.000 studenter og 1200 ansatte. STRUKTURBØLGEN: Student-tsunami og paddehattvekst av nye universiteter preger de to siste tiår. Nasjonalproduktet kan økes om intelligensen økes, og intelligensen henger tett sammen med utdanning, sier forskere. I denne masseutdanningens æra skaper avtakende statlige tilskudd og økt konkurranse om de beste studentene og forskerne samtidig en fusjonsbølge blant Europas universiteter.

Norge har lenge vært annerledes. Mens øvrige europeiske universiteter finner frem til ulike former for tettere samarbeid og integrasjon, er vi som kjerringa mot strømmen. Vi vil egentlig ha flere, små universiteter spredt rundt i distriktene, selv om strukturelle reformer nå er varslet. Stjernø-utvalget lanserte allerede i 2008 at det må bli færre og større universitetsenheter. Da sådde man vind og høstet storm, og forslagene om fire nye samarbeidsmodeller i høyere utdanning ble snart parkert.

Nå har vinden snudd igjen; «vil du ikke, så skal du», er kunnskapsministerens budskap.

BREDERE UNIVERSITETER: Nyslått æresdoktor ved UiS Finn Kjærsdam sa under sin hilsningstale på 10-årsfeiringen nylig at universitetsfusjoner ikke bør begrunnes med argumenter om forbedret kvalitet eller kostnadseffektivitet, for det er vanskelig å garantere. Den beste begrunnelsen for å slå sammen universiteter, slik man har gjort i stor skala i Danmark, er at de nye universitetene får en bredere akademisk profil. Der har man gått ned fra 25 universiteter til åtte generelle og to nisjeuniversiteter. De 13 spesialiserte universitetene for landbruk, teknologi, økonomi, helse osv. ble integrert i breddeinstitusjoner med en felles tankeramme for hva samfunnsmandatet bør være.

Viktigst er at man starter med en akademisk, omforent ambisjon, og at man innser at fusjoner krever tålmodighet og tid.

Dette kan også være en ledetråd for UiS foran samtalene med Høgskolen Stord Haugesund (HSH) og andre mulige fusjons— og samarbeidspartnere. Hvordan kan man gjøre andres ressurser til sine egne slik at det bedre tjener samfunnets behov for utdanning og forskning enn om institusjonene står alene?

FUSJONER – SUKSESS ELLER FIASKO? Forskning viser at det ikke er lengsel etter å lage breddeuniversiteter som driver frem fusjoner. Snarere er ønsket om å løse økonomiske knipetak, kostnadseffektivitet, strategiske konkurransehensyn og skalafordeler ved utdanningsprogrammer avgjørende. Slike fusjoner skal nemlig hente ut administrative, økonomiske og akademiske fordeler.

Dessuten viser forskningen at fusjoner tar tid, både i forberedelsene, i gjennomføringen og i høstingen av gevinstene. Det er forskjell på om fusjonene skjer med ordre ovenfra eller er drevet nedenfra, om institusjonene er av lik eller ulik størrelse, om det er snakk om vennlige eller uvennlige overtakelser, osv.

I mange fusjoner tar tilhelingsprosessene lang tid, og kostnadene er mer fremtredende enn gevinstene. En fusjon gir i beste fall ikke utbytte i form av kvalitetsforbedring, omdømme, rangering og studentrekruttering før etter 5–10 år.

Forskningen viser likevel at om man følger gitte forholdsregler kan suksess oppnås. Viktigst er at man starter med en akademisk, omforent ambisjon, og at man innser at fusjoner krever tålmodighet og tid.

UIS’ VEI VIDERE: For UiS som nå diskuterer intern reorganisering for å møte den nye tid – herunder å etablere et helsefakultet, en internasjonalt akkreditert handelshøgskole, en mer fokusert samfunnsvitenskapelig utdanning, en utvidet lærerutdanning, en attraktiv etter- og videreutdanning, et reorganisert forskningssamarbeid osv. – vil det kreves mange nye grep og mye godt omstillingsarbeid i de nærmeste årene. Det ser vi på som en gave til et universitet som ønsker å bli mer robust og samtidig tydeligere i sine akademiske ambisjoner.

Med Misjonshøgskolen kunne man fått til et fakultet for teologi og filosofi som ville styrke hele humaniorafeltet.

Vi er ikke blåøyde, og vi forstår UiS-ledelsens lunkenhet overfor en mulig fusjon med Høgskolen Stord/Haugesund (HSH). De økonomiske og faglige rammevilkår må klargjøres før man kan gå så langt som til en fusjon. På den annen side er det nå åpnet et mulighetsvindu, og der må UiS ta en titt ut. Det gir utsikter til en ny fremtid. Ikke bare i 10, men i 1000 nye år. Fremtiden vil også ha universiteter, men de vil neppe ha samme samfunnsmandat, organisasjonsform, bemanning og studier til alle tider.

En fusjon mellom UiS og HSH vil ha utfordringer, men det er også gevinster å høste. På plussiden vil flere studenter og ansatte kunne synes godt i omverdenen. En fusjonert institusjon vil få om lag like mange studenter som Universitetet i Bergen, altså være middels stort. Dessuten, med HSH vil et felles tilfang i økonomisk-administrative fag, sykepleie og ingeniørfag og bedre arbeidsdeling innen humaniora og lærerutdanning gi samlede fordeler.

Da må selvsagt UiS-miljøene gi noe tilbake, blant annet på utdanningsprogrammer og forskeropplæring. Samarbeidet bør være greit gjørlig på begge sider.

MISJONSHØGSKOLEN: Og hvorfor ikke tenke enda lengre frem? Stavanger har nok en institusjon på universitetsnivå; den privateide Misjonshøgskolen, godkjent som vitenskapelig høgskole i 2008. Den er ikke så stor, men akademisk fullverdig innen blant annet teologiske fag. Hva om man på litt lengre sikt klarte å gjøre den til del av det fusjonerte universitetet? Med Misjonshøgskolen kunne man fått til et fakultet for teologi og filosofi som ville styrke hele humaniorafeltet her.

Dette ville bringe oss enda nærmere det Kjærsdam mener bør være den egentlige begrunnelse for universitetsfusjoner: «For å utdanne unge mennesker til å kunne tenke selvstendig og være forankret i sin egen historie, trenges institusjoner med akademisk bredde».

Dette er et råd UiS nå bør bestrebe seg på å følge.

Les også:

Publisert:

Les også

  1. Fusjon til å leva med

  2. Regjeringen gir UiS B-status

  3. Feil elitepolitikk