Flinkhet står i veien for de evnerike

Skoleflinke liker å gå på skolen, evnerike liker å lære. Skoleflinke adlyder regler, evnerike har mye motstand i seg og stiller ofte kritiske spørsmål med et høyt refleksjonsnivå.

Publisert:

Hvis den ene er skoleflink og den andre er spesielt evnerik, hvem tror du er hvem? Og hvem av de to har det ikke godt på skolen? Foto: Scanpix

Lena Skår Størseth
Lærer og smykkedesigner

94495.jpg

Jeg var ikke en evnerik elev da jeg trådde mine grunnskolesko. Og jeg konstaterer det i glede. Jeg var en skoleflink og pliktoppfyllende elev, og kunne dermed seile gjennom skoletilværelsen med en lett bris av selvtillit i seil og hår.De skoleflinke klarer seg. Og som Aftenbladets Tom Hetland påpeker i kommentaren «Er de smarte et problem?» (22.2), har de flinke med sine ressurser til og med et «større ansvar for fellesskapet».

Hetland og Hernes blander begrepene skoleflinke og evnerike.

I 2011 hadde Trine Eilertsen, tidligere sjefredaktør i BT, på trykk et rørende og personlig stykke tekst, « Lærer Bjørndals metode » (ekstern lenke), som handlet nettopp om at «den moralske peikefingeren skal peika oppover» (Hetland). Teksten eksemplifiserer hvordan de skoleflinke kan, og skal, gi viktig støtte til de som blir satt utenfor fellesskapet. Alle lærere burde være like moralistisk krevende overfor de skoleflinke elevene i klassen sin som lærer Bjørnstad. Eilertsens artikkel ble delt 47.000 ganger på Facebook, så jeg føler meg trygg på massiv støtte for denne påstanden.

JEG UROER MEG IKKE for de skoleflinke, ei heller for deres ofte ambisiøse foreldre – men for de evnerike.

Hetlands problem, som også gjelder leder for oppvekst i Stavanger, John Peter Hernes (Aftenbladet 25.2), er at de blander begrepene skoleflinke og evnerike , og dermed avdekker de at det er behov for ytterligere spesialpedagogisk kompetanse på flere arenaer enn i skolen.

De evnerike blir nemlig ofte mobbet på grunn av sitt utenforskap og sin annerledeshet. De evnerike trenger ofte mye emosjonell støtte både fra lærer og medelever. Jeg uroer meg for de evnerike, for de mistrives ofte i skolen.

DET ER EGENTLIG de skoleflinke Hetland snakker om når han avfeier denne mistrivselen som noe underordnet. For de evnerike handler denne utilpassheten ofte om noe dypt personlig og emosjonelt, noe livsviktig. Det handler om det motsatte av elitisme.

Les også

De spesielt evnerike er enhetsskolens glemte barn

For hva er det som gir mennesker vilje og kraft til å møte utfordringer? Jo, det er mestring. Følelsen av mangel på mestring hos evnerike barn (i tillegg til kjedsomhet og usynliggjøring i fag de er sterke i), som kjennetegnes nettopp av å være selvkritiske, kan gi seg utslag i skolevegring. Og dermed starter den onde sirkelen.For mens de skoleflinke liker å gå på skolen, liker de evnerike å lære. Mens de skoleflinke adlyder regler, kan de evnerike ha mye motstand i seg, og de stiller ofte kritiske spørsmål med et høyt refleksjonsnivå.

DET ER IKKE LETT å være et evnerikt barn. Det er heller ikke lett å være foreldre til et evnerikt barn. Artikkelserien i Aftenbladet har gitt oss nyansert kunnskap om dette. Skolen kan gjøre det mindre vanskelig for dem, men da er min påstand at vi trenger å tenke fundamentalt nytt om hva vi ser på som verdifullt i skolen, og vi må skape flere arenaer for mestring.

Det intense ønsket om å være et skoleflinkt Norge i Pisa testene har ført til et nærmest ensidig fokus på basisfag og de såkalte grunnleggende ferdigheter. Elever med «musikalske og kunstneriske ferdigheter, eksepsjonelle idrettslige prestasjoner og lederegenskaper, som for eksempel hos unge entreprenører» (Bakler, 2013), mister mer og mer scenen de trenger for å beholde stjernene i øynene. De fratas også muligheten til å få selvtillit som har overføringsverdi til andre fag. Anne Bamford har vært en viktig forkjemper for de kreative fagenes plass i skolen, for deres egenverdi og deres overføringsverdi.

DET OVERRASKER at Hernes igjen benytter anledningen til å framheve matematikkfaget når han skal skrive ut resept for en mer mangfoldig og inkluderende skole.

Les også

Norsk skole skader evnerike barn

Min påstand er: Matematikkfaget er ikke under press. De som er eksepsjonelt flinke i matematikk, vil få sin scene, og det trenger de. De også. Men jeg slutter meg til forskningsleder ved IRIS Martin Gjelsviks kommentar i Aftenbladet 26.2: «Eg er litt lei av alt maset om bare realfag.» OPPVEKSTPOLITIKERNE burde skapt incentiver som oppmuntret skolene til å skape mer varierte mestringsplattformer for elevene, og de burde gi lærerne forutsetninger for å gjennomføre det. Jeg begynner med det siste:

  • Økt lærertetthet er et viktig moment. Det er sunt bondevett at færre elever pr. lærer gir lærer bedre mulighet for å differensiere undervisningen, og til å kunne møte de evnerike elevene på en empatisk måte. Grad av empati og forståelse er avhengig av tid – og er det noe de evnerike, sårbare elevene er avhengig av, er det åpenhet for deres kreativitet og nysgjerrighet.

Tall fra Grunnskolens Informasjonssystem (GSI) avdekker at kommunene ikke prioriterer flere lærere i skolen og færre elever i gruppene. GSI-tall viser at elevandelen i skoler hvor gjennomsnittlig gruppestørrelse er 20 elever eller mer, har økt fra 9,9 prosent i 2000/01 til 26 prosent i 2010/11. * Ta bort forsøksordningen med karakterer i barneskolen, som både skolesjefen og Utdanningsforbundet er imot , og som er en tidstyv i forhold til ressurser, som kunne vært plassert langt viktigere steder. Differensiering av undervisning er viktigere enn ytterligere måling.

  • Oppmuntre skolene til å legge vekt på psykisk helse i skolen.
  • Gjenopprett samarbeidet som skolene hadde med Ungt entrepenørskap i Rogaland, og som av økonomiske årsaker utrolig nok ble lagt ned på tross av dokumentert suksess, ikke minst som kilde til påfyll for de evnerike elevene.
  • Gjenopprett skolenes kunstfest, som ble lansert med brask og bram av Høyres Erlend Jordal i 2010, og som skulle være en årlig kunstuststilling for alle byens ungdomsskoler. Også dette av stor verdi for den gruppen elever vi snakker om. De evnerike er en gruppe elever som trenger å bli sett og bekreftet, uten det presset som måling ofte representerer.

Som Hernes selv sier i den ferske trehyttesaken (Aftenbladet 25.2): «Det handler om hvilket samfunn vi vil ha.»

Jeg kunne ikke vært mer enig. Men det er kanskje noe enklere å være sikker på hvilket samfunn en vil bygge når spikeren ikke koster noe?

Publisert: