- Denne teksten ble publisert i 2015.
INNHOLDET I RAPPORTEN lederen for romanifolket/tater-utvalget, Knut Vollebæk, leste opp fra ved overrekkelsen i Universitetets aula nylig, gjorde sterkt inntrykk på alle tilstedeværende. Kommunalminister Jan Tore Sanner var tydelig berørt da han etterpå kommenterte den, og uttalte at han var forberedt på at det vil gjøre vondt å lese den.
RAPPORTEN, eller den offentlige utredningen (NOU 2015: 7), er nå tilgjengelig, men det finnes også fra tidligere litteratur om denne historien om en klart rasistisk eugenikk (rasehygiene/arvehygiene) i Norge.
I 1996 utkom Olav Rune Ekeland Bastrup og Aage Georg Sivertsens bok «En landevei mot undergangen, utryddelsen av taterkulturen i Norge». Året etter utkom sosiologen Zygmunt Baumans banebrytende verk «Moderniteten og Holocaust». Begge disse bøkene kom til å dreie seg om det samme modernitetfenomenet, renhet og orden, der sigøyneren og jøden begge – som Bauman påpeker – blir «prototypen og arketypen for all non-konformitet, heterogenitet, anomali og avvik».
ET KLASSISK EKSEMPEL er interneringsleiren Svanviken i Eide på Nordmøre for mental omprogrammering av tatere – opprettet i 1908 og først nedlagt i 1986 – med sine slaverilignende tilstander, og med sine trusler om tvangssterilisering og -kastrering, separering av ektefeller og tvangsadopsjon av deres barn, samt en truende og pågående lobotomering (ved Gaustad Sykehus), hengende som et damoklessverd over hodene på disse internerte, utålelig forstyrrende avvikere.Vi gjenkjenner uvilkårlig de baumanske kategorier om det urene, uverdige og om strukturell uorden, og vi gjenkjenner hans gartneri-metafor, hvor de nyttige, gode og verdifulle plantene blir dyrket, gjødslet og odlet, mens ugresset – tateridentiteten— og kulturen – blir luket bort.
DEHUMANISERINGEN FREMSTÅR som ideologisk tilforlatelig, og i en periode var den ikke uforenlig med den demokratiske velferdsstatens visjon om det verdige, solidariske mennesket og det gode liv. Framtredende faglig ekspertise, som overlege Johan Scharffenberg ved Botsfengslet i Oslo. kunne erklære: «For det som er urent av natur, kan det ikke være håp. Ingen vask kan gjøre tateren hvit. [...] Arvelæren har allerede i høy grad rasjonalisert avlen av husdyr og kulturplanter; den bør også være grunnlaget for en rasjonelle menneskeavl. Ellers vil vi mennesker fra en fin rasehunds synspunkt være kjøtere.»
Denne skandaløse interneringsleiren hadde dessuten også tilforlatelig kristelig ryggdekning.
Scharffenbergs partifelle (Ap), og helsedirektør gjennom en hel mannsalder, Karl Evang, var en meget mer moderat og forsiktig eugeniker, med skarp brodd mot nazistisk rasehygiene. I «Rasehygiene og Reaksjon» (1934) skriver han imidlertid: «… den tanke f. eks. å begrense dårlige arvebærere, er en helt rasjonell tanke som socialismen alltid har gått for.» Evang argumenterte for legalisering av sterilisasjon og kastrering av individer med dårlige arveanlegg, basert på frivillighet, som ledd i kampen mot genetisk, reproduktiv sosial nød blant de lavere sosiale klasser, og han var tilhenger av provosert abort av samme grunn.
PSYKIATRIPROFESSOR Olav Ødegård var videre blant de agerende, ideologiske garantister for tvangssteriliseringsprogrammene ved Svanviken. Denne skandaløse interneringsleiren hadde dessuten også tilforlatelig kristelig ryggdekning, idet leiren var drevet av Norsk misjon blant hjemløse, med statlige midler, og dens eugenikk hadde sine kristne ideologer og apologer.
Her har vi mye dagsaktuelt å gripe tak i!
I et foredrag i Oslo presteforening i 1933, «Moderne slekshygiene og kristen livsoppfatning» (trykt i Kirke og kultur), argumenterer misjonens generalsekretær, Ingvald B. Carlsen, for at Gud selv praktiserte rasehygiene da han lot dårlige avlsindivider forgå i syndfloden, mens de gode ble berget ombord i Noahs ark. Carlsen tar også Sokrates til inntekt for rasehygieniske synspunkt, da denne, vandrende rundt i Athens gater, klager over slektens forfall. Og Platon foreslo som kjent i «Staten» at regjeringene skulle ha selektiv kontroll av de ekteskapelige forbindelser innenfor de høyere klasser.
Hvorfor ikke sende i reprise Vibeke Løkkebergs dokumentarfilm «Tatere» fra 1973?
GJØR VI HER ET VISST UNNTAK for Karl Evangs tross alt humanistiske motivasjon, lindring av sosial nød og lidelse blant de fattigste og elendigste – og bemerk vel at dette var relatert til et Fattig-Norge ytterst forskjellig fra dagens styrtrike oljeemirat med samme navn – da ryster ufølsomheten i disse etniske renselsesprogrammene og denne rasistiske praksis oss i dag.
Men den besitter en uhyggelig logikk som Bauman har avslørt for oss: Når den forstyrrende annerledeshet skyver medmennesker utenfor «forpliktelsenes univers», når barbariet blir forenlig med sivilisasjon og forestillinger om demokratisk velferd for alle, også for de dehumaniserte ofrene.
For det nettopp absurde og tankevekkende ved denne mishandlingen er at den ble gjort i tilsynelatende god tro og med gode hensikter.
Her har vi mye dagsaktuelt å gripe tak i!
FOR ØVRIG: Hvorfor ikke sende i reprise Vibeke Løkkebergs dokumentarfilm «Tatere» fra 1973? Den resulterte i at det skandaløse fornorskningsprosjektet Svanviken ble tatt opp i Stortinget og til sist lagt dødt.