Uten kirken, ingen utvikling

Dersom vi skal nå utviklingsmålene om en mer rettferdig verden, må verdens største grasrotbevegelse involveres mye mer aktivt.

Tro og sosialt arbeid har alltid gått hånd i hånd. Her fra Haydom-sykehuset i Tanzania.
Publisert: Publisert:
jørn lemvik.png
icon
Denne artikkelen er over ti år gammel

Fra tid til annen blir kirkens sosiale engasjement utfordret, oftest med argumenter om at det sosiale arbeidet brukes til å fremme evangelisering og manipulere mennesker til å omvende seg til kristendommen. Det er en mistenkeliggjøring som avleder oppmerksomheten fra et uomtvistelig faktum: Kirkens sosiale innsats har vært, og er fortsatt, uten sidestykke i historien.For noen måneder siden deltok jeg på et seminar hvor utviklingseksperten Paul Collier, forfatteren av boken "The Bottom Billion" , var en av talerne. Han sier: "Dersom vi skal nå FNs tusenårsmål i Afrika, er det bare en måte å gjøre det på: gjennom kirkene! De er de eneste institusjonene man finner på landsbynivå overalt, de er de eneste som virkelig bryr seg om de fattigste, kirkene er der for lang tid, de kjenner lokale språk og kulturer, og de har en etikk i ryggen for arbeidet som gjør at de kan håndtere pengene som følger med utviklingsprosjekter."

Det er ingen stat eller institusjon som gjennom 2000 år har levert tilnærmelsesvis samme innsats innenfor sosialt arbeid som kirken.

Collier er ikke alene. Midt på 1990-tallet tok lederen for Verdensbanken, James Wolfensohn, kontakt med erkebiskopen av Canterbury, Dr. George Carey. Bakgrunnen var at Verdensbanken hadde oppdaget at 50 prosent av alle institusjoner knyttet til helse og utdanning sør for Sahara var etablert og drevet av kirker. Derfor var det viktig for banken å etablere kontakt med kirkene og utvikle en forståelse av koblingen mellom tro og sosialt engasjement. Telefonsamtalen mellom disse to resulterte i en rekke konferanser der tro og utvikling ble satt på dagsorden.

Inngrodde fordommer og angst

Norge ble ikke med på disse samtalene. I stedet for å vise interesse for hvordan kristen tro har ført til en slik formidabel innsats for marginaliserte og fattige, var tonen her hjemme preget av mistenksomhet og skepsis. Terje Tvedt lanserte uttrykket "statsmisjonærer": Mennesker som arbeidet i bistandsprosjekter betalt av staten, men som angivelig misbrukte stillingen sin til å forkynne evangeliet. Denne holdningen vitner om inngrodde fordommer og angst for å ta i alt det lukter religion av.

La det være helt klart: Det er ingen stat eller institusjon som gjennom 2000 år har levert tilnærmelsesvis samme innsats innenfor sosialt arbeid som kirken. Det er ingen institusjon som over tid har mobilisert slik frivillighet og uegennyttig innsats som kirken, og dette lenge før noen stat startet med å finansiere bistandsarbeid. Dette er fakta som helt drukner i kritikken om misbruk av makt og posisjon til å omvende mennesker. Det er trist. Verden trenger kirken. Verden trenger mennesker som tar Jesu ord om å elske sin neste som seg selv på alvor. Derfor har personer som Collier og Wolfensohn et ønske om å lære mer om hva som er hemmeligheten med engasjementet, og hvordan kirken arbeider.

Det sosiale engasjementet står på egne ben

Kirken har samme utfordring som alle andre bevegelser og institusjoner. Det vil alltid være mennesker som i sin iver, eller gjennom etablering av egen makt, bruker arbeidet og teologien som et middel for noe annet. For de fleste kirker er likevel det sosiale engasjementet en aktivitet som står på egne bein. Vi gjør ikke gode gjerninger for å oppnå noe annet. Vi respekterer våre medmennesker og deres tro. Men vi må også respektere og holde fast på vår egen tro. Vi er kristne mennesker, og vi ønsker å ta budskapet om å elske vår neste som oss selv på alvor. Vår tro er fundamentet for våre handlinger.

Pietisten og vekkelsespredikanten Hans Nielsen Hauge sa for mange år siden: "Mit Kald er at Tiene Gud og min Næste." Hauge ble en av de viktigste personene i Norge i sin samtid og for sin ettertid. Han etablerte industri. Han fikk fattigfolk til å rette ryggen og ta ansvar for egen framtid. Han utfordret makt. Mennesker med funksjonshemminger var blant arbeiderne i hans bedrifter. Han ansatte kvinnelige ledere. Få eksemplifiserer Max Webers berømte tese om den protestantiske etikken bedre enn Hauge, som med sine idealer om nøysomhet og god forvaltning bidro til å legge grunnsteinen for Norges utviklingssprang ved forrige århundreskifte.

Kraftfull trosdynamikk

Bakgrunnen for Hauges suksess lå ikke i tekniske kalkyler, cost/benefit-analyser eller andre utviklingsteoretiske grep. Den var heller ikke motivert i en slavisk pliktetikk motivert av mekanistisk bibellesning. Hauge begrunnet enkelt og greit sitt nestekjærlighetsarbeid med troen på Gud. Det var gudsrelasjonen som gav næring til Hauges engasjement. En slik trosdynamikk er ikke umiddelbar forståelig for en utenforstående, men den er desto mer kraftfull. Derfor trenger vi å lære mer om hvordan stat og andre kan samarbeide med kirken og andre trossamfunn for å nå utviklingsmålene som er etablert.

FNs tusenårsmål har blitt kritisert for å være lite orientert mot mer grunnleggende, strukturelle utfordringer. Den samme kritikken har blitt rettet mot kirkene. Det er lettere å utdanne fattige enn å tale de fattiges sak i WTO. Det ligger i kirkens ryggmargsrefleks å vise omsorg for enkeltmennesker, men kirken har også et enormt potensial som rettighetsforkjemper og maktkritiker – tenk bare på Sør-Afrika og biskop Tutu! I kampen for en bedre og mer rettferdig verden trenger vi å mobilisere alle gode krefter. Kirken er verdens største grasrotsbevegelse. Derfor ville det være tidenes unnlatelsessynd ikke å involvere kirkene mer aktivt i utviklingsarbeidet. Det trenger ikke en gang koste penger. Ressursene finnes allerede: mennesker som tar sin tro på alvor.

Samfunnet trenger kirken, mer enn noen gang. Samfunnet trenger vårt engasjement, vår frivillighet og vår innsats.

Publisert: